Christian Albert Theodor Billroth

Christian Albert Theodor Billroth var en tysk kirurg. Han hadde egentlig ønske om å bli musiker, men begynte etter påtrykk fra moren å studere medisin i Greifswald i 1849 «for å lære seg et borgerlig yrke», selv om han nok tilbragte mer tid ved pianoet enn over lærebøkene. Etter fortsatte studier i Göttingen og Berlin slo Billroth seg ned som praktiserende lege i den prøyssiske hovedstaden, men pasientene uteble. Allerede i Göttingen hadde han begynt å interessere seg for kirurgi og ved en tilfeldighet fikk han ansettelse som assistent, senere som dosent, ved Charité-sykehuset i byen. I 1860 ble han kalt til Zürich som professor i kirurgi. Her kom han til å eksperimentere med postoperativ sårbehandling. Bant annet innførte han temperaturmåling som sepsis-indikator, og viste at temperaturstigning ofte var første tegn på komplikasjoner. Billroth var en ivrig bruker av mikroskopet og hevdet at «sårfeber» ikke kom fra luften, slik datidens oppfatning fremdeles var, men gjennom kontakt med «ørsmå levende vesener». Denne antagelsen skulle senere komme til å få betydning for Robert Kochs bakteriologiske forskning.

I 1867 mottok Billroth et etterlengtet tilbud om et professorat i Wien. Her utviklet han nye operasjonsmetoder for mage- tarmkirurgien, og «Billroth I» og «Billroth II» er fortsatt kjente begreper ved ventrikkelreseksjon. I Wien innførte han Listers karbolsyremetode, og han samlet assistenter rundt seg som senere kom til å representere Europas store navn innen kirurgien. Billroth gjorde bruk av en blanding av kloroform og eter som anestesi, og han utførte den første reseksjon av spiserøret samt totalekstirpasjon av strupehodet.

Ved siden av sin legevirksomhet engasjerte han seg i byens rike musikkliv, og han var en nær venn av kunstnere som Johannes Brahms. Trolig var dette en avgjørende årsak til at Billroth avslo flere senere fristende tilbud og foretrakk å bli i Wien resten av livet.