Frankrikes samtidshistorie er landets historie fra 2005 og frem til i dag.

EU-grunnloven

Franske velgere satte bom for EUs grunnlovstraktat i en folkeavstemning 29. mai 2005. 55 prosent stemte nei til å godkjenne traktaten som blant annet skulle reformere styringsorganer og beslutningsprosesser og gjøre dem bedre tilpasset til en union med utvidet medlemstall. Avstemningsresultatet sendte sjokkbølger både gjennom EU og fransk politikk – og ble tolket også som en protest mot utviklingen begge steder. Det ble presisert at protesten ikke gjaldt EU-medlemskapet som sådant, men et moment i debatten var at befolkningen i dette pådriverlandet i Europa-samarbeidet aldri var blitt tatt skikkelig med på råd underveis. Statsminister Jean-Pierre Raffarin gikk av og ble erstattet av innenriksminister Dominique de Villepin. Rystelser var det også i sosialistpartiet, der en gruppering ledet av tidligere statsminister Laurent Fabius ble ekskludert for sitt engasjement på nei-siden.

Arbeidsledighet og integreringsvansker

En arbeidsledighet rundt 10 prosent, redusert kjøpekraft, arbeidsinnvandringen fra nye EU-land i øst og globaliseringen generelt dannet noe av bakteppet for velgerprotesten. Frankrike hadde også flere omfattende streikebølger – utløst blant annet av reformer som kuttet titusener av stillinger i det offentlige og som opphevet loven om 35 timers normalarbeidsuke, myket opp oppsigelsesvernet og strammet inn pensjonsordninger som for enkelte grupper var satt helt ned til 50 år.

Langt alvorligere opptøyer brøt ut i flere omganger fra høsten 2005 og fremover. Episoder hvor ungdommer mistet livet under politijakt utløste tilstander som ble sammenlignet med intifadaene i Midtøsten, med vold, hærverk og brannstiftelser mot tilfeldige bygninger og tusentalls biler. Det begynte i noen av Paris' økonomisk svakstilte forsteder, men spredte seg raskt over store deler av landet. Forklaringen på fenomenet ble søkt i forholdene i de aktuelle drabantbyene, der opptil fire av ti ungdommer er arbeidsledige – i et lokalmiljø preget av forvitring og av å ha falt utenfor det franske samfunnet.

Etter møter i presidentens nasjonale sikkerhetsråd – og i samråd med muslimske ledere – vedtok regjeringen en ny handlingsplan for integrering. En strid rundt innføringen av en førsteansettelseskontrakt for ungdom, den såkalte CPE-ordningen, førte til de Villepins avgang som statsminister – og dermed som kandidat ved presidentvalget, for øvrig som den avtroppende presidenten Jacques Chiracs favoritt.

Presidentvalget i 2007

Også valget til Europaparlamentet samme år artet seg som en protest mot de nasjonale makthaverne. En straffesak mot Alain Juppé, leder av det gaullistiske høyrepartiet Les Républicains (tidligere Union pour un Mouvement Populaire, UMP), brakte finansminister Nicolas Sarkozy til topps i partiet og i posisjon foran presidentvalget i 2007.

Nicolas Sarkozy vant presidentvalget med 53 mot 46 prosent over Parti Socialistes Ségolène Royal i andre valgomgang. Sentrumskandidaten Francois Bayrou oppnådde 18,6 prosent i første runde, og bekreftet dermed at fransk politikk har fått et stort mellomparti. Nedgangen fortsatte for Nasjonal Front og Jean-Marie Le Pen, med det svakeste valgresultat siden 1974. Det påfølgende parlamentsvalget gav Les Républicans en klar tilbakegang, men partiet berget sitt rene flertall med 314 av de 577 plassene i den nye nasjonalforsamlingen.

François Fillon ble gjenutnevnt til statsminister, mens sosialisten Bernard Kouchner ble hentet inn som utenriksminister i en regjering med rundt 50 prosent kvinneandel og hvor flere av statsrådene hadde afrikansk opprinnelse. Blant regjeringens første større grep var en lov som skjerpet innvandrings- og integreringspolitikken, blant annet ved å innføre DNA-test ved familiegjenforening og krav til kunnskaper om «republikkens verdier og historie», samt hjemsendelse av langt flere papirløse innvandrere.

Finanskrisen i 2008–2009

Les Républicans gikk tilbake, men seieren til et kriserammet sosialistparti ble knappere enn ventet ved lokalvalgene året etter presidentvalget. Den nye presidenten måtte også tåle et popularitetsfall av historiske dimensjoner, noe som knyttet seg til så vel uinnfridde forventninger som til hans tredje giftermål, nå med sangerinnen Carla Bruni. Sarkozy styrket imidlertid sin posisjon innen EU da Frankrike overtok det rullerende, halvårige formannskapet sommeren 2008. Samspillet med Tyskland – aksen Paris-Berlin – ble revitalisert som en motor i EU-samarbeidet, med samordnede tiltak mot den tiltagende finanskrisen som ett hovedområde.

I april 2009 hadde den franske regjeringen satt inn 50 milliarder euro for å møte finanskrisen – og hadde på forhånd gitt seg selv forlenget frist, til 2012, til igjen å overholde EU-kravet om at budsjettunderskuddet ikke skal overstige 3 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Under Sarkozy var Frankrike opptatt av også å videreutvikle forholdet til USA. Våren 2009 var Frankrike tilbake i den integrerte kommandostrukturen i NATO, som daværende president Charles de Gaulle trakk Frankrike ut av i 1966. Det kom synlig til uttrykk ved at toppmøtet ved alliansens 60-årsjubileum ble delt mellom franske Strasbourg og tyske Kehl – på hver side av Vennskapsbroen over Rhinen.

Den synkende oppslutningen om den moderate høyresiden, og om Sarkozy selv, ble videreført ved regionvalgene i mars 2010. 52 prosent av velgerne stemte sosialistisk og 10 prosent på Le Pens ytterliggående Nasjonal Front. Regjeringspartiet Les Républicans oppnådde bare 35 prosent og tapte i 21 av landets 22 regioner. En valgoppslutning rundt 50 prosent ble også tolket som et uttrykk for misnøye, blant annet med en arbeidsledighet som hadde passert 10 prosent og en fortsatt høy kriminalitet og svak økonomisk vekst.

Presidentvalget i 2012

Nytt presidentvalg ble avholdt i to runder våren 2012. Første runde ble avholdt 22. april. Ingen av kandidatene fikk flertall i første runde. Sittende president Nicolas Sarkozy og utfordrer Francois Hollande fra Sosialistpartiet gikk videre til en andre runde 6. mai med henholdsvis 27,18 og 28,63 prosent av stemmene.

Andre runde endte med at Hollande ble valgt til president med 51,63 prosent av stemmene, mot 48,37 prosent for Sarkozy.

Terrorangrepene i Paris 2015

Fredag 13. november 2015 ble Paris rammet av flere samtidige terrorangrep. I løpet av tre timer slo terrorister til seks forskjellige steder i og utenfor byen. Stedene som ble angrepet var kafeer, restauranter, et konsertlokale og fotballarenaen Stade de France. Terroren begynte klokken 21.20, og var over først ved 00.20-tiden natt til lørdag 14. november.

130 mennesker ble drept av terroristene i angrepene. 351 mennesker ble såret. Sju terrorister døde under angrepene.

Dagen etter angrepet slo Frankrikes daværende president François Hollande fast at ekstremistgruppen Den islamske stat (IS) sto bak terrorangrepene. IS tok også selv på seg ansvaret gjennom lydopptak og skriftlige meldinger på arabisk, fransk og engelsk lagt ut på nettet.

Terrorangrepet var det tredje angrepet i byen dette året. 7. januar ble 12 personer drept i et terrorangrep mot satiremagasinet Charlie Hebdo. To dager senere, 9. januar, ble fire personer drept i et terrorangrep mot en jødisk forretning. Alle disse tre angrepene ble utført av ekstreme islamister.

Presidentvalget i 2017

Tidligere president Nicolas Sarkozy forsøkte seg på et comeback i 2017, men han mislyktes allerede i kampen om å bli kandidat for Les Républicains. Partiets kandidat Francois Fillon mislyktes på sin side med å komme videre til andre runde av presidentvalget våren 2017.

Valget ble preget av et historisk tilbakeslag for de etablerte og tradisjonelt største partiene i fransk politikk, Les Républicains og Parti Socialiste. For første gang i den femte republikkens historie gikk ingen av de to partiene videre til andre runde. Nederlaget ble størst for Sosialistpartiet, partiets kandidat Benoît Hamon ble parkert med bare 6,36 prosent av stemmene.

Andre runde sto mellom Emmanuel Macron fra det ferske partiet La République en marche og Marine Le Pen fra Front National. Valget endte med av Macron ble valgt til president etter Hollande, som den yngste presidenten i fransk historie. Motstanden mot innvandringsfiendtlige Front National sikret Macron en oppslutning på 66 prosent av stemmene.

Presidentvalget ble holdt under unntakstilstand, etter terrorangrepene i Paris i november 2015.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg