Modum Blaafarveværk. Glasshytten er en av de fredede bygningene på Modum Blaafarveværk og rommer i dag konsertsal, utstillingslokaler og festsal.
Koboltmalm ble først utvunnet fra dagbrudd, og i dag er disse mektige dagbruddene tilrettelagt med utsiktspunkter.
Modum Blaafarveværk er et tidligere norsk gruveselskap i Åmot i Modum som i perioden 1778–1898 drev koboltgruver på vestsiden av Snarumselva. Foredlingsverket lå på gården Fossums grunn ved Haugfoss i Simoa. Fra kobolten laget man blått fargestoff til porselens- og glassindustrien, samt til bleking av papir, og i en periode forsynte Blaafarveværket 80 prosent av verdensmarkedet med dette produktet.
I dag er gruvene og flere av verkets bygninger museum og kunstgalleri.
Den koboltførende malmen ble funnet 1772 i Skuterudåsen av Ole Witloch, en tidligere arbeider på Kongsberg sølvverk, og prøvedrift ble igangsatt året etter. Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1776, og i 1778 ble gårdene Fossum (for verket) og Skuterud (gruvene) kjøpt. Fargeverket var ferdigbygd i 1781.
Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av den dansk-norske kongen Frederik 6. Panthaver var den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og da den nye norske staten etter 1814 ikke kunne løse inn pantet, ble verket i 1822 solgt på auksjon til private tyske interesser, bankieren Wilhelm Christian Benecke og godseieren Benjamin Wegner. Wegner ble generaldirektør, og under ham hadde verket sin storhetstid. Fremgangen skyldtes for en stor del Karl Friedrich Böbert, som var bergmester og Friedrich Roscher, som var teknisk sjef.
I 1830- og 1840-årene utviklet verket seg til å bli verdensledende, og var rundt 1840 Norges største industribedrift med nesten 2000 ansatte. Det omfattet 40 enkeltgruver, og de viktigste brytningsområder var Skuterud-gruvene, Såstad-gruvene og Svartfjell-gruvene. Koboltitt, skutteruditt og kobberkis (chalkopyritt) var de viktigste malmmineralene, og malmen holdt i gjennomsnitt 0,08–0,10 prosent kobolt og 0,15 prosent kobber. Den ble håndsjeidet til et produkt med cirka 3 prosent kobolt, og fra dette ble det produsert koboltsmelte.
Mot slutten av 1840-årene gikk driften tilbake etter sterkt prisfall på koboltfarger, som etter hvert ble erstattet med det syntetiske fargestoffet ultramarin. I perioden 1822–1848 ble det også drevet et konkurrerende blåfargeverk like ved (Snarum Koboltverk). Blaafarveværket gikk konkurs i 1849 og ble overtatt av britiske Goodhall & Reeves og i 1856 av tyske Sächsischer Blaufarbenwerkverein. Fargeproduksjonen ble samtidig nedlagt, mens gruvedriften fortsatte til 1898. Etter dette var det virksomhet ved et tresliperi ved Haugfoss, som brant ned i 1926.
Modum kommune kjøpte i 1919 verkets bygningsmasse fra de tyske eierne.
I 1970 ble anleggene overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk. Selve verket utgjør kjernen i museet, og her arrangeres det fra 1978 årlige kunstutstillinger. I Glasshytten henger utstillingen «Fra koboltmalm til blåfarve», i hovedsalen arrangeres konserter.
I 1980 ble Glass- og porselensmuseet Mølla og Den Blå Butikk åpnet, tre år senere den nyrestaurerte Haugfoss landhandel. Barnas Bondegård ble åpnet i 1984, og Roschers tidligere tjenestebolig Nyfossum ble museum i 1989. Fra 1992 kan man se utstillinger fra Blaafarveværkets sosiale historie i Nymoen nr. 9, en tidligere arbeiderbolig. Koboltgruvene og Kittelsen-museet i Skuterudåsen ble åpnet for publikum i 1993.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.