Birgit Borgersen Wiig var redaktør og eier av lokalavisen Øvre Smaalenene. Hun var første kvinnelige medlem i Norsk Redaktørforening, og satt der som eneste kvinne i 25 år. I 1957 ble hun første kvinne som både satt som avisredaktør og aviseier.

Wiig engasjerte seg sterkt i kvinnesaken, og på hennes initiativ ble det igangsatt tverrpolitiske aksjoner som førte til en økning i antall kvinnelige kommunestyrerepresentanter.

Birgit Borgersen Wiig ble født i Askim i 1928. Hun var datter av Halfdan Borgersen, redaktør og eier av lokalavisen Øvre Smaalenene, og tyske Irma Hertha Neubauer. Hun vokste opp i en familie som fremelsket diskusjoner og debatter, og med foreldre som var opptatt av at døtrene skulle skaffe seg både en utdanning og et yrke. Allerede før hun var ferdig med tenårene, var hun dypt engasjert i saker som skulle forbli sentrale for henne hele hennes voksne liv, som kvinnespørsmål og fredsarbeid. I 1949 giftet hun seg med Ole Wiig.

I 1955 tok Borgersen Wiig en magistergrad i litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo. Ved siden av studiene, arbeidet hun blant annet som redaksjonssekretær i Universitas og var formann i Athenaion, en litterær forening for studenter og ansatte ved universitetet.

Sammen med blant andre Berit Ås bidro hun til etableringen av Studentenes Småbarnsstue ved Universitetet i Oslo. Dette ga kvinner som fikk barn i løpet av studietiden mulighet til å fullføre studiene, noe som var aktuelt for både Berit Ås og Birgit Borgersen Wiig som begge ble mødre midt i studieløpet. De møtte både motstand og kritikk, men fikk etter hvert flere med seg, og småbarnsstua kunne åpne høsten 1952.

Borgersen Wiig ble tidlig opptatt av fredssaken. I et Europa som ble mer og mer preget av kald krig og harde fronter mellom USA og Sovjetunionen og deres allierte mente hun at kunnskap om «de andre», de kommunistiske landene, var helt sentralt for å kunne bygge broer og forståelse. Sommeren 1947 og 1950 reiste hun til Jugoslavia på arbeids- og studietur. Hun sendte jevnlige oppdateringer til Øvre Smaalenene, og i 1950 også til Dagbladet.  

I 1949 var hun med i komiteen som sto bak arrangementet Studentenes Internasjonale Konferanse. Målet med konferansen var å skape vennskapsbånd på tvers av landegrenser som et ledd i arbeidet for å sikre fred og forsoning i Europa. Til sammen var 60 studenter fra 14 nasjoner representert.

Birgit Borgersen Wiig engasjerte seg også i debatten rundt kvinner i forsvaret. Da et lovforslag om kvinnelig tjenestegjøring i militæret skulle legges frem for Stortinget i 1953, skrev hun om saken, holdt foredrag og deltok i debattprogrammer i NRK. Sammen med tre andre kvinner gav hun ut pamfletten Nei! Fire om kvinner i forsvaret i 1954.

Borgersen Wiigs far, Halfdan Borgersen, kjøpte avisen Øvre Smaalenene i 1914 og satt som eier og redaktør i avisen frem til frigjøringen av Norge 8. mai 1945. Da ble han arrestert, og senere idømt en bot for å ha vært medlem av NS. Irma Borgersen overtok da eierskapet og utgiveransvaret for avisa, og ble med dette Norges første kvinnelige aviseier. Videre ble det ansatt en ny redaktør.

Da redaktøren i Øvre Smaalenene sluttet i 1957, overtok Borgersen Wiig både som redaktør og eier. Hun hadde erfaring med avismediet; hun hadde skrevet for Øvre Smaalenene, for studentavisen Universitas og vært sommervikar i Dagbladet. Likevel var overtakelsen av redaktør- og eieransvaret unikt.

I de neste 25 årene, fra 1957 til 1982, forble Borgersen Wiig eneste kvinne i Norsk Redaktørforening. Hun hadde trådt inn i en verden dominert av menn og sterke tradisjoner, og hun gikk til arbeidet med virkelyst og energi. Hun visste hva slags avis hun ønsket å skape. Det skulle være en avis med en inkluderende kultur, som inviterte leserne til debatt og meningsutveksling. Lav terskel og bredde skulle være det førende prinsipp.

Det var også utfordringer knyttet til jobben. På 1960- og 1970-tallet var det konflikter mellom typografer og deres oppdragsgivere i mange avisredaksjoner, og dette gjaldt også Øvre Smaalenene. At de ansatte måtte forholde seg til en kvinnelig avisredaktør, ga også en ekstra dimensjon til konfliktene.

I løpet av sin tid i Øvre Smaalenene var Borgersen Wiig med på å etablere avisen Det Gamle Aker og Søndre Omlands Budstikke i 1959. Avisen ble aldri noen økonomisk suksess, og sommeren 1976 ble den lagt ned.

Borgersen Wiig satt som redaktør i Øvre Smaalenene i tidsrommet 1957–1993, med et avbrudd i perioden 1985–1990 da hennes eldste barn, Margrete Wiig, hadde redaktøransvaret. I 1993 ble avisen solgt, og Borgersen Wiig trakk seg ut av avismediet.

I 1965 ble Birgit Wiig formann i Oslo Kvinnesaksforening. Formelt var hun valgt for perioden fram til 1968, men i 1967 trådte viseformannen Aslaug Moksnes inn i formannskapsvervet. Bakgrunnen for dette skyldtes Borgersen Wiigs sterke engasjement for å få flere kvinner inn i kommunestyrene. I forkant av kommunevalget i 1967 tok hun initiativ til en tverrpolitisk aksjon, Aksjonen kvinner i kommunestyrene. Kvinnene utgjorde på dette tidspunkt kun 6,3 prosent av landets kommunestyrerepresentanter og om lag 200 kommunestyrer hadde ikke én eneste kvinnelig representant. Hun fikk med seg Einar Gerhardsen og Per Borten, og det ble nedsatt en komité hvor alle politiske partier var representert.

Resultatet av aksjonen ble en økning i antall kvinnelige kommunestyrerepresentanter på 3,2 prosentpoeng. Til sammenlikning hadde kommunestyrevalget i 1963 kun et lite oppsving på 0,3 prosentpoeng.

Det ble gjennomført tilsvarende aksjoner i 1971 og 1979, og da med Torild Skard som viktig samarbeidspartner. Valgresultatene tydet på at aksjonene hadde effekt, kvinneandelen gikk fra 6,3 prosent i 1963 til 22,8 prosent i 1979. De største økningene kom i forbindelse med aksjonene. I 1975 ble det ikke gjennomført noen aksjon, og resultatet var nedslående med en økning i kvinneandelen på kun 0,6 prosent.

Fra 1968 til 1973 var hun formann i Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN). Mange sentrale spørsmål sto på dagsorden i denne perioden, som for eksempel abort, kvinnerepresentasjon i politikken, skatt og likelønn. Mest kontroversiell var abortsaken

I 1970–årene var selvbestemt abort et hovedkrav for de nye kvinneorganisasjonene, men også for en del av de tradisjonelle, som Norsk Kvinnesaksforening (NKF). Nasjonalrådet med Birgit Wiig som formann ønsket ikke å ta stilling for selvbestemt abort. Til det hadde de for mange medlemsforeninger som var sterkt imot. 20 år før ble det nesten brudd mellom NKF og NKN på grunn av uenighet i abortsaken. Denne gangen gjorde NKF alvor av det og meldte seg ut.

Birgit Wiig fikk etter hvert et sterkt engasjement for kvinnesak utenfor Norges grenser. I perioden 1986 til 1991 var hun visepresident i Det internasjonale kvinneråd (ICW). Hun var videre redaktør i avisen FORUM, som kom ut i forbindelse med to store verdenskvinnekonferanser i regi av FN i Nairobi (1985) og i Beijing (1995).

Borgersen Wiig var opptatt av å inkludere kvinnene i den norske historiefortellingen. Hun mente at på samme måte som kvinnene var fraværende i norsk politikk, var de også utelatt i historiebøkene. Disse formidlet for det meste mennenes historie. I 1984 gav hun ut Kvinner selv – den skjulte Norgeshistorien fra vår nære fortid. Boka var en populærhistorisk framstilling av samfunnsutviklingen i Norge de første førti årene etter andre verdenskrig

Fellesnevneren for Borgersen Wiigs engasjement – uansett arena –  var demokratisering. Som avisredaktør kom dette til syne i hennes ønske om å invitere og inkludere leserne i utformingen av avisen. Avisen skulle først og fremst tjene som en arena for debatt, hvor meninger kunne brytes og mangfoldet i lokalsamfunnet skulle komme fram. Med dette senket Borgersen Wiig terskelen for å delta i debatter og gjorde det enklere å ytre seg offentlig for mannen og kvinnen i gata.

Demokratiseringsperspektivet preget også kvinnesakskvinnen Borgersen Wiig. Kvinner skulle ikke med i kommunestyrene bare for kvinnenes egen del, men fordi begge kjønnenes representasjon var helt sentralt for å kunne skape et godt samfunn. Kampanjene for å få flere kvinner inn i kommunestyrene førte til en formidabel økning i kvinnerepresentasjonen, noe som gav kvinnene mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen.

Borgersen Wiig jobbet mye i kulissene, og denne iscenesetterrollen kan ha bidratt til at hun er mindre kjent enn innsatsen hennes skulle tilsi. Hun var ikke opptatt av å fronte sin egen person eller politiske ståsted. Hun var først og fremst opptatt av å fremme enkeltsaker og bidra til endringer i samfunnet der hun så urettferdighet eller urimelighet. Det har blitt påpekt at hennes stilling som aviseier og –redaktør i en partinøytral avis, samt hennes tilhørighet til sentrumspartiet Senterpartiet, gav henne både autoritet, slik at hun ble lyttet til, samt evne til å samle folk på tvers av partigrenser i felles saker man kunne enes om.

  • Vararepresentant for Østfold på Stortinget, 1973–77, Senterpartiet
  • Medlem av Ski kommunestyre, 1995–98
  • Rådet for Norsk utviklingshjelp (fra 1970, varamedlem 1984–88)
  • Likestillingsrådet (1972–76)
  • Norsk filmråd (1974–78)
  • NORADs kvinneutvalg (formann 1974–79)
  • Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO (1977–83)
  • Utvalg for tildeling av tilskudd til utgivelse av lærebøker (1988–94)
  • Familiebeskatningsutvalget
  • Athenaion (formann 1954)
  • Oslo Kvinnesaksforening (formann 1965–67)
  • Norske Kvinners Nasjonalråd (formann 1968–73)
  • Det internasjonale kvinneråd (visepresident 1986–91)
  • Nei! Fire om kvinner i forsvaret (1954). Johan Grundt Tanum Forlag. Oslo
  • Kvinner selv. Den skjulte Norgeshistorien fra vår nære fortid (1984). J.W. Cappelens Forlag A/S
  • Bon appétit! 24 restaurantfunn i Paris (1987)J.W. Cappelens Forlag A/S.
  • Beer, Anna Louise (red), Birgit Wiig og Anne Johanne Kvale (1979): For kvinners rett og likeverd. Norske Kvinners Nasjonalråd 1968–1979
  • Blom, Ida og Sølvi Sogner (red.) (1999): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Cappelen Akademiske Forlag, Oslo
  • Blom, Ida og Gro Hagemann (red) (1982): Kvinner selv. Aschehoug.
  • Gerhardsen, Einar (1978): Mennesker og politikk: Erindringer 1965–78, Tiden Norsk Forlag, Oslo
  • Hamre, Vigdis Bakken (2013): Hva med kvinnene, herr Statsminister? Birgit Borgersen Wiig – kvinnesakskvinnen og redaktøren, Kolofon Forlag, Oslo
  • Kirkvaag, Rolf (1980): Kom nærmere! Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Madsen, Roar (2001): Motstraums: Senterpartiets historie 1959–2000. Det Norske Samlaget.
  • Ottosen, Kristian (2005): Studentvelferd i vekst. Førti år i studentenes tjeneste, Unipub AS, Oslo
  • Ottosen, Rune og Lars Arve Røssland og Helge Østby (2012): Norsk pressehistorie, Det Norske Samlaget
  • Statistisk sentralbyrå (1967): Daginstitusjoner for barn 1965, Norges Offisielle statistikk, A 191.
  • Zakariassen, Olav (2001): Øvre, Indre og andre. Presse- og mediehistorien i Indre Østfold 1899–2000, Media Øst Arktrykk as, Mysen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.