Barletta-kolossen

Barletta-kolossen er en stor bronsestatue fra senantikken som sannsynligvis fremstiller en bysantinsk (østromersk) keiser. Den befinner seg i Barletta, Italia.

Barletta-kolossen nevnes for første gang i et edikt av Karl av Anjou (konge av Napoli) fra 1309. På den tiden lå kolossen i havnen i byen som har gitt den navn, og bena hadde blitt smeltet om til kirkeklokker i en naboby. Hvordan kolossen endte opp i Barletta er usikkert, men jesuittpresten G. P. Grimaldi opplyste senere om at den hadde blitt bragt til Italia på 1200-tallet av venetianske korsfarere. På den tiden var kolossen minst seks hundre år gammel. Det er vanskelig å datere den mer nøyaktig enn mellom 300-tallet og 500-tallet, ifølge den dansk-norske kunsthistorikeren Bente Kiilerich.

Kolossen viser en stående hersker med diadem og iført brystpanser og paludamentum. I den ene hånden holder han en globe, og i den andre et kors, men disse attributtene er senere tilføyelser. Issen over diademet er tapt, i likhet med bena. Uten bena måler kolossen 3,55 meter målt fra toppen av diademet til under den brystpansrede drakten. Kiilerich har påpekt at de rekonstruerte bena viser en mer robust underkropp enn hva som var vanlig for den perioden da kolossen ble laget. Hun anslår kolossens fulle lengde til opprinnelig å ha vært omkring 5,30 meter.

Det har vært gjort mange forsøk på å identifisere kolossen, som ofte har blitt assosiert med den bysantinske keiseren Heraclius (keiser 610–614), men det er ingen sikre indisier på hvem den avbildede skulle fremstille.

Kolossalformatet i bronse følger en tradisjon fra romersk tid, men få eksempler er bevart. Barletta-kolossen er derfor av stor kunsthistorisk betydning, fordi den viser et sjeldent eksempel på en senantikk/tidlig-bysantinsk monumental fremstilling av en keiser, men også fordi identifiseringen av den avbildede fremstår som en gåte.