Bryggen i Bergen
Bryggen i Bergen
Lisens: CC BY SA 3.0

Bymålet i Bergen skiller seg sterkt ut fra de andre dialektene i Hordaland.

Bergensdialekten har infinitivendelse: å skrivæ, å kåmmæ, mens bygdene rundt byen har infinitiv på -a: å skriva, å kåma. Dialekten i Bergen har bare to kjønn i substantivbøyinga, det heter solen og månen, jenten og gutten. Preteritum av a-verbene har endelsen –æt: kastæt, fraktæt og så videre.

Historisk bakgrunn for særtrekkene i bergensdialekten

Hansaforbundet
De tyske hanseatene drev et omfattende handelsnettverk og var en økonomisk og politisk maktfaktor. Hansaforbundet hadde også stor kulturell og språklig påvirkning. Kartet viser den tyske hansa omkring 1350. De viktigste handelsveiene til sjøs er tegnet inn, likedan en del vanlige vareslag i hansahandelen.
Hansaforbundet
Av /Store norske leksikon.
Hanseatisk kogge
Typisk hanseatisk kogge som ble brukt til å hente særlig tørrfisk i Bergen fra slutten av 1100-tallet.
Hanseatisk kogge
Av /Bergen byarkiv.

Sammenlignet med de andre norske byene har Bergen en spesiell historie. Opp gjennom århundrene har Bergen tatt imot innvandring fra mange kanter, særlig fra Danmark, Tyskland, Skottland og Nederland. De nordtyske hanseatene har en spesiell plass i Bergens historie og dominerte livet på Bryggen og i resten av byen fra 1350 til 1700. Det nedertyske hansaspråket påvirket i høy grad talemålet i Bergen.

Utviklinga bergensdialekten gikk gjennom i hansatiden, skyldes likevel ikke at dialekten blandet seg med nedertysk. Endringene i dialekten oppstod mest sannsynlig i et tospråklig samfunn. Det hanseatiske mannssamfunnet på Bryggen var, som i de andre hansabyene, pålagt å holde seg for seg selv. Hanseatene fikk ikke gifte seg med norske kvinner, de hadde egne kirker og skulle ikke arbeide sammen med bergenserne. Tross pålegget var det sosial kontakt mellom hanseatene og nordmennene i Bergen: Lederne for hanseatene ble stadig invitert til festligheter hos lensherreneBergenhus eller hos bergenske borgermestre, og tyske arbeidsfolk inviterte norsk ungdom til hagefester med dans og lutt-spill. Mye tyder på at samtalene mellom nordmennene og hanseatene foregikk på norsk og nedertysk (nordtysk) samtidig. Det oppstod ikke et tysk-norsk blandingsspråk, trolig fordi språkene ble brukt for å markere gruppetilhørighet, men språkene påvirket hverandre i ordforråd og grammatikk.

Den bergenske dialekten hadde tidligere hatt svært mye felles med de andre dialektene i Midhordland, men begynte fra tidlig på 1300-tallet å ta opp innlånte dagligdagse ord som betale, bukse, billeg, enkel, ekteskap, frukt, flink, bli, frykte, handle, handverk, håpe, lukt, måte, pris, prøve, rente, reise, snakke, skrive, sukker, plage, prate, prøve, vandre og så videre.

Flere hundre år seinere oppstod det også endringer i grammatikken i det bergenske talemålet. I situasjoner der språk møtes, oppstår det ofte grammatiske forenklinger, dette skjedde også i Bergen. Den viktigste forenklingen i bergensdialekten som følge av påvirkningen fra nedertysk var at hunkjønnsordene og hankjønnsordene falt sammen til én gruppe. Grammatisk kjønn er noe som har en tendens til å forsvinne i språkkontaktsituasjoner. Grunnen er nok at det sjelden oppstår misforståelser om «feil» kjønn blir brukt.

Lydverk (fonologi)

Diftonger

Diftonger er i Bergen bevart i ord som alæinæ, bæin, ræin, sæin, sjæi, sjæiv, stæin, grøut, bløut, løus, nøyte seg, røys, men forenklet i heme, mer, øge (det vil si øye), drøm og å rønne på. Diftongen er også forenklet i preteritum av sterke verb: å skrike – skrek, å bitæ – bet, å lygæ – løg.

Uttalt d

Konsonanten -d blir etter vokal uttalt i langt flere tilfeller enn det som er vanlig i norsk. Det gjelder i ord som blad, spade, sidæ, tid, bøndar, hændar. Etter mønster av andre ord heter det også mændar (menner) og tændar (tenner). Konsonantforbindelsen hv- i norrønt har i Bergen blitt til kv, det heter kvit, kværr og i spørreord ka, kæmm, kor, koffår, korliss’n og kordan.

Formverk (morfologi)

Substantiv

Bergensk har to grammatiske kjønn: hankjønn og intetkjønn. På bergensk heter det solen og månen, sengen og veggen. Ord som sol og seng er i andre dialekter vanligvis hunkjønn (sola og senga).

Flertall av substantiv ender i Bergen som regel på -ar: guttar, jæntar, føttar, bøndar, husar og så videre.

Pronomen

I folkemålet i Bergen er de personlige pronomenene:

  • eg (e) – meg
  • du – deg
  • hann – hann
  • honn – honn eller hinnar
  • vi – oss
  • dåkkar – dåkkar
  • di – di

Eiendomsformer av pronomen: hannæs, honnæs, våres, dåkkars eller dokkæs, diæs eller di dær sin. Eksempel: de e hannæs far, de e honnæs søstar, de e di der sin ball.

Verb

Infinitiv av verb ender i bergensmålet på -æ og presens på -ar i alle verb med to eller flere stavelser: å kastæ – kastar, å levæ – levar, å finnæ – finnar og så videre. Verb av kasta-klassen får endelsen -æt i preteritum og i presens perfektum: kastæt – har kastæt og fraktæt – har fraktæt og så videre.

Presens perfektum av de sterke verbene har ofte samme vokal som infinitiv: har bittæ, har skrivvæ, har flyggæ, har bryttæ. Mange har rotvokalen -o- i partisippet: har drokkæ, dottæ, forræ, loggæ, sottæ, tokkæ, men har funnæ og vunnæ med vokalen -u-.

Bergenserne kan også bytte om på verbene ligge og legge, sittæ og settæ. En kan høre utsagn som dette: «No har eg sottæ på kaffikjel’n å loggæ i åme’n».

Garpegenitiv

Bruken av pronomenet sin i genitivskonstruksjoner har opphav i det nedertyske språket og ble tatt opp i bergensdialekten på 1500- og 1600-tallet. To ulike genitivskonstruksjoner var da i bruk: gutten hans bukse og gutten sin bukse. Det var den siste uttrykksmåten som gikk inn i bergensdialekten. I dag er det vanlig å si konen eller konemor sin bil og mannen sin sykkel.

Sin-konstruksjonen har blitt kalt «garpegenitiv», noe som henspiller på opphavet i nedertysk. Garp var et uttrykk/ord en brukte om en tysker på Bryggen. Garpegenitiv er i dag vanlig i mange norske dialekter, særlig på Sørlandet, Vestlandet og i Nord-Norge.

Bestemt form av personnavn

Bergensk er blant de få norske dialektene der personnavn kan bøyes. I Bergen kan personnavn få samme bøying som vanlige fellesnavn, ved at det kan hete Karien og Peren, Piaen og Terjen og så videre. Ikke alle bergensere vil bruke slike former, og bruken kan også avhenge av den sosiale situasjonen. Man kan finne konstruksjoner med lignende innhold i østnorske dialekter når de sier han Olav og ho Kari.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kerswill, Paul 1994: Dialects converging. Rural Speech in Urban Norway. Oxford: Clarendon,1994.
  • Larsen, Amund B. & Gerhard Stoltz: Bergens bymål, 1912.
  • Nesse, Agnete: Slik ble vi bergensere. Hanseatene og bergensdialekten. Bergen: Sigma forlag, 2003.
  • Paulson, Andreas: Ord og uttrykk i Bergens bymål, 1942.
  • Pettersen, Egil: «Bergens bymål» i Jahr E.H.: Den store dialektboka. Oslo: Novus, 1990 (side 199–203).
  • Pettersen, Egil: Ka e' tiss? : bergensmålet gjennom tidene [...], 1996.
  • Pettersen, Egil: Bergensordboken : ord, uttrykk, vendinger og begrep i Bergens bymål, 2008.
  • Rundhovde, G.: «Målføra eller dialektane i hordalandsbygdene og i Bergen by» i Hartvedt, G.H., red.: Hordaland og Bergen (= Bygd og by i Norge), 1976.
  • Sørlie, Mikjel: Bergens eldste bymål [...], 1969.
  • Trudgill, Peter: Dialects in Contact. Oxford: Blackwell, 1986.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg