Belgia – franskspråklig litteratur

Den franskspråklige litteraturen i Belgia er også av meget gammel dato. Det lille diktet Cantilène de sainte Eulalie (ca. 880), det eldste dikt skrevet på fransk, er trolig fra den belgiske provinsen Hainaut (Hanegauwen), og den velkjente cantefable Aucassin et Nicolette (1200-tallet) er sannsynligvis fra samme provins. Den viktigste delen av middelalderlitteraturen utgjøres av historiske verker skrevet av krønikeforfatterne knyttet til hertughoffet i Burgund, Jean Froissart, Georges Chastellain, Olivier de la Marche, Philippe de Commynes. Flere av disse forfatterne skrev også lyrikk i samsvar med idealene til «Les grands rhéthoriqueurs» (se rederijker). Den siste representant for denne dikterskolen er Jean Lemaire de Belges (1473–ca. 1525), som peker frem mot Pléiade-dikterne i Frankrike.

Fra renessansen og frem til statsdannelsen i 1830 er den franskspråklige diktningen i Belgia fattig. Den religiøse polemikeren Marnix de Sainte-Aldegonde (1500-tallet) skrev også på fransk. På 1600-tallet øver prinsippene fra den franske klassisisme innflytelse på miljøet omkring Académie de Flémalle. I århundret etter representerer fyrst Charles-Joseph de Ligne opplysningstidens idealer. Også komponisten A. Grétry (1741–1813) hadde betydning som forfatter.

Perioden umiddelbart etter 1830 var preget av nokså ubetydelige diktere som etterlignet fransk romantikk. Men fra 1860-årene begynte en rik og original franskspråklig litteratur å vokse frem i Belgia. De store navn i denne perioden var for det meste flamlendere som skrev på fransk. Den første er Charles De Coster med sitt store prosa-epos La Légende de Thyl Uylenspiegel et de Lamme Goedzak (1867), bygd over gamle flamske sagn. I 1880-årene samlet det seg om tidsskriftet La Jeune Belgique en gruppe lyrikere som var påvirket av de franske parnassianerne og Baudelaire og som pekte frem mot symbolismen. Blant disse kan nevnes Max Waller (1860–89), Georges Rodenbach og Georges Eekhoud. Symbolismen fikk etter hvert sterk innflytelse på franskspråklig belgisk litteratur, f.eks. lyrikerne Charles van Lerberghe og Max Elskamp. Den mest kjente dikteren fra denne generasjonen er likevel nobelprisvinneren Maurice Maeterlinck, som ved begynnelsen av 1900-tallet oppnådde verdensberømmelse med sine dramaer og essayer.

I første del av 1900-tallet var de franskskrivende belgiske romanforfatterne ofte orientert mot realismen: Charles Plisnier, Franz Hellens og Georges Simenon, som særlig er berømt som kriminalforfatter. Blant dramatikerne ble Michel de Ghelderode særlig kjent for sitt sterkt ekspresjonistiske teater. Andre dramatikere er Max Deauville (1881–1966), Herman Closson (1901–82) og Ferdinand Crommelynck. Mange av lyrikerne i mellomkrigstiden var surrealister, men surrealistene i Belgia var gjerne mer ironiske og mindre dogmatiske enn de franske. Blant dem kan nevnes Marcel Thiry (1897–1977), Louis Scutenaire, den allsidige Henri Michaux, også virksom som billedkunstner, og Georges Mogin (1898–1990), med pseudonymet Norge, som ble svært populær med sin hyllest til livet og lykken. Maurice Carême (1899–1978) skrev også fin lyrikk for barn.

Flere av de nevnte forfattere satte også sterkt preg på litteraturen etter den annen verdenskrig. Blant andre viktige navn etter 1945 kan nevnes dramatikerne Félicien Marceau, Jean Mogin og Georges Sion, romanforfatterne Beatrix Beck, Charles Bertin, Daniel Gilles, Françoise Mallet-Joris og Dominique Rolin, og lyrikere som André Miguel og Jean Tordeur. Også Jean Mogin og Charles Bertin har gjort seg bemerket som lyrikere, men det mest fremtredende trekk ved belgisk lyrikk på 1900-tallet er den dominerende rolle kvinnelige diktere spiller: Lucienne Desnoues, Anne-Marie Kegels, Jeanine Moulin, Hélène Prigogine og Andrée Sodenkamp. Romanforfatterne fra 1960- og 1970-årene beveger seg fra formell eksperimentering til kritisk samtidsanalyse og naturtilbedelse, f.eks. Conrad Detrez (1937–85), Hubert Juin (1926–87), Pierre Mertens (f. 1939), Marcel Moreau (f. 1933), Jean-Pierre Otte (f. 1949) og François Weyergans (f. 1941).

Blant lyrikere fra denne perioden kan nevnes Françoise Lison (f. 1951) og Claire-Anne Magnes (f. 1937). Dramatikeren René Kalisky (1936–81), av polsk-jødisk herkomst, behandler tidens konflikter i en provoserende form som også forteller om en vilje til metafysisk søken. Også Jacques de Decker (f. 1945) har en stil som bevisst søker å aktivisere og provosere tilskuerne. Pascal Vrebos' stykker er fylt av absurd komikk. Blant romanforfattere som satte preg på litteraturen ved slutten av århundret, kan nevnes Francis Dannemark (f. 1955), Jean Muno (1924–88), som særlig ble kjent etter sin død, Jean-Claude Pirotte (f. 1939) og Eugène Savitzkaya (f. 1955). Mange av de yngste belgiske forfatterne er svært opptatt av den spesielle politiske og kulturelle situasjonen som motsetningen mellom de to språkområdene har skapt. En rekke av dagens ledende franskspråklige kritikere er også belgiske: Jacques Dubois, Jean-Marie Klinkenberg, René Micha og Nicolas Ruwet. Disse fører linjen videre fra Georges Poulet (1902–91), en sentral skikkelse i vår tids franskspråklige litteraturforskning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.