Belarus’ litteratur

I sovjettiden utviklet belarusisk litteratur seg parallelt med litteraturen i de andre sovjetrepublikkene og viser stort sett det samme emnevalget: folkets historie, borgerkrig, industrialisering og kollektivisering, den annen verdenskrig og gjenoppbyggingen etterpå. Kravet om «sosialistisk realisme» førte som i sovjetlitteraturen for øvrig ofte til skjematisme, men fra 1960-årene viser også den belarusiske litteraturen en noe større frihet i forhold til ensrettingskravene. Av moderne belarusiske forfattere har særlig Vasil Bykaw (1924–2003) vunnet stor popularitet med sine menneskeskildringer fra krigens dager, hvor etiske problemstillinger står i sentrum for fremstillingen. I et intervju på slutten av sitt liv gav Bykaw klart uttrykk for at det nåværende regimet undertrykker den videre utviklingen av belarusisk litteratur.

Den postsovjetiske belarusiske litteraturen har vært preget av både en nasjonal renessanse, ønsket om å bryte med etablerte litterære normer og en åpning mot allmenneuropeisk litterære tradisjoner. Ulike litterære grupper satte tonen for den litterære utviklingen. Først glasnost og deretter belarus' uavhengighet i 1991 betød nye muligheter for gi de nasjonale belarusiske tradisjonene og det belarusiske språket en mer sentral posisjon i litteraturen. Grupperingen Tutejsjija («De lokale») ble dannet i på slutten av 1980-tallet og tok et oppgjør med den sovjetiske arven og de etablerte litterære institusjonene. De unge medlemmene var politisk aktive og så den nasjonale idéen som litteraturens sentrale anliggende, det belarusiske språket skulle renses for sovjetisk påvirkning. Tutejsjija-grupperingens storhetstid varte til Aleksandr Lukasjenko ble valgt til president i 1994.

Lukasjenkos regjeringstid medførte vanskeligere kår for en nasjonal, belarusisk litteratur. I 1995 fikk russisk status som offisielt språk i landet, på linje med belarusisk. Reaksjonen mot dette og mot Tutejsjija-gruppens fokus på det nasjonale kom med Bum-bam-lit-grupperingen, som ble dannet i 1994 og bekjente seg til postmodernismen. I motsetning til sine forgjengere var de markert apolitiske, de hentet inspirasjon hos vesteuropeiske klassikere snarere enn sine belarusiske forgjengere og de utvidet oppfatningen om hva litteratur kunne være til også å inkludere konseptuelle prosjekter og performance. I motsetning til sine forgjengere i Tutejsjija, som så det som sitt mål å bringe den belarusiske kulturen ut til folket, demonstrerer flere av Bum-bam-lit-forfatterne en tydelig skuffelse når det gjelder sine landsmenn, og står for et mer elitistisk litteratursyn.

Belarus' litteratur har vært dominert av litteratur skrevet på belarusisk språk. Men landet har også en betydelig andel forfattere som skriver på russisk. En av disse er Svetlana Aleksijevitsj, som fikk Nobelprisen i litteratur i 2015. Aleksijevitsj fikk prisen for sine «flerstemte verk, som monument over lidelse og mot i vår tid». Mange belarusere møtte prisen med begeistring, selv om det også var kontroversielt at den gikk til en russiskspråklig forfatter. Samtidig har Aleksijevitsj selv vært tydelig på at hennes fremste litterære læremestere er belarusiske forfattere som Ales Adamovitsj og Vasil Bykaw.

Protestene mot valgfusk og overgrep i Belarus høsten 2020 ble ledsaget av en ny omdreining i belarusisk litteratur. Mange forfattere brukte sine stemmer til å markere motstand president Aleksandr Lukasjenko. Dette gjaldt Svetlana Aleksijevitsj, som så seg nødt til å forlate landet til fordel for Berlin, men også yngre poeter som russiskspråklige Dmitrij Strotsev, belarusiskspråklige Julia Tsimofejeva og engelskspråklige Valzjyna Mort.

• kunst i Belarus
• musikk i Belarus
• teater i Belarus
• skole og utdanning i Belarus
• belarusiske massemedier