Bertel Gripenberg

Han debuterte i 1903 med Dikter, som utmerker seg ved en formell dyktighet inspirert av svenske 1890-årsdiktere som Gustav Fröding og Oscar Levertin. Motiver var fedrelandet, handlings- og heltedyrkelsen, og spesielt erotikken. I unge år var han knyttet til kretsen rundt tidsskriftet Euterpe.

Kjærlighetsmotivene til tross var livsnyterholdningen på retur i samlingene Gallergrinden (1905) og Rosenstaden (1907). Samtidig som Russlands press på Finland økte, og arbeiderbevegelsen vant terreng, mørknet tonen i Gripenbergs poesi. Individualisme, naturdyrkelse og håpløs revolt ble sterkere i Svarta sonetter (1908), Drivsnö (1909), Aftnar i Tavastland (1911), Skuggspel (1912) og Spillror (1917).

Fra samlingen Under fanan (1918) til den posthume Genom gallergrinden (1947) var temaet overveiende politisk og moralsk, hentet fra opplevelsene under den finske borgerkrigen, der Gripenberg deltok på de hvites side. Politisk var han aristokrat, antidemokratisk og tilknyttet Lappo-bevegelsen.

I hans senere samlinger er spesielt dødsdiktene i Sista ronden (1941) verd oppmerksomhet. Formelt sett er Gripenbergs lyrikk tradisjonell. At han også behersket den modernistiske stil viste han med parodien Den hemliga glöden (1925), utgitt under pseudonymet Åke Eriksson. I memoarboken Det var de tiderna (1943) behandlet han også sitt eget forfatterskap.

• Finlands historie
• Finlands litteratur

• Bertel Gripenberg, Biografisk lexikon för Finland