Bells teorem

I 1935 la fysikerne Albert Einstein, Boris Podolsky og Nathan Rosen frem det såkalte EPR-paradokset, som var ment å vise at kvantefysikk ikke kunne gi en fullstendig beskrivelse av den fysiske verden. Paradokset baserte seg på de fundamentale antakelsene om at lokalitet og realisme må være oppfylt i en akseptabel fysisk teori.

Lokalitet kan tenkes på som at et fysisk objekt kun kan bli påvirket av sin umiddelbare omgivelse, mens realisme innebærer at den fysiske verden og dens egenskaper eksisterer uavhengig av en observatør som foretar målinger.

I 1966 publiserte John S. Bell et teorem som hevdet at verden er ikke-lokal når det gjelder kvantefenomener. Dette betyr i praksis at den målte verdien av for eksempel spinnet til en partikkel i et fysisk system avhenger av de målte spinnene til de andre partiklene i systemet, uansett hvor langt fra hverandre partiklene er idet målingene foretas. Hvis man beslutter å endre måleprosedyren for en partikkel A slik at en målt egenskap endres for den, så vil praktisk talt samtidige målinger av egenskapene til fjerne partikler i systemet vise tilsvarende endringer. Dette vil skje selv når partiklene er så langt fra hverandre at ingen informasjon kan rekke fra A til de andre partiklene i systemet før målingene foretas.

Eksperimenter foretatt på 1970- og 1980-tallet er konsistente med Bells teorem. Dette har medført at de fleste fysikere idag aksepterer kvantemekanikk som en korrekt fysisk teori.