bildeforbud (islam)

Bildeforbudet er ikke spesifikt nevnt i Koranen, men noen få koranvers brukes som grunnlag for forbudet. Det handler om ideen at bare Gud kan skape synlige former: «Han er Gud, Skaperen, Fornyeren, Formeren!», står det i sure 59, 24. Dette knyttes til Koranens mange advarsler mot det som kalles shirk, som betyr «å sette noe eller noen ved siden av Gud.»

Kunstneren blir sett som Guds rival, en som urettmessig forsøker å imitere Guds skaperevne. Dette fremheves i hadith-tekstene. «Streng straff venter den som etterlikner det Gud har skapt», står det hos begge de to store hadith-spesialistene al-Bukhari og al-Muslim. «Den som skaper bilder i denne verden, vil bli pålagt å blåse ånd og liv i dem på Oppstandelsens dag, men det vil han ikke klare», heter det videre.

Islamske lærde hevder at det er en forbindelse mellom bilder og avgudsdyrkelse. Ekstra strengt fordømmes skulpturer, fordi de minner om hedenske gudebilder. I følge al-Bukhari (d. 870), en av de fremste autoritetene på hadith, skal profeten ha sagt: «Englene trer ikke inn i en bolig hvor det er bilder.»

Tekstgrunnlaget for bildeforbudet består følgelig av hadith-tekster og et lite antall koranvers.

Islamske kulturer har en rikt kunsttradisjon. Abstrakte og geometriske former dominerer, og inne i moskeen finnes ingen bilder. Men bildeforbudet er likevel blitt tolket ulikt gjennom historien. Fra 1200-tallet laget muslimske kunstnere utsøkte bokillustrasjoner. Ikke bare lærebøker i medisin, botanikk eller historie ble rikt illustrert, men også religiøse tekster kunne smykkes med fargerike bilder av profeter, engler og hellige personer. Det finnes med andre ord et stort antall illustrerte bokverk med religiøse motiver, men illustrerte utgaver av Koranen lages ikke. Det er først og fremst i den klassiske bokkunsten, som var forbeholdt en kulturell elite, at man kan finne profeten Muhammad avbildet. Her ble han som regel fremstilt med et slør for ansiktet, selv om dette aldri ble konsekvent gjennomført.

Bildeforbudet praktiseres forskjellig innen ulike islamske trosretninger. Gjennom store deler av historien har figurativ kunst hatt gode kår. Både indiske og tyrkisk-osmanske sunni-muslimske herskere var kunstelskere, det samme gjaldt sjia-muslimske persere. Sjiaislam har med få unntak vært ganske fleksibel når det gjelder bilder. På persisk grunn ble det utviklet en rik religiøs bildetradisjon, og bilder av hellige personer og deres liv blir den dag i dag brukt i forkynnelse og religiøs opplæring.

Den motsatte tendensen er også tydelig, ikke minst når det dreier seg om de strengeste variantene av wahhabi- og salafi-islam. Disse fordømmer all bruk av bilder av levende vesener: Dukker og lekedyr er forbudt, og i illustrerte barnebøker tegnes mennesker uten ansikt. I prinsippet er også fotografier og film forbudt. Dette er likevel vanskelig å etterleve i dag, og også salafier tar i brukt videoer og film for å spre sitt budskap.

Angrep på andre religioners bilder har vært relativt uvanlig, og da Taliban ødela buddhastatuene i Bamiyan i Afghanistan i 2001, ble ugjerningen fordømt av en rekke religiøse autoriteter i den muslimske verden. Ett tiår senere har IS (den islamske staten) målrettet ødelagt kunstverk både fra islamsk tid og fra før-islamsk tid, som i Palmyra i Syria.

Å spre karikaturer av hellige personer, satiriske bilder eller tekster blir sett som krenkelser av det hellige. Karikaturstriden i 2005–2006 er et eksempel på en dyptgripende kulturkollisjon.

• karikaturstriden
• islamsk kunst
• islams historie
• islam

• Menneskerettslige problemstillinger i tilknytning til karikaturstriden oppsummeres i Årbok om menneskerettigheter i Norge 2006 (2007), Norsk senter for menneskerettigheter: Universitetet i Oslo.
• R. Kunelius, E. Eide, R. Schroder (eds.) (2007); Reading the Mohammed Cartoons Controversy. An International Analysis of Press Discourse on Free Speech and Political Spin, Arbeitshefte Internationaler Journalistik, Projekt Verlag.