Belarus’ litteratur

Svetlana Aleksijevitsj ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2015.
Av /Wikimedia Commons.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Litteratur på belarusisk (hviterussisk) finner vi i den senere del av middelalderen, da de belarusiske områdene var en del av Litauen. Det litauiske storfyrstedømmet hadde ikke noe eget skriftspråk, og belarusisk ble dets offisielle språk. Litteraturen omfattet religiøse skrifter, offentlige og private dokumenter.

En sentral skikkelse i første halvdel av 1500-tallet var humanisten Frantsysk Skarina (cirka 1490–cirka 1541), som innførte boktrykkerkunsten i Belarus og blant annet oversatte Bibelen til belarusisk (1517). Etter at Polen og storfyrstedømmet Litauen inngikk union i 1569 (Polen-Litauen), ble polsk skriftspråk dominerende. Fra 1697 var det forbudt å utgi bøker på belarusisk. I disse århundrene oppstod en meget rik folkediktning. Ved Polens delinger i 1772 og 1793 kom Belarus under Russland, og de nye makthaverne fortsatte undertrykkelsen av belarusisk språk og litteratur.

Inntil midten av 1800-tallet sirkulerte verker av belarusiske forfattere vesentlig som avskrifter, og mange er gått tapt. De viktigste er to komiske helteepos, Æneiden på vrangen og Taras på Parnasset, som begge driver gjøn med klassisismens konvensjoner. Stor betydning for utviklingen av litteraturspråket og de litterære sjangere hadde Vikentij Dunin-Martsinkevitsj (1808–84) og Frantsisak Bahusjevitsj (1840–1900), som utgav sine lyriske diktsamlinger i Kraków og Poznań i Polen. Som grunnleggere av den moderne belarusiske litteratur står lyrikeren og dramatikeren Janka Kupala (1882–1942) og lyrikeren og prosaisten Jakub Kolas (1882–1956). Disse to ble også de sentrale skikkelser i belarusisk litteratur etter opprettelsen av Den belarusiske sovjetrepublikk i 1919, og de har hatt avgjørende innflytelse på de nye diktergenerasjoner.

Litteratur i det sovjetiske Belarus

I sovjettiden utviklet belarusisk litteratur seg parallelt med litteraturen i de andre sovjetrepublikkene og viser stort sett det samme emnevalget: folkets historie, borgerkrig, industrialisering og kollektivisering, den annen verdenskrig og gjenoppbyggingen etterpå. Kravet om «sosialistisk realisme» førte som i sovjetlitteraturen for øvrig ofte til skjematisme, men fra 1960-årene viser også den belarusiske litteraturen en noe større frihet i forhold til ensrettingskravene. Av moderne belarusiske forfattere har særlig Vasil Bykaw (1924–2003) vunnet stor popularitet med sine menneskeskildringer fra krigens dager, hvor etiske problemstillinger står i sentrum for fremstillingen. I et intervju på slutten av sitt liv gav Bykaw klart uttrykk for at det nåværende regimet undertrykker den videre utviklingen av belarusisk litteratur.

Litteratur i det uavhengige Belarus

Den postsovjetiske belarusiske litteraturen har vært preget av både en nasjonal renessanse, ønsket om å bryte med etablerte litterære normer og en åpning mot allmenneuropeisk litterære tradisjoner. Ulike litterære grupper satte tonen for den litterære utviklingen. Først glasnost og deretter belarus' uavhengighet i 1991 betød nye muligheter for gi de nasjonale belarusiske tradisjonene og det belarusiske språket en mer sentral posisjon i litteraturen. Grupperingen Tutejsjija ("De lokale") ble dannet i på slutten av 1980-tallet og tok et oppgjør med den sovjetiske arven og de etablerte litterære institusjonene. De unge medlemmene var politisk aktive og så den nasjonale idéen som litteraturens sentrale anliggende, det belarusiske språket skulle renses for sovjetisk påvirkning. Tutejsjija-grupperingens storhetstid varte til Aleksandr Lukasjenko ble valgt til president i 1994.

Lukasjenkos regjeringstid medførte vanskeligere kår for en nasjonal, belarusisk litteratur. I 1995 fikk russisk status som offisielt språk i landet, på linje med belarusisk. Reaksjonen mot dette og mot Tutejsjija-gruppens fokus på det nasjonale kom med Bum-bam-lit-grupperingen, som ble dannet i 1994 og bekjente seg til postmodernismen. I motsetning til sine forgjengere var de markert apolitiske, de hentet inspirasjon hos vesteuropeiske klassikere snarere enn sine belarusiske forgjengere og de utvidet oppfatningen om hva litteratur kunne være til også å inkludere konseptuelle prosjekter og performance. I motsetning til sine forgjengere i Tutejsjija, som så det som sitt mål å bringe den belarusiske kulturen ut til folket, demonstrerer flere av Bum-bam-lit-forfatterne en tydelig skuffelse når det gjelder sine landsmenn, og står for et mer elitistisk litteratursyn.

Belarus' litteratur har vært dominert av litteratur skrevet på belarusisk språk. Men landet har også en betydelig andel forfattere som skriver på russisk. En av disse er Svetlana Aleksijevitsj, som fikk Nobelprisen i litteratur i 2015. Aleksijevitsj fikk prisen for sine "flerstemte verk, som monument over lidelse og mot i vår tid." Mange belarusere møtte prisen med begeistring, selv om det også var kontroversielt at den gikk til en russiskspråklig forfatter. Samtidig har Aleksijevitsj selv vært tydelig på at hennes fremste litterære læremestere er belarusiske forfattere som Ales Adamovitsj og Vasil Bykaw.

Protestene mot valgfusk og overgrep i Belarus høsten 2020 ble ledsaget av en ny omdreining i belarusisk litteratur. Mange forfattere brukte sine stemmer til å markere motstand president Aleksandr Lukasjenko. Dette gjaldt Svetlana Aleksijevitsj, som så seg nødt til å forlate landet til fordel for Berlin, men også yngre poeter som russiskspråklige Dmitrij Strotsev, belarusiskspråklige Julia Tsimofejeva og engelskspråklige Valzjyna Mort.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg