Barnabasbrevet

Skriftet er anonymt – det vil si at det mangler forfatterangivelse i teksten. Men tidlig ble det av ukjente grunner koblet til Barnabas som omtales som apostelen Paulus’ medarbeider i Det nye testamentet (Apostlenes gjerninger kapittel 13–15 og Galaterbrevet 2). Det er imidlertid ingenting som tyder på at Barnabasbrevet er skrevet av en jøde og levitt – slik Barnabas var (Apostlenes gjerninger kapittel 4, vers 36).

Forfatteren er etter alt å dømme en hedningkristen som så på seg selv som lærer. Tilblivelsesstedet er ikke kjent, men de fleste forskere antar at det er blitt skrevet i Alexandria i Egypt eller et sted i Palestina-Syria. Tiden for avfattelse er trolig under keiser Hadrian, cirka 130–132, men noen forskere mener det bør dateres allerede under keiser Nerva (96–98). Uenigheten baserer seg på ulik tolkning av tekstavsnittene i Barnabasbrevet som handler om templet (kapittel 16). Mest sannsynlig dreier teksten seg om Hadrians planer om å bygge et hedensk tempel i Jerusalem.

Både Klemens av Alexandria, Origenes og Didymus den blinde omtaler skriftet som et brev. I nyere forskning har det vært vanlig å benevne det som en avhandling eller traktat. Teksten gir preg av å gjenspeile muntlig undervisning, men inneholder også mange trekk som ligner dem vi finner i antikke brev. Det kan derfor ikke utelukkes at det har blitt sendt til spesifikke adressater.

Forfatteren av Barnabasbrevet vil formidle kunnskap (gnosis) til sine lesere. Den første hoveddelen (kapittel 2–16) dreier seg om kunnskap basert på tolkning av Det gamle testamentet. Den andre hoveddelen (kapittel 18–20) dreier seg om læren om «de to veier» (som har en parallell i Didache).

Barnabasbrevet bærer preg av å være skrevet inn i en situasjon der noen kristne har blitt tiltrukket av jødedommen. Forfatteren advarer mot dette ved å hevde at jødene har misforstått de gammeltestamentlige tekstene, og at de ikke er Guds paktsfolk. Han polemiserer mot folk som sier at pakten tilhører både jøder og kristne, og hevder at «den bare er vår» (Barnabasbrevet kapittel 4, vers 6–7). Dette begrunnes med at Moses knuste paktens tavler – uten å si noe om at de senere ble erstattet (2. Mosebok kapittel 32 og 34). I motsetning til andre tidligkristne forfattere taler altså Barnabasbrevet ikke om en gammel og en ny pakt; ifølge forfatteren har jødene aldri hatt noen pakt med Gud. Dette radikale standpunktet ble ikke videreført i den tidlige kirke.

Brevet er gjennomgående preget av allegorisk fortolkning. Eksempelvis tolkes de gammeltestamentlige spiseforskriftene som moralske bud om den rette livsførsel. Andre tekster tolkes typologisk, det vil si som forbilder på begivenheter eller personer i Det nye testamentet (se typologi). Når det fortelles at Moses holdt hendene utstrakt mens israelittene førte krig (2. Mosebok kapittel 17), tolkes dette som et forbilde på korset.

Barnabasbrevet er også kjent for sin spesielle tolkning av de 318 menn i Abrahams hus (1. Mosebok kapittel 14, vers 14), som i brevet gjengis slik: «atten mann og tre hundre». På gresk har bokstavene tallverdi slik at IE betyr 18, mens T har tallverdien 300. På den bakgrunnen kan forfatteren si at IE henspiller på IESOUS (Jesus) og T peker mot korset. Dette er et eksempel på gematri, men reflekterer også bruken av nomina sacra.

Barnabasbrevet er sitert med anerkjennelse av noen kirkefedre i Egypt, først og fremst Klemens av Alexandria. Han omtaler forfatteren som apostel, som Paulus’ medarbeider og som en av de sytti som ble sendt ut av Jesus (Lukasevangeliet kapittel 10). Origenes omtaler skriftet som «Barnabas’ katolske brev», og Didymus den blinde omtaler Barnabas som apostel på linje med Paulus. Denne koblingen til en apostel som forfatter er åpenbart årsaken til at Barnabasbrevet ble inkludert i det viktige bibelhåndskriftet Codex Sinaiticus på 300-tallet. Skriftet hadde imidlertid for liten utbredelse og anerkjennelse til å kunne få en plass i den kristne kanon.

• Barnabas
• apostoliske fedre

• Barnabasbrevet finnes i norsk oversettelse i Ernst Baasland og Reidar Hvalvik (red.), De apostoliske fedre i norsk oversettelse med innledninger og noter. Oslo: Luther forlag, 1984.
• Paget, James Carleton: The Epistle of Barnabas: Outlook and Background. Tubingen: Mohr-Siebeck, 1994.
• Hvalvik, Reidar: The Struggle for Scripture and Covenant: The Purpose of the Epistle of Barnabas and Jewish-Christian Competition in the Second Century. Tübingen: Mohr-Siebeck, 1996.
• Bird, Michael F. og Scott D. Harrower, eds.: The Cambridge Companion to the Apostolic Fathers. Cambridge University Press, 2021.