Bartolomeus 1.

Bartolomeus er født i Tyrkia og er tyrkisk statsborger, men tilhører den lille greske minoriteten. Han tok navnet Bartolomeus da han ble ordinert. Han er utdannet fra Den teologiske skolen på Halki utenfor Istanbul, og har studert ved Det Pavelige Gregorianske universitet i Roma, Det økumeniske institutt i Bossey, i Sveits, og ved Universitetet i München. Han har en doktorgrad i kanonisk lov, og var med å grunnlegge the Society of Canon Law of the Oriental societies. Bartholomeus har i tillegg en rekke æresdoktorater.

Bartolomeus ble ordinert som diakon i 1961 og som prest i 1969. Han fungerte som visedekan på Halki (1968-72). Senere ble han utnevnt som personlig sekretær for tidligere patriark Demetrios (1972-90), og som metropolitt av Philadelphia (1973), og senere som metropolitt av Kalkedon (1990).

Som patriark, fra 1991, har han hovedsete i Istanbul. I forhold til tyrkiske myndigheter har han kun tittel som biskop av Istanbul.

Bartolomeus har hatt en løpende dialog med statsminister (nå president) Recep Tayyip Erdoğan, og han har vært invitert til å holde tale i det tyrkiske parlamentet.

Som patriark har han hatt et sterkt internasjonalt fokus. Han har deltatt på en rekke internasjonale fredskonferanser og på møter om rasisme og fundamentalisme, og har holdt taler i Europa-parlamentet, for UNESCO, World Economic Forum, og i en rekke lands nasjonalforsamlinger. Han har hatt en utstrakt reisevirksomhet, og har besøkt både ortodokse og muslimske land, og deltatt i økumenisk arbeid og i religionsdialog med spesielt jøder og muslimer.

Relasjonen til den katolske kirke har blitt styrket under Bartolomeus. I 2006 mottok han pave Benedikt 16 i Istanbul, og i 2013 deltok han, som den første patriark på 1000 år, ved innsettelsen av pave Frans. I 2017 kom Bartolomeus og Frans med en fellesuttalelse i anledning skaperverkets dag, 1. september, hvor de oppfordret alle med «sosialt og økonomisk, så vel som politisk og kulturelt og ansvar til å høre jordens gråt, og å ivareta de marginalisertes behov».

Bartolomeus har også arbeidet for å løse de historiske konfliktene mellom den ortodokse kirke og de orientalsk-ortodokse kirkene. Dette arbeidet har gjort store fremskritt, og på 1990-tallet ble de enige om at tidligere uenigheter, om Kristi natur, bygde på språklige misforståelser. Deltakerne anbefalte derfor videre samarbeid mot gjensidig anerkjennelse og nattverdsfellesskap.

Den ortodokse kirke består av selvstendige kirker med egne hierarkier, men den økumeniske patriark av Konstantinopel anses å ha en spesiell posisjon som ‘primus inter pares’: først blant likemenn. I følge patriarkatet i Konstantinopel innebærer dette at han er den viktigste åndelige lederen for 300 millioner ortodokse. Han er den som kan erklære kirker som autonome eller autokefale, og han er den ortodokse kirkes fremste talsmann.

Denne omfattende definisjonen er omstridt innad i den ortodokse kirke, og den har ført til konflikter, spesielt med den russisk-ortodokse kirke som i 2018 opphevet nattverdsfellesskapet med Konstantinopel.

Bartolomeus har engasjert seg i gjenoppbyggingen av kirkene i Øst-Europa etter kommunismens fall. I flere av de land som tidligere var en del av Sovjetunionen har deler av de ortodokse ønsket å etablere sin kirke som uavhengige av Den russisk-ortodokse kirke som de assosierer med det tidligere styret som, i likhet med kirken, var dominert av russere. Bartolomeus grep inn i en slik konflikt i Estland, og erklærte deler av kirken som autonom. Dette førte til at det i Estland eksisterer to parallelle kirker, en autonom, og en tilhørende Moskva-patriarkatet.

• den ortodokse kirke
• den økumeniske patriark
• kristendom

• Bartolomeo (2011): On Earth as in Heaven: Ecological Vision and Initiatives of Ecumenical Patriarch Bartholomew (Orthodox Christianity and Contemporary Thought, 2011
• Bartolomeo (2013): Toward an Ecology of Transfiguration, 2013.