Christian 3s bibel
Christian 3.s bibel fra 1550, den første bibel som ble trykket på dansk språk. Boken ble trykket av den tyske boktrykkeren Ludwig Dietz, og tegnet av den tyske kunstneren Erhard Altdorfer.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Et fragment av et stykke papyrus med tekst fra Septuaginta, salme 88, vers 4-8. Teksten er fra Egypt og er datert til en gang mellom 30 fvt. og år 640.

The Duke Papyrus Archive.

Hele Bibelen er oversatt til over 470 språk (2011). I tillegg er Det nye testamentet oversatt til 1223 språk, og deler av Bibelen til ytterligere 1002 språk.

Det språklige mangfoldet førte allerede i antikken til mange bibeloversettelser. Noen bibeloversettelser er dermed så gamle at de har betydning for det tekstkritiske arbeidet med å bestemme grunntekstens ordlyd. De kan bygge på tekstformer som er eldre enn de eldste manuskriptene vi kjenner til Det gamle testamentet (på hebraisk) og Det nye testamente (på gresk).

Svært viktig er Septuaginta, oversettelse fra hebraisk til gresk av Det gamle testamentet fra 3.–1. århundre fvt. Den er dermed eldre enn de hebraiske håndskriftene vi har bevart, med mulig unntak av Dødehavsrullene. Av betydning er også Targum, som er oversettelser eller tekstparafraser på arameisk basert på muntlig oversettelse av tekstlesningen på hebraisk i synagogegudstjenesten. Det finnes skrevne targumer fra Palestina som kan gå tilbake til det andre århundret evt. og fra Babylonia fra det femte århundret evt. Peshitta er en syrisk oversettelse fra 300-tallet evt., som reflekterer eldre forelegg. Når det gjelder Det nye testamentet, finnes flere både syriske, latinske (Itala, Vetus latina) og ulike egyptiske oversettelser, foruten gotiske, georgiske, armenske og etiopiske.

Latin

Gutenberg Bible, Lenox Copy, New York Public Library
Den berømte 42-linjers bibelen, Biblia Latina Vulgata, et praktverk i to store foliobind på til sammen nesten 1300 sider, har sannsynligvis vært avsluttet i 1455.

Kirkelæreren Hieronymus foresto på slutten av 300-tallet på pavelig oppdrag en ny utgave på latin til erstatning for mangfoldet av eldre latinske oversettelser. Han sammenlignet de latinske tekstene med greske manuskripter til Det nye testamentet. For Det gamle testamentet la han den hebraiske teksten til grunn i stedet for Septuaginta. Utgaven ble fort utbredt, og supplert med apokryfene ble den romerkirkens bibel og fikk tilnavnet Vulgata, 'den alminnelige'. Bibeloversettelser i middelalderen, som John Wycliffes engelske fra rundt 1380 og den norrøne Stjórn, bygger på Vulgata.

Katolske bibler

Etter reformasjonen vedtok den romersk-katolske kirke at editio Clementina, den «clementinske» utgave autorisert i 1592 av pave Clemens 8, skulle være kirkens offisielle bibeltekst. Denne posisjonen er i dag tillempet, slik at den romersk-katolske kirke nå er engasjert i nye oversettelser til mange språk basert på arbeid med grunnspråkene. Særlig kjent er den franske La Bible de Jérusalem (1956, revidert 1973) som også er lagt til grunn for bibelutgaver på engelsk (The Jerusalem Bible, 1966, revidert i 1985 som The New Jerusalem Bible) og på andre språk. I Amerika står den katolske kirke bak The New American Bible (1970), og i de tyskspråklige områdene i Europa er Die Einheitsübersetzung (1980) anerkjent kirkebibel i de katolske kirkene. Katolske forskere har bidratt aktivt til den felleskirkelige økumeniske bibelutgaven Traduction Oecumenique de la Bible (1975, 1988) på fransk.

Oversettelser til ulike europeiske språk

Tysk

Reformasjonen var også en bibelvekkelse og la vekt på at folk skulle kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Martin Luthers egen bibeloversettelse (Det nye testamentet i 1522 og Det gamle testamentet i 1534) fikk avgjørende betydning for utviklingen både av det tyske språket og andre protestantiske oversettelser. Luther avviste Vulgata og oversatte direkte fra hebraisk og fra gresk, der han baserte seg på Desiderius Erasmus' tekstutgave. I de tyskspråklige protestantiske kirkene har Luther-bibelen, etter hvert i flere revisjoner, hatt en svært sterk stilling. Men også Zürcher Bibel (1531, sist revidert i 2007), som går tilbake på den reformerte kirkes reformator Huldreich Zwingli, er mye brukt. Blant de mange andre oversettelsene til tysk kan særlig nevnes Elberfelder Bibel (1905, revidert i 1993) og Bibel in heutigem Deutsch (1982, revidert i 1997 som Gute Nachricht Bibel). Den siste er et felles prosjekt for katolikker og protestanter og legger vekt på å bruke et lett forståelig språk uten bibelske ord og vendinger som er blitt fremmede for mennesker i dag.

Engelsk

King James' Bible

I 1604 innkalte kong Jakob 1. av England, Skottland og Irland til en konferanse i Hampton Court, der det ble besluttet at det skulle lages en ny engelsk oversettelse av Bibelen. Den autoriserte utgaven ble utgitt i 1611. Oversettelsen brukes den dag i dag og kalles for King James' Bible eller King James' Version. Bildet viser et eksemplar av førsteutgaven, fotografert på en utstilling i Sør-Korea.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

På engelsk kom en ny oversettelse av Det nye testamentet i 1525 (William Tyndale) og hele Bibelen i 1535 (Miles Coverdale). Avgjørende ble utgivelsen av King James' Version i 1611, som har vært offisiell anglikansk kirkebibel helt opp på 1900-tallet, og som derfor også kalles Authorized Version. Den lå til grunn for American Standard Version fra 1901 som ble grundig revidert som Revised Standard Version i 1958 og i 1989 som The New Revised Standard Version. I 1970 kom en radikalt ny oversettelse, The New English Bible (revidert i 1989 som Revised English Bible), som prioriterte å bruke et moderne språk og å gjengi grunntekstens mening heller enn dens ordlyd. Konservative, evangelikale kretser var ikke fornøyd med utviklingen i disse oversettelsene og ga i 1978 ut New International Version, som har fått stor anerkjennelse og brukes av mange. I 2001 ble denne revidert som Today's New International Version.

Et forsøk på å fornye den gamle King James-tradisjonen ga seg utslag i utgivelsen av The New King James Version i 1982. Nye oversettelser som påberoper seg denne tradisjonen, men som legger større vekt på moderne engelsk språkføring, er English Standard Version Bible (2001, revidert i 2011) og Common English Bible (2011). Det finnes et stort antall oversettelser til engelsk som brukes i ulike kirkesamfunn og trosretninger. Noen av dem har preg av å være nisje-oversettelser, men kan ha nådd store opplagstall, slik som Jehovas vitners New World Translation (1960), som etter hvert er spredt i millionopplag og er oversatt til over 70 andre språk.

Dansk

Bibelen

Tittelblad til Christian 3s danske bibel fra 1550

Bibelen
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

I Danmark-Norge ble Det nye testamentet først oversatt til dansk i 1524, men fem år senere kom en langt bedre oversettelse ved Chr. Pedersen. Hele Bibelen forelå på dansk under kong Christian 3 i 1550. Denne bygde på Luthers bibeloversettelse og lå også til grunn for de kongelige bibelutgavene ved Frederik 2 (1589) og Christian 4 (1633). På initiativ fra lutherske ortodokse teologer utgav Hans Poulsen Resen i 1607 en mer bokstavtro, men språklig tung revisjon, som 40 år senere ble bearbeidet ved Hans Svane. Denne ble lagt til grunn da det danske bibelselskapet ga ut nye bibeloversettelser i 1907 og 1948. Disse var den danske folkekirkes bibler fram til 1992, da dronning Margrethe 2 autoriserte den oversettelsen som nå er i bruk.

Svensk

Den store svenske reformatoren Olaus Petri oversatte Det nye testamentet til svensk i 1526, og hans bror Laurentius Petri utgav hele Bibelen i 1541. Den ble lett revidert i 1618 under Gustav 2 Adolf og i 1703 under Karl 12. Det svenske bibelselskapets oversettelse av 1917 var offisiell kirkebibel fram til den nyeste svenske oversettelsen, Bibel 2000, som kom ut i 1999.

Islandsk

Island fikk Det nye testamentet ved Odd Norske i 1540 og hele Bibelen ved Gudbrand Thorlaksson i 1584. Gjeldende autoriserte oversettelse på Island er fra 1981.

Samisk

De tidligste kristne tekstene skrevet for samiske lesere kjennes fra tidlig 1600-tall, men det var først i 1715 at den første oversettelsen av Det nye testamentet kom på samisk. Dette var den svensk-samiske presten Lars Rangius' oversettelse til sitt morsmål, umesamisk. I 1755 ble Det nye testamentet utgitt på et konstruert bokspråk tilpasset sørlige samiske språk, «det sydlapska bokspråket», også dette på svensk side av grensene gjennom det samiske området. På norsk side gjorde Anders Porsanger, den første samen i Norge som tok høyere utdanning, et arbeid med oversettelse av Bibelen til nordsamisk på 1700-tallet. Arbeidet ble aldri helt ferdigstilt, blant annet grunnet diskriminering av Porsanger som same og konflikter i det vitenskapelige og kirkelige miljøet.

Det første nordsamiske nytestamentet kom i 1834 ved Nils Stokfleth, som samarbeidet med samene Hans Kolpus og Nils Gundersen. I andre halvdel av 1800-tallet tok Jens Andreas Friis initiativ til å få oversatt hele Bibelen til nordsamisk. For å utføre arbeidet tok han kontakt med Lars Hætta, som på den tiden satt fengslet på Akershus festning for deltakelse i Kautokeino-opprøret. Hætta tok på seg arbeidet med å oversette Bibelen. Hans oversettelse av Det nye testamentet var ferdig i 1867, og i 1895 forelå hele Bibelen for første gang på nordsamisk.

En ny oversettelse av Bibelen til nordsamisk var ferdig i 2019. Arbeidet med denne oversettelsen ble utført av samiske oversettere og språkforskere fra Norge, Sverige og Finland. Det finnes ennå ingen oversettelse av hele Bibelen på andre samiske språk, men det pågår prosjekter for å få den oversatt til lulesamisk og sørsamisk.

Norsk

I Norge kom det ingen egen bibeloversettelse på reformasjonstiden, og man var inntil 1904 henvist til danske. En viss fornorskningsprosess fant sted etter 1814, og reviderte utgaver av Det nye testamentet kom i 1819, 1830 og 1873. En oversettelse av Det gamle testamentet fra hebraisk ved Christian Kaurin, Carl Paul Caspari, Christian Thistedahl og andre var klar i 1893, men først i 1904 kom en selvstendig oversettelse av hele Bibelen fra grunnteksten.

nynorsk utgav Elias Blix Det nye testamentet i 1889, og Alexander Seippel kom med en rekke poetiske oversettelser av flere bibelske bøker på dialektpreget nynorsk. Han var hovedmannen bak den første fullstendige nynorske bibeloversettelsen av 1921, utgitt på Studentmållagets forlag. Bibelselskapets oversettelse av 1938 ble gjeldende nynorske kirkebibel fram til 1978.

I 1930 kom en ny bibeloversettelse til bokmål som var offisiell kirkebibel i Den norske kirke inntil den ble avløst av oversettelsene til begge målformer i 1978, med justeringer fra 1985. I mellomtiden hadde flere oversettelser, noen av mer privat karakter, gjort behovet for en ny oversettelse tydelig. Her kan nevnes en vitenskapelig oversettelse av Det gamle testamentet med innledning og kommentar i fem bind (GTMMM) 1929–1963, som hovedsakelig var Sigmund Mowinckels verk, og Erik Gunnes' (katolske) oversettelse av Det nye testamentet i 1968. Viktig var også bibelselskapets såkalte «ungdomsoversettelse» (bokmål 1959, nynorsk 1961).

Mens oversettelsen av 1930 mest mulig fulgte et ord-for-ord-prinsipp i forhold til grunnteksten, også kalt konkordant metode, er oversettelsen av 1978/1985 bestemt av en såkalt idiomatisk metode, det vil si at den ønsker å oversette meningen i grunnteksten til tilsvarende språklige uttrykk på norsk. Dette skapte strid, særlig i mer konservative, evangelikale kretser, og i 1988 kom en alternativ oversettelse, Norsk Bibel 88 (nynorsk utgave 1994) Den ligger svært nær oversettelsen av 1930.

Det foregår i dag stadig en diskusjon ikke bare om oversettelsesmetode, men også om hvilket tekstgrunnlag en oversettelse skal bygge på. Dagens oversettelser fra Bibelselskapet, som brukes i Den norske kirke og de fleste kirkesamfunn i Norge, er idiomatiske og baserer seg på de nyeste tekstkritiske utgaver av grunnteksten. Men ønsket om en ord-for-ord- oversettelse kan gå sammen med et forsvar for den greske tekstversjonen som lå til grunn for King James Version av 1611, den såkalte textus receptus. Dette kjennetegner oversettelsen Bibelen – Guds Ord, som ble utgitt av Bibelforlaget, og som i første utgave hadde undertittelen «Den norske King James-oversettelsen av 1997». Både Norsk Bibel 88 og Bibelen – Guds Ord kom i reviderte utgaver i 2007.

De nyeste bibeloversettelsene (bokmål og nynorsk) fra Bibelselskapet av 2011 representerer et lite skritt tilbake til det konkordante i forhold til den sterkt idiomatiske 1978-oversettelsen. En har lagt vekt på at språket skulle gjengi grunnteksten nøyaktig og ta vare på dens billedbruk og stilpreg. Samtidig la en vekt på at den norske uttrykksmåten ikke skulle virke gammelmodig eller fremmedartet. I sluttfasen av arbeidet ble en rekke skjønnlitterære forfattere trukket inn som konsulenter for å sikre et levende, godt norsk språk.

Oversettelser til lokale språk av misjonærer

Arbeidet med å oversette Bibelen eller bibeldeler til lokale språk har gjerne samtidig vært en pionerinnsats for å skape et skriftspråk. Blant misjonærer som her har gitt viktige bidrag, kan nevnes nordmannen Lars Olsen Skrefsrud og hans medarbeider Paul Olaf Bodding, som rundt år 1900 oversatte Bibelen til santali.

I løpet av de siste tiårene har en rekke norske bidratt til oversettelser. Blant annet har Konstanse Raen oversatt Det nye testamentet til det vest-afrikanske pere-språket, og Frøydis Nordbustad har forestått en bibeloversettelse til iraqw-språket i Tanzania. I Mali har Torunn Lunde og Anne-Lise Matre oversatt til fulani, og Kristin og Harald Tveit, sammen med Hild Astrid Valle og Frid Drevvatne, til kassonké-språket. Til stammespråk i Papua Ny-Guinea har Hanna Marie Hoel vært med å oversette Det nye testamentet til mende, og Ingjerd og Sigmund Evensen har oversatt Det nye testamentet til umanakaina-språket. Evensen er tidligere leder av Wycliffe Bibeloversettere i Norge, en medlemsorganisasjon i Wycliffe Global Alliance som i dag forestår et omfattende arbeid med å oversette Bibelen til nye språk.

Oversettelse av Bibelen er også en viktig oppgave for misjonsselskapene og for bibelselskap tilknyttet United Bible Societies. Flere nordmenn er for tiden aktivt engasjert i bibeloversettelsesarbeid mange steder i verden.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bibelen i Norge, 1991, isbn 82-541-0314-3.
  • Bondevik, Jarle: Og Ordet vart nynorsk. Soga åt den nynorske bibelen, 1992, isbn 82-7834-027-7.
  • Bøe, Sverre og Geir Otto Holmås: Når Ordet blir norsk: Norske bibeloversettelser 1945-2011, 2011, isbn 978-82-519-2709-3.
  • Daniell, David: The Bible in English: Its History and Influence, 2003, isbn 0-300-09930-4.
  • Henriksen, Marit Breie, 2020, Bibelen på samisk. Historisk blikk på samiske bibeloversettelser. Kirke og Kultur 01/2020 (Volum 124)
  • Kjølaas, Per Oskar: Bibelen på samisk, 2. utg., 1996, isbn 82-541-0510-3.
  • Kullerud, Dag, Bibelen. Boken som formet vår kultur, 2016, ISBN 978-82-541-0852-9.
  • Kvarme, Ole Chr. M., red.: Norsk bibelspråk, 1992, isbn 82-541-0362-3
  • Rian, Dagfinn (red.): Bibel og bibeloversettelse, 1995, isbn 82-519-1206-7.

Kommentarer (3)

skrev Beate Eiklid

Denne må oppdateres nå, ettersom en ny oversettelse er kommet ut. Man bør også ha mer med om de nye norske alternative oversettelsene fra Norsk Bibel og fra Hermon forlag.

svarte Beate Eiklid

Her er en nesten oppdatert oversikt: http://www.bibel.no/Hovedmeny/OmBibelen/Bibeloversettelser/Oversettelser-Norge/Etter1938.aspx

svarte Hans Kvalbein

Takk for innspill, Beate. Her trenges vesentlige tilføyelser, og jeg skal sørge for at artikkelen blir oppdatert. Jeg vil imidlertid vente til publiseringen av en ny bok om norske bibeloversettelser ved Sverre Bøe og Geir Otto Holmås. Den skal komme i slutten av november i år.beste hilsenHans Kvalbeinfagansvarlig

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg