Bjørn Sundquist som frisøren Frank i Annette Sjursens film Min misunnelige frisør (2004), basert på en novelle av Lars Saabye Christensen.

av Maipo Film & TV Produksjon. Begrenset gjenbruk

Bjørn Sundquist er en norsk skuespiller og regissør, utdannet ved Statens Teaterskole (1969–73). Sundquist har mottatt Heddas Ærespris, Kritikerprisen for teater, Filmkritikerprisen, Gullruten og hele fem Amandapriser.

Sundquist debuterte som skuespiller i 1972 i Dürrenmatts Johann utan land, for Det Norske Teatret, der han var ansatt til 1989. Fra 1990 til 1996 arbeidet han ved Nationaltheatret, og siden har han vært frilanser. Han begynte sitt arbeid i det realistiske rollefaget, men utviklet seg etter hvert i en mer poetisk, bevisst teatral retning, blant annet som Pierre i Tolstojs Krig og Fred (Riksteatret 1977), Demetrius i Shakespeares Ein midtsommarnattsdraum og Mercutio i Romeo og Julie. Hans samarbeid med instruktøren Stein Winge, som ble innledet med rollen som studenten i Goethes Faust i 1985, har resultert i nyskapende tolkninger av Ghelderodes Pantagleize, som Sundquist fikk Kritikerprisen for i 1987, Hamlet (1987) og Tankred Dorsts Merlin, samtlige av de nevnte ved Det Norske Teatret. I perioden ved Nationaltheatret spilte han blant annet tittelrollen i Ibsens Brand (1990) og rollen som Hjalmar Ekdal i samme dramatikers Vildanden (1991). Han har senere gjestet Det Norske Teatret i sentrale roller, som Doktor Stockmann i Ein folkefiende (1995), Iago i Othello (1996), tittelrollen i Tsjekhovs Onkel Vanja (1997), tittelrollen i Richard III (2007), Falstaff i Henrik IV (2008) og Gud i en maratonoppsetning av Bibelen (2013). Han spilte James Tyrone i O'Neills Lang dags ferd mot natt i 2010, oppsetningen som var Liv Ullmanns retur til den norske scenen som skuespiller. Bjørn Sundquist debuterte som regissør i 2013, med en tolkning av Becketts Godot for Riksteatret, og har siden regissert samme dramatikers Krapps siste spole (Det Norske Teatret 2015). I 2017 viste samme teater en helaftens forestilling av korte Beckett-skuespill i hans regi. I sin egenproduserte soloforestilling Et Hælvettes Liv (2016) oppsummerer han livet og karrieren.

Siden filmdebuten i Pål Bang-Hansens Kronprinsen (1980, Filmkritikerprisen) og rollen som ga ham hans første Amandapris, i Bente Erichsens Over grensen (1987), har Bjørn Sundquist vært en av norsk films mest benyttede aktører, blant annet med roller i Tristan de Vere Coles Dykket (1989), Martin Asphaugs En håndfull tid (1989), Eldar Einarsons For dagene er onde (1991), Erik Gustavsons Telegrafisten (1993), Unni Straumes Drømspel (1994), Marius Holsts Ti kniver i hjertet (1994), Henning Carlsens Pan (1995), Hans Petter Molands Kjærlighetens kjøtere (1995), Berit Nesheims Søndagsengler (1996, Amandaprisen), Pål Sletaunes Budbringeren (1997), Straumes Thranes metode (1998, denne ble han Amanda-nominert for), Sletaunes Amatørene (2001) og Annette Sjursens Min misunnelige frisør (2004). Han mottok Amandaprisen og Gullruten for hovedrollen i fjernsynsproduksjonen Sejer – se deg ikke tilbake (2000) etter Karin Fossums kriminalroman – fulgt opp av ytterligere tre serier frem til 2006. Han fikk Æres-Amanda i 2000. Sundquist har siden medvirket blant annet i den populære fjernsynsserien Berlinerpoplene (2007, basert på bøker av Anne B. Ragde) og filmene Kautokeino-opprøret (2008, som presten Niels Stockfleth, regi Nils Gaup), Ulrik Imtiaz Rolfsens Den siste revejakta (2008), Pål Jackmans Jernanger (2009) og Gunnar Vikenes Her er Harold (2014, Amandaprisen 2015).

Bjørn Sundquist ble tildelt Finnmark fylkes kulturpris i 2003, Gammleng-prisen i 2005 og Heddas Ærespris i 2017.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.