Bertène Juminer

Faktaboks

Bertène Juminer
uttale:
ʒyminˈer
født:
6. august 1927, Cayenne, Fransk Guyana
død:
26. mars 2003, Guadeloupe

Bertène Juminer var en lege og forfatter fra Fransk Guyana. Som medisinsk forsker var han knyttet til sykehus og universiteter både i sitt hjemland og i andre fransktalende land. Blant annet hadde han sentrale oppgaver i forbindelse med utbyggingen av helsevesenet i Guadeloupe. Han var samtidig en politisk aktivist som ikke minst arbeidet for at etterkommerne etter slavene skulle få oppreising for forfedrenes fornedring. Også romanene hans skildret ettervirkningene av slavehandelen og koloniseringen i afrikanske og karibiske land.

En stor medisinsk karriere

Juminer ble født i Cayenne, hovedstaden i Fransk Guyana. Moren kom fra Guadeloupe; faren fra Fransk Guyana. Her bodde han inntil han reiste til Montpellier i Frankrike for å studere medisin. Etter at han var ferdig utdannet, arbeidet han først to år i sin fødeby. Deretter flyttet han til utlandet: Fra 1958 til 1965 arbeidet han som medisinsk forsker i Tunisia; så var han knyttet til Pasteur-instituttet i Senegal til 1973. Dette året ble han utnevnt til professor i medisin ved universitetet i Amiens i Frankrike.

Men Juminer ønsket å arbeide i sin egen region, og i l982 vendte han tilbake til Fransk Guyana, der han i fem år var rektor ved den vitenskapelige høyskolen i landet. Etter at åremålet hans var over, arbeidet han for å videreutvikkle det medisinske fagmiljøet i Guadeloupe. Han bodde i Guadeloupe til sin død-

Som forsker arbeidet Juminer innenfor det fagområdet som i Norge heter reisemedisin og særlig innenfor feltet tropemedisin. Han er særlig kjent for sitt arbeid med sykdommen bilharziose, en sykdom som på norsk undertiden kalles sneglefeber. Bilharziose er en av de mest utbredte tropesykdommene; den tok tidligere mange liv, men i dag kan den behandles på måter som også Juminer har vært med på å utvikle.

Kampen mot koloniveldet 

Da Juminer var ung, eksisterte det franske kolonivveldet fremdeles. I tiden etter 1960 ble de fleste av de tidligere franske koloniene selvstendige land, men dette var ikke tilfelle for Fransk Guyana. Junimer var livet gjennom kritisk til måten Frankrike behandlet sine tidligere kolonier på. Han var ikke minst inspirert av den algeriske legen og forfatteren Frantz Fanon som i skrift og tale hevdet at samfunn og personligheter blir ødelagt hvis mennesket må leve som ufritt.

Juminer var også svært opptatt av at kreolspråkene måtte bevares. Disse språkene var særlig i bruk på Haiti og i land i Karibia og Afrika som lå nær Haiti. Hans egne bøker er i all hovedsak skrevet på fransk.

Mot slutten av livet fikk Junimer flere æresbevisninger av den franske staten. Da han takket fot dem, la han ofte til at han ikke oppfattet seg selv som borger av Frankrike, men som representan for et land i den tredje verden som Frankrike ennå ikke hadde gitt full selvstendighet.

Traumene fra slavetiden

Fransk Guyna var et land som delvis var befolket av etterkommere etter slaver hentet fra Afrika av europeiske og arabiske slavehandlere. Selv om slavehandelen var opphørt på Juminers tid, var han sterkt opptatt av følgene av denne trafikken, og særlig av de traumene den hadde skapt hos mennesker som stammet fra afrikanske slaver.

Siden ingen levende enkeltindivider lenger kunne stilles direkte til ansvar for slavehandelen var det viktig for Juminer at etterkommerne etter slavene holdt fast ved det allmenne kravet om réparation, oppreisning. Dette var et krav han mente måtte stilles overfor de nasjonene som hadde hatt ansvar for slavehandelen. Réparation var et begrep Juminer ble opptatt av forholdsvis sent i livet, men i ettertid huskes han ikke minst for måten han brukte dette begrepet på.

En selvbiografisk roman

Juminer debuterte som forfatter i 1961 med romanen Les Bâtards («De uekte barna»). Den handler blant annet om en ung mann fra Fransk Guyana som studerer medisin i Frankrike og senere vender tilbake til sitt fødeland som lege. Historien om ham har altså mange trekk som var hentet fra forfatterens eget liv. Men viktige deler av handlingen er likevel oppdiktet; Blant annet foregår den så tidlig som på 1930-tallet. Les Bâtards regnes som Juminers mest kjente roman.

Når Juminer kaller personer i boken for «de uekte barna», er det trolig fordi de har fransk statsborgerskap, men likevel blir de stadig behandlet som franskmenn av annen rang. Juminer er en av de første i sin tid som skriver om menneskene som opplever seg som mindreverdige borgere av Frankrike. Etter hvert skulle dette temaet få en viktig plass i hele den franskspråklige litteraturen fra Afrika og Karibia

Historie og fantasi

I 1963 gav Juminer ut Au Seuil d'un nouveau cri («Ved terskelen til et nytt rop»). Denne romanen er litterært mer ærgjerrig enn Juminers første bok, men den er ikke blitt like kjent. Historien er fortalt i annen person («du-form») og er sammensatt av to historier som først er uavhengige, men som så veves inn i hverandre. Den første handler om en mørkhudet slave fra Antillene og foregår i årene umiddelbart før slaveriet opphører som institusjon. Den andre historien skildrer en av etterkommerne hans som reiser til Europa og opplever at selv om slaveriet som instutisjon ikke lenger finnes, lever fordommene fra slavetiden videre.

Juminers tredje bok, La Revanche de Bozambo (1968 «Bozambos hevn»), er en parodi på reiseskildringer av den type europeiske oppdagere skrev etter reiser til Afrika eller Karibia. Den minner også om romanene fra opplysningstiden som later som de er reiseskildringer, for eksempel Candide av Voltaire. I La Revanche de Bozambo er det en ung mann med svart hudfarge som utforsker et underlig land bare befolket av hvite. Han prøver å finne ut om dette landet på noe felt er bedre enn landet han selv kommer fra, men må fastslå at det ikke har noe å vise til som ikke også finnes i hans hjemland. Boken er også sterkt preget av Juminers anti-europeiske grunnholdning.

De to siste romanene

Etter La Revanche de Bozambo skulle det gå over ti år før Juminer utgav en ny roman. Denne boken var var Les Héritiers de la presq' île (1979, «Arvingene til halvøya»). For den vant han «Den karibiske litteraturens store pris». På overflaten virker boken som en kriminalroman. Den forteller historien om en privatdetektiv som forsøker å avsløre en kvinne som bedrar sin ektemann. Men under denne banale intrigen ligger en annen og viktigere historie: Historien om et folk som blir «bedratt», såvel av europeerne som av sine egne ledere, For disse er interessert i personlige fordeler og ikke i kampen for sosial rettferdighet.

I Juminers siste roman, La Fracture de seconde (1990, «Brøkdelen av et sekund») møter man en eldre mann fra Guadloupe som tenker tilbake på livet sitt. Han har gjort karriere; han er blitt dommer, men gjennom arbeidet ble han også vitne til skjevhetene i samfunnet. Barndommen derimot hadde vært en lykkelig tid. Han var født utenfor ekteskap, men fikk bo hos en bestemor som var fattig, men gav ham masse omsorg og kjærlighet. Samtidig fikk den lille villstyringen utfolde seg i naturen nesten uten hindringer. I romanen skiftes det stadig mellom to tidsplan, nåtid og erindring. Boken har fått en del kritikk fordi den gir et for idyllisk bilde av forholdet mellom det opprinnelige og det moderne Karibia. Den blir likevel betraktet som en av de viktigste bøkene i Guyanas litteratur-

Utvikling og tradisjon                          

La Fracture de seconde kan gi inntrykk av at Juminer livet gjennom må ha vært en overbevist tilhenger av de idealene som lå til grunn for négritude-bevegelsen. Denne bevegelsen hadde mange tilhengere i Afrika og Karibia i mellomkrigstiden og i de første årene etter andre verdenskrig. Men etter hvert som de tidligere europeiske koloniene fikk sin selvstendighet, fikk mange forfattere en mer kritisk holdning til begrepet «négritude». I dette begrepet lå det ikke bare en oppfordring til folk i tidligere koloniserte land om å holde fast ved sin egenart. Det kunne også gi inntrykk av at disse folkene kanskje ikke burde eller kunne tilpasse seg den moderne verden like raskt som menneskene i Europa og i USA.

Det er vanskelig å vite med sikkerhet i hvor stor grad Juminer sto for slike holdninger. Men det synes som han, både som lege og som forfatter, ikke bare var opptatt av de mulighetene utviklingen gav landene i den tredje verden. Det virker også som han mente at denne nødvendige utviklingen ikke måtte skje for raskt.

I byen Saint-Laurent-du-Maroni i Fransk Guyana er en videregående skole oppkalt etter Berène Juminer

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur:

Georges Othily: Bertène Juminer - une vie, un destin, (Forlaget L'Harmattan, Paris 2007). ISBN: 978-2-296-03834-9).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg