Bernard Williams

Williams ble utdannet ved Universitetet i Oxford hvor han kombinerte et studium av klassisk gresk litteratur med lesning av moderne analytisk filosofi. Etter endt studium ble han først professor i filosofi ved Bedford College, for deretter å overta som Knightbridge-professor i filosofi ved Universitetet i Cambridge allerede som 38-åring i 1967. I Cambridge fungerte han også som provost – eller leder – fra 1979 til 1988.

I 1988 forlot han England i protest mot Margaret Thatcher og den konservative regjeringens politikk ved britiske universiteter, og flyttet til Berkeley, universitetet i California. Williams' utflagging ble en offentlig sak i Storbritannia, og det vakte enorm oppsikt at en såpass profilert akademiker som Williams ble del av den såkalte «hjerneflukten» til amerikanske universiteter.

Tilfeldighetene hadde det til at Williams returnerte igjen til England samme år som Thatcher trakk seg som statsminister i 1990, for å overta sin gamle lærer Richard Hares' stilling som White's-professor i moralfilosofi ved Universitetet i Oxford. Fra 1999 til sin død i 2003 innehadde han et professorat ved All Souls College ved samme universitet. Dette året ble han også slått til ridder av dronning Elizabeth den andre.

Williams publiserte en rekke bøker og artikler i løpet av sitt virke som filosof. Mest kjent er kanskje bøkene Morality: An Introduction to Ethics (1972), Descartes: The Project of Pure Enquiry (1978), Ethics and the Limits of Philosophy (1985) og Shame and Necessity (1993).

Han publiserte dessuten en introduksjonsbok om Platon (1999), og selv om han kjempet mot kreften som til slutt skulle ta livet av han, klarte han å få gitt ut boken Truth and Truthfulness (2002).

I tillegg er de fleste av essayene og artiklene hans samlet i titler som Problems of the Self (1973), Moral Luck (1983) og Making Sense of Humanity (1995).

Etter hans død er også samlinger som In the Beginning was the Deed (2005), A Sense of the Past (2005) og Philosophy as a Humanistic Discipline (2006) utgitt.

I tillegg til sine mange akademiske verv bekledde Williams en rekke offentlige og kongelige komiteer. Mest kjent er kanskje hans rolle i komiteen for obskøniteter og sensur av 1979, hvor komiteen tilrådde et mer avslappet forhold til pornografi og seksuelt materiale med den begrunnelse at det ikke er funnet noen klar kobling mellom forbruk av pornografi og relatert kriminalitet.

Han var også mangeårig medlem av styret for English National Opera. Hans livslange interesse for denne kunstarten resulterte dessuten i den posthumt utgitte essaysamlingen On Opera i 2006.

Som moralfilosof var Williams sterkt preget av hans klassiske bakgrunn i gresk litteratur og filosofi, hvor han fant inspirasjon og mange av sine moralfilosofiske idealer. Han fremstod tidlig som en sterk kritiker av den nyere tradisjonen i anglosaksisk filosofi, og han var særlig kritisk til mye av den moralfilosofiske diskusjonen som preget hans egen samtid.

Williams vendte stadig tilbake til grekerne – og særlig førsokratiske tenkere og poeter – og deres måte å forholde seg til etiske problemstillinger på som gode forbilder.

Allerede i hans første verk, Morality: An Introduction to Ethics (1972), betonet han hvor kjedsommelig og substansløs moralfilosofien er blitt i dens lange tekniske diskusjoner og analyser av moralske utsagn eller sentrale moralfilosofiske begreper som «godhet», «forpliktelse» eller «moralsk plikt» og «nytte».

Ifølge Williams, har moderne analytiske moralfilosofer her funnet en helt egen måte å være kjedsommelig på ved «å la være å diskutere moralske spørsmål i det hele tatt». For å bøte på dette, argumenterer Williams, må filosofer være villige til å beskjeftige seg med et vokabular som involverer tykkere eller mer spesifikke etiske begreper, så som «utroskap», «forræderi», «brutalitet», «løfte» og så videre.

Som flere lesere av Williams har påpekt, var denne kritikken muligens mer treffende for den rådende moralfilosofiske diskusjonen anno 1972. I dagens situasjon er det ikke lenger uvanlig for moralfilosofer å ta del i mer konkrete etiske diskusjoner om for eksempel dyrs rettigheter, miljøspørsmål og rettferdig fordeling, eller i spørsmål om abort, aktiv dødshjelp eller lignende.

Williams ser like fullt ut til å ha et poeng når han peker på at moralfilosofi som praksis har en ubehagelig tendens til å abstrahere seg vekk fra konkrete etiske dilemma og kontroverser. I det som er blitt stående som Williams' moralfilosofiske hovedverk, Ethics and the Limits of Philosophy (1985), blir kritikken av moderne moralfilosofi utbrodert som en bredt anlagt angrep på en måte å tenke om etiske problemstillinger som preger den moderne akademiske tradisjonen.

Ifølge Williams har man vektlagt det han kaller et «moralsystem» fremfor det han tenker på som etiske betraktninger. Det moralske har fått forrang og er skilt ut som en helt egen sfære.

Moralsystemet er for Williams en innsnevring av det etiske som utelukkende dreier seg om handlingsvalg og det vi praktisk kan gjøre noe med ved handling. Samtidig har man lagt vekten på generelle moralske forpliktelser – eller morallover – som konfliktfritt og absolutt regulerer alle partikulære handlingsvalg fra et overordnet abstrakt perspektiv. Fra et slikt moralsk ståsted tas det ikke hensyn til det som er spesifikt for ens egen kultur, historiske epoke, gruppetilhørighet, økonomiske klasse, eller andre individuelle hensyn.

Moralsystemet vil dessuten alltid trumfe andre ikke-moralske hensyn. Moral er følgelig noe en ikke kan unndra seg uansett situasjon. Det hører også gjerne med i bildet at den eneste måten en kan være et fritt eller autonomt vesen på, er ved å handle ut fra et slikt overordnet moralsk perspektiv.

I hvert eneste trekk ved moralsystemet finner Williams dype og urovekkende implisitte antagelser om menneskers liv. Den overbærende kritikken er at moralsystemet ikke tillater en reell eller verdifull utfoldelse av vår menneskelighet.

Som Williams sier det, «nesten all verdifull menneskelig virksomhet utfolder seg imellom de ekstremene som moraliteten presenterer oss for». Livet slik det bør leves fra moralsystemets perspektiv, er rett og slett uforenelig med et verdifullt liv for sosiale og historisk betingede vesener som oss. Williams' anbefaling er derfor at vi legger moralen bak oss – både som etiske aktører og moralfilosofer – og heller beskjeftiger oss mer med det etiske.

En integrert del av Williams' moralfilosofiske arbeid er ideen om at et individs praktiske grunner – det vil si de grunnene han eller hun har til å handle, føle eller være på en bestemt måte – er relativt til aktørens preferanser, karakter og verdier.

Williams er her enig med deler av David Humes (1711–1776) syn på praktisk rasjonalitet. Han slutter opp om Humes idé at ens stående preferanser er utgangspunktet for hva en har gode grunner til å gjøre. Det som er rasjonelt for en aktør, har altså sin basis i aktørens stående preferanser og verdier.

I artikkelen «Internal and external reasons» argumenterer Williams derfor for at alle våre praktiske grunner er internalistiske i den forstand at aktøren må kunne slutte seg til dem på rasjonelt grunnlag og derigjennom komme til å anerkjenne dem som gode praktiske grunner for seg selv. Med andre ord må noe som er en god grunn for meg, ha basis i mine stående preferanser og verdier, slik at jeg kan komme til å anerkjenne grunnen som en god grunn.

Det motsatte synet her kalles eksternalisme og hevder at en kan ha grunner til å gjøre noe eller være på et spesielt vis selv om disse mangler basis i ens stående preferanser og verdier slik at en ikke rasjonelt kan gi sin tilslutning til dette.

For Williams og internalister er det derfor mulig at den store helten i Homers episke diktverk, Akilles, ikke har grunn til å leve i tråd med enkelte av våre etiske idealer, så som å respektere kvinners eller andre folkeslags likeverd, forbud mot slaveri og så videre.

Grunnen er at Akilles – gitt hvem han er og hvilke verdier han holder – kanskje ikke kan gi slike idealer sin rasjonelle tilslutning. For eksternalister, derimot, er ikke det faktum at Akilles ikke kan gi sin rasjonelle tilslutning til et forbud mot slaveri, noe som utelukker at Akilles kan ha god grunn til å etterleve et slikt etisk ideal.

Williams internalisme åpner altså her opp for muligheten av en type etisk pluralisme og mangfold der ulike idealer og verdisett kan applisere til ulike individer eller grupper. Det som bestemmer hvilke idealer en selv har grunner til å følge, er gitt av ens preferanser og verdier og hva en rasjonelt kan tilslutte seg. Williams' internalisme er derfor et syn der etiske verdier blir aktør-relative.

Williams' internalisme kan her ses i sammenheng med hans anbefaling om at vi bør legge moralen bak oss for heller å konsentrere oss om det etiske. Det er vår moralske tradisjon som tvinger oss til å tenke slik som eksternalistene gjør, vil Williams kunne hevde, siden det bare er innenfor moralsystemets tenkning at det er viktig at forpliktelsene gjelder som absolutte konfliktfrie lover for alle mennesker og i alle situasjoner.

Williams' anbefaling i Ethics and the Limits of Philosophy kan derfor ses på som en konsekvens av hans internalisme og påstanden om at ens praktiske grunner – og derfor også ens praktiske rasjonalitet – er relativisert til ens preferanser og verdier.

Etter eget utsagn er Willliams svært inspirert av tankene til den tyske 1800-talls-filosofen Friedrich Nietzsche. Nietzsche er så god, har Williams uttalt et sted, at man får lyst til å sitere han hvert tyvende minutt. Også hos Nietzsche kan en se at etiske verdier relativiseres til ulike aktører samtidig som at ideen om absolutte moralske lover kritiseres.

Selv om Williams som moralfilosof på mange måter kommer relativister i møte ved at han nedtoner vekten på absolutte moralske standarder til fordel for aktør-relative etiske verdier og etiske pluralisme, har Williams lite sans for relativisme som en generell filosofisk posisjon.

I både Ethics and the Limits of Philosophy og i Truth and Truthfulness tar derfor Williams et kraftig oppgjør med tenkere som den amerikanske pragmatisten Richard Rorty (1931–2007) eller den franske dekonstruktivisten Jacques Derrida (1930–2004), som hver på sin måte har sådd tvil om både muligheten for objektiv sannhet og dens verdi.

Williams argumenterer både for at objektiv sannhet er mulig, og at en ærlig streben etter sannhet er å regne som et godt karaktertrekk. Når vi forsøker å danne oss oppfatninger om fakta og forhold i verden, er vi, ifølge Williams, bundet av en regulativ idé om sannhet. Det finnes et rett og et galt svar som gjelder for alle, slik at andre aktører i samme situasjon kan komme til å akseptere den samme oppfatningen som en selv har.

At jorden går i bane rundt solen og ikke omvendt, er en oppfatning som er sann uavhengig av hvilken aktør det er som vurderer dette spørsmålet. Dette står i skarp kontrast til vår refleksjon rundt verdier og handlingsvalg der vi ikke er bundet av en regulativ idé om objektiv sannhet, eller rette og gale svar som gjelder for alle.

I motsetning til Rorty og Derrida tenker Williams at ideen om objektiv sannhet ikke nødvendigvis bringer med seg en problematisk eller spekulativ metafysikk, men at man kan forstå sannhet innenfor rammer som er klart akseptable fra et moderne vitenskapelig ståsted.

Det vi trenger for å forstå slike begreper, er en historie eller genealogi om hvordan et begrep som «sannhet» kunne oppstå. Williams bok Truth and Truthfulness er nettopp et forsøk på å gi en slik genealogi.

• etikk
• internalisme og eksternalisme
• etisk relativisme

• Bernard Williams i Stanford Encyclopedia of Philosophy
• Internalisme og eksternalisme i Stanford Encyclopedia of Philosophy
• Aktør-relativ rasjonalitet i Stanford Encyclopedia of Philosophy
• Williams artikkel i London Review of Books om viktigheten av filosofihistorie
• Colin McGinns bokanmeldelse av Truth and Truthfulness i The New York Review of Books
• Williams' intervju om Descartes og erkjennelsesteori
• Williams' intervju om språkfilosofiens "fortryllelse"

• Williams, B. Morality: An Introduction to Ethics, 1972
• Williams, B. Ethics and the Limits of Philosophy, 1985
• Williams, B. Shame and Necessity, 1993
• Williams, B. Truth and Truthfulness, 2002
• Altham, J. E. J. og R. Harrison (red.): World, Mind, and Ethics: Essays on the ethical philosophy of Bernard Williams, 1995