Bertel Gripenberg var en finlandssvensk lyriker. Han var folkekjær, men samtidig også bundet til sin tid.

Han debuterte i 1903 med Dikter, som utmerker seg ved en formell dyktighet inspirert av svenske 1890-årsdiktere som Gustav Fröding og Oscar Levertin. Motiver var fedrelandet, handlings- og heltedyrkelsen, og spesielt erotikken. I unge år var han knyttet til kretsen rundt tidsskriftet Euterpe.

Kjærlighetsmotivene til tross var livsnyterholdningen på retur i samlingene Gallergrinden (1905) og Rosenstaden (1907). Samtidig som Russlands press på Finland økte, og arbeiderbevegelsen vant terreng, mørknet tonen i Gripenbergs poesi. Individualisme, naturdyrkelse og håpløs revolt ble sterkere i Svarta sonetter (1908), Drivsnö (1909), Aftnar i Tavastland (1911), Skuggspel (1912) og Spillror (1917).

Fra samlingen Under fanan (1918) til den posthume Genom gallergrinden (1947) var temaet overveiende politisk og moralsk, hentet fra opplevelsene under den finske borgerkrigen, der Gripenberg deltok på de hvites side. Politisk var han aristokrat, antidemokratisk og tilknyttet Lappo-bevegelsen.

I hans senere samlinger er spesielt dødsdiktene i Sista ronden (1941) verd oppmerksomhet. Formelt sett er Gripenbergs lyrikk tradisjonell. At han også behersket den modernistiske stil viste han med parodien Den hemliga glöden (1925), utgitt under pseudonymet Åke Eriksson. I memoarboken Det var de tiderna (1943) behandlet han også sitt eget forfatterskap.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.