Bibelens to skriftsamlinger, Det gamle testamente og Det nye testamente, består av henholdsvis 39 og 27 bøker. Betegnelsen «testamente» stammer fra den latinske bibeloversettelsen Vulgata, hvor det greske diatheke, 'pakt, testamente', er oversatt med testamentum. Betegnelsen uttrykker forestillingen om kristendommen som en ny pakt mellom Gud og mennesker; Bibelen består altså av den gamle og den nye pakts bøker.

Dette inneholder 24 skrifter. Da flere av disse skriftene er delt i to bøker, kan en totalt telle 39 bøker slik de norske bibeloversettelsene gjør. Skriftene kan inndeles i tre grupper: 1) «Loven» (thora) som er de fem Mosebøker; 2) «Profetene» (nebi'im) som igjen faller i to klasser: de tidligere som er Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene, og de senere som er Jesaja, Jeremia, Esekiel og de tolv mindre profeter; 3) «Skriftene» (ketubim) som er de resterende skrifter, hvis avgrensning gjenstod til sist: Krønikebøkene, Salmenes bok, Job, Salomos ordspråk, Rut, Høysangen, Forkynneren, Klagesangene, Ester, Daniel og Esra.

Alle Det gamle testamentets skrifter er skrevet på hebraisk med unntak av noen arameiske avsnitt i sene skrifter, som Daniel (2,4–7,28) og Esra (4,8–6,18; 7,12–26).

Skriftene er blitt til over svært lang tid, og det pågår innenfor dagens forskning en stadig diskusjon om deres alder og forfatterskap. Også avgrensingen av denne kanon foregikk i stadier over lang tid og ble ikke endelig avsluttet før i siste del av 1. årh. e.Kr. At mange jøder i diaspora var gresktalende, førte i 3.–1. årh. f.Kr. (muligens særlig i Alexandria) til versjoner på gresk som kalles Septuaginta. Her finnes ikke samme tredeling som i den hebraiske kanon ved at det ikke skjelnes mellom «Profetene» og «Skriftene». Viktigere er at tekster som i henhold til den hebraiske kanon regnes som apokryfe (se apokryfer), er tatt med. Septuaginta-tradisjonene går med andre ord tilbake til før den endelige avgrensning av en hebraisk kanon.

Oldkirken overtok i hovedsak Septuaginta som sin skriftsamling, selv om enkelte kirkelærere, som den latinske bibeloversetter Hieronymus, bare ville anerkjenne de skrifter som fantes i den hebraiske kanon. På to synoder (Hippo 393, Kartago 397) ble den vide kanon (dvs. med apokryfene inkludert) fastslått.

Den romersk-katolske kirke vedtok på det motreformatoriske konsilet i Trient 1545–63 at de apokryfe skrifter skulle anerkjennes som likeverdige med øvrige skrifter i kanon, men gjorde unntak for 3. og 4. Esra og Manasses bønn, som ble satt etter Det nye testamente som et tillegg til selve Bibelen. Trientkonsilet fastsatte også Vulgata som den offisielle katolske kirkebibel. Når det gjelder kanons omfang, sluttet den østlige kirke seg til den romerske oppfatning på en synode i Jerusalem 1672. Spørsmålet om Bibelens kanoniske omfang var altså i reformasjonstiden et åpent og delvis omstridt spørsmål. De protestantiske kirkene anerkjenner gjennomgående bare de skrifter som inngår i den hebraiske kanon, men i noen bibelutgaver er apokryfene tatt med som et tillegg.

Dette inneholder de fire evangelier, Apostlenes gjerninger, 13 brev som bærer Paulus' navn, Hebreerbrevet, Jakobs brev, 2 brev som bærer Peters navn, 3 Johannesbrev, Judas' brev og Johannes Åpenbaring. Alle er skrevet på gresk, dvs. på koiné som var den hellenistiske verdens administrasjons- og talespråk.

De første kristne hadde Det gamle testamente som sin hellige skrift – lest i lys av troen på Jesus Kristus. Først gradvis etablerte Oldkirken en felles og særskilt kristen skriftsamling som fikk kanonisk status. Mot slutten av 100-tallet sees konturene av en kjernesamling som omfattet de fire evangelier, Apostlenes gjerninger, Paulusbrevene, 1 Peters brev og 1 Johannes' brev. De øvrige var omstridt, og et skrift som Johannes Åpenbaring ble ikke anerkjent i østkirken før sent på 300-tallet og da forutsatt en viss tolkning. Noen kirker inkluderte dessuten i en tidlig fase skrifter fra de apostoliske fedre i sine samlinger.

Det har vært vanlig å anta at kanoniseringsprosessen skjøt fart som et ledd i en kirkelig forsvarsstrategi mot det man regnet som kjetterske tekster og tolkninger, i første omgang Markion, montanister og ulike gnostiske grupperinger. Dette har nok spilt en rolle, men samlingen av skrifter hadde allerede begynt før Markion på 100-tallet e.Kr. forsøkte å skape en renset og redusert versjon. Den viktigste drivkraft har heller vært bruken av tekster i gudstjeneste og undervisning.

En sluttet katalog med 27 skrifter møter vi første gang hos Athanasius i 367 e.Kr., og på synodene i Hippo og Kartago ble denne kanon anerkjent av den vestlige kirke. Det er dessuten sannsynlig at en først på denne tid kunne produsere en kodifisert tekstutgave, dvs. innbundet som en bok, som var stor nok til å omfatte alle skriftene i én bok.

Luther tok i sin betydningsfulle oversettelse med alle de nytestamentlige skrifter, men forsynte dem med forord hvor særlig to av dem (Jakobs brev og Johannes Åpenbaring) ble skarpt kritisert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.