Barbara Rogoff er en amerikansk forsker. Rogoff har gitt et interessant bidrag til sosiokulturell teori der hun bygger på Lev Vygotsky. Rogoff viser til at amerikanske studier av barns intellektuelle utvikling har vært dominert av et individperspektiv. Dette kom blant annet til uttrykk ved den innflytelsen Jean Piagets teorier om barns utvikling har fått i amerikansk forskning. Denne forskningen har vært lite interessert i den innflytelsen den sosiale konteksten har på barns kognitive utvikling. Forskning i 1990-årene har økt forståelsen for at kognitive prosesser er forskjellige fordi de utspiller seg i forskjellige sosiale miljøer. Mye av den kunnskapen som barn (og voksne) utvikler er domenespesifikk, det vil si at den først og fremst gjelder for et bestemt sosialt område og ikke er generell.

Rogoffs studier av barns utvikling legger vekt på at barn selv er aktive og utvelgende når de engasjerer seg og går inn på veiledning fra andre. Alle barn er svært avhengige av både eksplisitt instruksjon og veiledning, men også av indirekte tilrettelegging. Barn utvikler sin intellektuelle forståelse gjennom å høre på forklaringer og motta instrukser, men også ved å observere andre og etterligne det modellene gjør. Voksnes veiledning med barn knytter forbindelser mellom barns forståelse og ny kunnskap samtidig som innvielse i nye aktiviteter stadig utvider deres erfaringshorisont og kunnskap.

Forholdet mellom voksne og barn er i Rogoffs perspektiv ikke symmetrisk eller asymmetrisk, men komplementært. (Rogoff, 1990:3-8). Rogoff bygger på Vygotskys tanke om at kognitiv utvikling i stor grad er basert på sosialt samspill. Uten hjelp fra andre vil barnet bare nå til et visst punkt i sin kognitive utvikling. I løpet av få år skal et barn tilegne seg og kunne bruke «det som det har tatt århundrer å utvikle gjennom en kulturell utviklings- og sivilisasjonsprosess – språk, sosiale koder, symboler og skriftspråk, samspillformer, sjangere, gester, alle slags kulturelle redskaper og kunnskaper» (Hundeide, 2003:62). Barnet er avhengig av hjelp, men denne hjelpen må kalibreres på en sensitiv måte. For å beskrive hvordan denne hjelpen kan gis brukte Rogoff begrepet «guided participation» (Rogoff, 1990:8), som jeg har oversatt med «veiledet deltagelse». Den som skal veilede barn, må utvise sensitivitet for å lykkes. Her kunne Rogoff vise til Vygotskys begreper om «stillasbygging» og «den nærmeste utviklingssone». Selv la hun vekt på at voksne og barn hadde en felles forståelse av de problemene eller temaene som ble snakket om eller arbeidet med. Barns engasjement for å delta i aktiviteter er viktig for læringen. Gjennom deltagelse øker antallet mestringsteknikker, og forståelsen blir forbedret.

Rogoff (1990) viser til flere forskningsstudier som underbygger hennes tese om at kognitiv utvikling henger uløselig sammen med det sosiale miljøet som barnet har vokst opp i. Det finnes andre forskere som peker på at de grunnleggende prosessene i veiledet deltagelse ser ut til å være de samme i alle kulturelle settinger. Forskningsstudier i flere kulturer viser at barn og voksne overalt søker en felles fortolkning av sosiale situasjoner og samspill som blir lagt til grunn for deltagelsen og veiledningen.

  • Rogoff, B. (1990): Apprenticeship In Thinking. Cognitive Development on Social Context. New York, Oxford: Oxford University Press
  • Hundeide, K. (2003): Barns livsverden: Sosiokulturelle rammer for barns utvikling. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.