Bedragerfenomenet viser til en tenkemåte der personen betviler egne intellektuelle og faglige prestasjoner, med en underliggende frykt for å bli avslørt som en bedrager. Selv om personen lykkes, tar man ikke til seg ros fra andre, men er overdrevent selvkritisk. Suksess tilskrives gjerne ytre faktorer som flaks eller andres innsats, mens egne ferdigheter og evner nedvurderes.
Mennesker som viser bedragerfenomenet skiller seg ikke, objektivt sett, negativt ut fra andre når det gjelder kunnskaper, kompetanse, evner eller prestasjon. Det er snarere deres tolkninger og opplevelser knyttet til suksess som definerer fenomenet. Forskningslitteraturen fremhever særlig tre kjennetegn ved bedragerfenomenet.
- opplevelse av seg selv som en bedrager
- frykt for å bli avslørt
- problemer med å tilskrive suksess til egne evner og ferdigheter
Fenomenet ble først beskrevet på 1970-tallet hos kvinner, men senere forskning har ikke vist kjønnsforskjeller. Bedragerfenomenet er ikke noen klinisk diagnose, og fenomenet observeres både i kliniske utvalg og i normalbefolkningen. Det finnes ulike skalaer som måler bedragerfenomenet.
Blant studenter er bedragerfenomenet velkjent, og studier viser sammenheng med eksamensangst, nevrotisisme, høye ambisjoner og perfeksjonisme. Forskning har også vist at studenter som plages av bedragerfenomenet ikke er mer involvert i problemer med fusk og plagiat enn andre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.