Transport av jøder til Bełżec 1942
Transport av jøder til utryddelsesleiren i Bełżec, april 1942.
Transport av jøder til Bełżec 1942
Av .
Utryddelsesleire og utvalgte konsentrasjonsleire

Tyske utryddelsesleire (rødt) og utvalgte konsentrasjonsleire vist på kart med dagens grenser.

Utryddelsesleire og utvalgte konsentrasjonsleire
Av /Store norske leksikon.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Bełżec var en tilintetgjøringsleir under andre verdenskrig. Leiren lå i tettstedet ved samme navn, ca. 113 kilometer sørøst for Lublin i Polen, ikke langt fra grensen til Ukraina.

Faktaboks

Uttale

beu-sjets

Også kjent som

Belzec

Bełżec var den første leiren hvor nazistene installerte stasjonære gasskamre. Leiren var i drift fra mars til desember 1942, og var den første av de tre tilintetgjøringsleirene som ble etablert innenfor «Aktion Reinhardt», nazistenes kodeord for tilintetgjøringen av jødene i Generalguvernementet (det okkuperte Polen).

Andre tilintetgjøringsleire som ble etablert i forbindelse med samme aksjon var Majdanek, Sobibor og Treblinka.

Bakgrunn

Odilo Globocnik
Heinrich Himmler ga i 1942 Odilo Globocnik, fanatisk nasjonalsosialist og leder for SS og det tyske politiet i Lublin-distriktet, ansvaret for å tilintetgjøre jødene i det okkuperte Polen samt den okkuperte (i dag ukrainske) byen Lwiw og omegn. Globocnik sto bak etableringen av både Majdanek og Bełżec.
Av /Deutsches Bundesarchiv.

Ideen om å etablere en tilintetgjøringsleir (en konsentrasjonsleir med mål om å utrydde flest mulig mennesker) i Bełżec ble presentert første gang sensommeren 1941. En knapp måned etter at Nazi-Tyskland gikk til krig mot Sovjetunionen, beordret Heinrich Himmler den 20. juli 1941 at Lublin-regionen og deretter hele Generalguvernementet skulle germaniseres. I praksis innebar det at den jødiske og polske befolkning skulle fjernes. Odilo Globočnik, lederen for SS og det tyske politiet i regionen, ledet først etableringen av konsentrasjons- og tilintetgjøringsleiren Majdanek, men vurderte samtidig andre virkemidler, som etableringen av flere leirer.

Sommeren 1941 begynte de første eksperimentene i konsentrasjonsleiren Auschwitz med å drepe mennesker med gass i mobile gasskamre (innrettet i ombygde varebiler). Også disse forsøkene fikk betydning for etableringen av Bełżec, men historikerne strides om hvorvidt Bełżec ble etablert for å drive videre testing av gass som redskap for massedrap eller om det allerede fra starten av var planlagt at Bełżec skulle være Generalguvernementets sentrale tilintetgjøringsleir.

Leiren

Byggingen av tilintetgjøringsleiren i Bełżec startet høsten 1941. Valget av nettopp tettstedet Bełżec som åsted for de første stasjonære gasskamrene hadde først og fremst logistiske årsaker. Bełżec lå rett ved den sentrale jernbanelinjen Warszawa–Lublin–Lwiw (i dagens Ukraina) og ikke langt fra jernbaneknutepunktet som knyttet den sørpolske byen Kraków (den gang hovedstedet i nazistenes Generalguvernement) til de nordpolske områdene, Brest i dagens Belarus og Vilnius i dagens Litauen. Dermed lå Bełżec gunstig til for en tilintetgjøringsleir med det formål å utrydde flest mulig mennesker.

Leirområdet strakte seg over syv hektar og var ikke innrettet på samme måte som de typiske konsentrasjonsleirene. Dette var fordi leirens formål var tilintetgjørelse, ikke tvangsarbeid, slik som i konsentrasjonsleirene. Den første kommandanten var Christian Wirth (1885–1944), som tidligere hadde ledet nazistenes såkalte eutanasi-program, det vil si massedrap på psykisk og fysisk utviklingshemmede. Dette programmet ble lagt ned i august 1941, og Wirth fikk deretter ansvaret for Bełżec.

Vaktmannskapet besto fortrinnsvis av Trawniki-mannskaper, det vil si østeuropeiske kollaboratører (mange av dem ukrainske krigsfanger) som hadde fått opplæring som vaktmannskaper i treningsleir etablert i tilknytning til fangeleiren Trawniki i den polske landsbyen med samme navn. For krigsfangene var overgangen til Trawniki-opplæring en mulighet til å unngå å bli drept selv. Tyske SS-mannskaper ledet vaktarbeidet.

Tilintetgjøring i to faser

Romer i Bełżec
Romske fanger i Bełżec, 1940.
Av .

De første tre gasskamrene ble bygget i november 1941 og ble bygget i tre. Motoren som skulle produsere gassen stammet sannsynligvis fra en sovjetisk panservogn. Kommandant Wirth var kjent for sine eksperimenter med ulike drapsmetoder fra tiden som leder av det såkalte eutanasi-programmet. I den første tiden ble det i Bełżec brukt både kullos og blåsyre. De første jødiske ofrene som ble drept i Bełżecs gasskamre, i månedskriftet februar–mars 1942, var jødiske arbeidsfolk fra regionen som hadde blitt utnyttet som tvangsarbeidere i byggingen av leiren. Systematisk massedrap på jøder i Bełżec begynte i midten av mars 1942, da transporter fra Lublin og Lwiw ankom leiren.

Ankomstprosedyren skulle gjøre massemord så effektivt som mulig og ble personlig utformet av Wirth. Den ble senere innført også i andre tilintetgjøringsleirer. De nyankomne fangene ble fortalt at de var kommet til en gjennomgangsleir, skulle desinfiseres og deretter overføres til en arbeidsleir. Fangene måtte legge fra seg klær og verdisaker før de entret desinfeksjons- og dusjrommene, kvinnenes hår ble i tillegg barbert først. Gasskamrene var kamuflert som dusjrom. Likene ble fjernet av jødiske fanger i «Sonderkommando» («spesialkommando»).

De fleste fangene i Bełżec ble drept umiddelbart etter ankomst, men et visst antall fanger ble satt til ulike arbeidskommandoer, som nettopp «spesialkommando», for å opprettholde driften av leiren. Spesielt fangene i «spesialkommando» ble selv drept etter en viss tid, dette som ledd i hemmeligholdelsen av leirens aktivitet. Verdisaker og penger fra ofrene skal ha blitt sendt med tog til Lublin to ganger i uken.

Fase én

Deportasjonene til Bełżec kan inndeles i to faser.

Den første fasen varte fra midten av mars 1942 til midten av april samme år. I denne perioden ble jøder fra distriktene Lublin og Lwiw, inkludert gettoene i Lublin og Lwiw, deportert og myrdet i leiren. Anslagsvis ble rundt 63 000 mennesker drept i denne fasen. Til tross for nazistenes forsøk på å hemmeligholde leirens aktivitet, spredte rykter om massedrap seg til både den jødiske og polske befolkningen i området. Deportasjonstogene stoppet på offentlige jernbanestasjoner, og dessuten lyktes det noen fanger å rømme fra leiren eller fra togene underveis.

I midten av april 1942 dro Wirth til Berlin for å diskutere videre tiltak med Adolf Hitler. Lærdommen fra Bełżec ble nå, sammen med enkelte SS-menn, overført til tilintetgjøringsleiren Sobibor som var under etablering. Frem til midten av mai 1942 lå all aktivitet i Bełżec brakk, men området ble fortsatt bevoktet av Trawniki-vakter.

Fase to

I slutten av mai 1942 begynte Bełżecs andre fase. Store transporter ankom først og fremst fra Kraków-distriktet, noe som førte til at leiren igjen ble stengt for et par uker i månedskiftet juni-juli. Årsaken var at gasskamrenes kapasitet var for liten, og nye massive gasskamre med seks rom ble etablert. Også disse gasskamrene ble kamuflert som dusjrom. I denne andre fasen ble seks jødiske musikere organisert som fangekommando og satt til å spille ved ankomst av nye fangedeportasjoner. For øvrig forble ankomstprosedyren den samme.

Den største forskjellen mellom den første og andre fasen av tilintetgjøringen i Bełżec består i størrelsen på deportasjonene som mer enn fordoblet seg fra sommeren 1942. Mange av deportasjonene kom fra dagens Ukraina. Fordi det kun ble registrert hvor mange fanger som var i hver transport som ankom leiren, men ikke navn på hvem de var, vet vi lite om hvem som ble drept i leiren.

Sommeren 1942 gikk Wirth av som kommandant for Bełżec for å overta en mer overordnet stilling som koordinator for «Aksjon høsttakkefest». Hans etterfølger Gottlieb Hering (1887–1945) var imidlertid ikke mindre brutal.

I starten ble likene begravet i massegraver. De omfattende massedrapene i sommervarmen 1942 førte til at eimen fra overfylte massegraver ikke lot seg skjule. Leirledelsen forsøkte derfor å skjule gravene med betong, noe som ikke lyktes. Løsningen ble å brenne likene.

Oppløsningen av leiren

Belzec

Alle spor ble slettet etter tilintetgjøringsleiren i Belzec.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter all sannsynlighet ankom den siste transporten Bełżec i midten av desember 1942. Hvorfor leirens virksomhet ble avsluttet, er ikke kjent, for på dette tidspunktet levde fremdeles et stort antall jøder i gettoer og tvangsarbeidsleirer i områdene rundt Lublin, Kraków og Lwiw. Fra nå av overtok først og fremst Sobibor, Treblinka og Auschwitz rollen som tilintetgjøringsleirer.

En mulig årsak til nedleggelsen av Bełżec var de overfylte massegravene og mangel på plass til nye graver inne på det eksisterende leirområdet. En annen mulig årsak var at leirens kapasitet ble reservert for rumenske jøder, da deportasjonen av disse til nettopp Bełżec ble fastholdt i en tysk-rumensk avtale sommeren 1942. Den rumenske regjeringen overholdt imidlertid ikke avtalen.

Brenningen av lik fortsatte til slutten av mars 1943, da startet demonteringen av leiren. Gasskamrene ble ødelagt, brakker og andre brukbare deler ble demontert og sendt til Lublin. I juni 1943 ble området planert og beplantet med bartrær. Alle sporene etter tilintetgjøringen i Bełżec skulle slettes.

Hvem var ofrene?

Nazistene lyktes i stor grad med å skjule og slette mange av sporene etter tilintetgjøringen i Bełżec. Fordi det ikke ble ført navnelister og det kun fantes mangelfulle lister over fangeantallet i en del av transportene, vet man ikke hvor mange som ble drept i leiren eller hvem de fleste var. Sannsynligvis var de aller fleste ofrene østeuropeiske jøder, men også romer (sigøynere) skal ha blitt drept i Bełżec.

I dag antar forskere at minst 500 000 mennesker ble drept i løpet av de månedene leiren var i drift. Kun tre personer vitnet om sine opplevelser i Bełżec etter andre verdenskrigs slutt. Årsaken til mangelen på tidsvitner er at nesten alle som ble sendt til Bełżec ble drept.

Minnet om Bełżec

Da det knapt fantes overlevende, ble Bełżec fort glemt. Området ble flere ganger plyndret av lokalbefolkningen. Først i 1963 ble det satt opp et mindre minnesmerke over leirens ofre.

Et museum og minnested ble ikke åpnet før i 2004 og er en del av Det statlige museet Majdanek.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 8. München, 2008.

Kommentarer (2)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Hei
Hvorfor er ikke skrivemåten Bełżec brukt i artikkelen? Teknisk er det uproblematisk; sida er jo definert i UTF-8.

svarte Ida Scott

Hei! Takk for innspill. Jeg har nå endret til den polske skrivemåten. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg