Som del av Bengal-regionen tilhørte det nåværende Bangladesh fra ca. år 700 et større buddhistisk rike. Det ble erobret av muslimske inntrengere på 1100-tallet og styrt av lokale muslimske dynastier de følgende århundrer; innlemmet i mogulriket 1576. Det britiske East India Company fikk kontroll over området i 1760-årene.

Ved Indias deling ble Bangladesh i 1947 skilt ut fra den indiske og hinduistiske del av Bengal og underlagt den nye staten Pakistan som en av fem pakistanske provinser med navnet Øst-Pakistan. De politiske, etniske og økonomiske motsetninger mellom Øst-Pakistan og det øvrige Pakistan vokste i 1960-årene.

Awami-ligaen under ledelse av sjeik Mujibur Rahman førte an i agitasjonen for indre selvstyre. Et valgskred 1970 gav Awami-ligaen flertall i nasjonalforsamlingen, men forsamlingen ble deretter oppløst. Voldsom uro ble slått ned av pakistanske tropper 25. mars 1971, og neste dag ble Bangladesh' selvstendighet proklamert. Under en svært blodig borgerkrig flyktet mellom åtte og ti millioner mennesker til India.

3. desember 1971 brøt  det ut krig mellom India og Pakistan. De pakistanske styrkene i øst ble nedkjempet etter indisk invasjon og kapitulerte 16. desember Bangladesh' selvstendighet var dermed en realitet.

Voldshandlingene under uavhengighetskrigen i 1971 har kastet skygger i bangladeshisk politikk i flere tiår, og så sent som i september 2013 ble et medlem av nasjonalforsamlingen dømt til døden for "krigsforbrytelser, inkludert folkemord".

Mujibur Rahman ble løslatt fra pakistansk fangenskap og overtok som statsminister. Han nøt stor popularitet som «landsfaderen», men maktet ikke å skape økonomisk og politisk stabilitet. Gjenreisningen etter krigen ble støttet av mange land. Næringslivet ble delvis nasjonalisert.

Mujibur Rahman innførte i 1974 unntakstilstand og tok nærmest diktatorisk makt; ettpartistaten ble opprettet i februar 1975. I august 1975 gjennomførte en gruppe offiserer et kupp og Mujibur Rahman og de fleste i hans familie ble drept. Flere kupp fulgte under en forvirret periode. General Ziaur Rahman trådte frem som landets nye «sterke mann» og ble i 1977 landets president. Han opphevet ettpartisystemet og dannet sitt eget parti, Bangladesh Nationalist Party (BNP), som ved valget 1979 fikk mer enn 2/av plassene i parlamentet.

I mai 1981 ble Ziaur Rahman myrdet under et kuppforsøk som for øvrig slo feil. Hærsjefen, general Mohammad Ershad, tok makten ved et ublodig kupp i mars 1982 og utropte seg senere til president. Parlamentsvalget 1986 gav Ershads parti, Jatyia Dal, flertall. Opposisjonen boikottet valget 1988. Islamsk lov ble innført etter at landet siden løsrivelsen hadde hatt en sekulær forfatning.

To kvinner ledet opposisjonen mot Ershads regime: Hasina Wajed, datter av nasjonens grunnlegger Mujibur Rahman, og Khaleda Zia, enken etter den myrdede lederen Ziaur Rahman. Under en massiv kampanje ble Ershad styrtet i desember 1990. Han ble deretter dømt til  27 års fengsel for korrupsjon og maktmisbruk.

I 1990-årene skjedde en demokratisk utvikling. Flere frie valg ble holdt. I 1991 fikk det høyreorienterte BNP rent flertall, og Khaleda Zia ble statsminister. Etter valgseier 1996 overtok Awami-ligaen makten etter 20 år i opposisjon. Den nye regjeringen, ledet av Hasina Wajed, la stor vekt på å stille de ansvarlige for mordet i 1975 på Wajeds far, Mujibur Rahman, for retten. 15 av 19 tiltalte ble dømt til døden, de fleste in absentia. Under Wajeds regjeringstid ble sikkerhetssituasjonen forverret, og det ble slått hardt ned på opposisjonens demonstrasjoner.

En firepartikoalisjon under BNPs Khaleda Zia kom til makten etter valget 2001. Skiftet skjedde med fornyet politisk vold og overgrep mot landets hindu-minoritet. Konfrontasjonspolitikken fortsatte mellom Hasina Wajed og Khaleda Zia. Heftig rivalisering preger i høy grad det politiske liv i Bangladesh. Partiene skiller seg ikke så mye fra hverandre, men historiske og personlige motsetninger styrer deres handlemåte.

I regjeringsposisjon har begge partier vært egenmektige og forsøkt å bryte ned opposisjonen. I opposisjon har de gjort gaten til kamparena med stadige streikeaksjoner, til dels av voldelig art. Denne svært spesielle politiske kulturen har skapt en dyptgripende nasjonal konflikt og har blitt et hinder for stabilitet.

En overgangsregjering overtok makten i oktober 2006, med ansvar for å gjennomføre valget som var planlagt i januar 2007. Overgangsregjeringen iverksatte en kampanje for å bekjempe det den betegnet som "korrupsjon, muskelmakt og svarte penger i politikken". Korrupsjon har lenge vært et utbredt problem i Bangladesh. Kampen mot korrupsjon rammet mange i landets politiske og finansielle elite.

Etter to år med unntakstilstand og en sivil overgangsregjering støttet av Hæren, ble det i desember 2008 gjennomført parlamentsvalg i Bangladesh. Valget ble gjennomført på en fredelig og rettferdig måte og ble en stor seier for Awami League (AL) og dets allierte. Sheikh Hasina (lederen for Awami League), ble ny statsminister i 2009.

Bangladesh er i hovedtrekk et moderat muslimsk land, men det finnes fundamentalistiske strømninger. Religiøs ekstremisme har blitt et problem i Bangladesh, og islamske ekstremister har stått bak en rekke bombeangrep de siste årene. Arbeid mot ekstremisme og terrorisme er en prioritert oppgave for regjeringen.

Parlamentsvalget i januar 2014 var preget store uroligheter, og flere titalls mennesker ble drept. Opposisjonspartiet, Bangladesh National Party (BNP), forlangte at det sittende regimet skulle gi fra seg makten til en midlertidig regjering mens valget pågikk. Det regjerende Awami-ligaen nektet, og konflikten førte til en bølge av voldshandlinger. Valgdeltakelsen var svært lavt, kun litt over 20 prosent. BNP krevde at valgresultatet skulle gjøres ugyldig. Sheikh Hasina gikk løs på sine tredje omgang som statsminister.

Bangladesh tilhører gruppen av alliansefrie nasjoner. Under Mujibur Rahman fulgte landet en pro-indisk og pro-sovjetisk linje. Senere makthavere distanserte seg fra disse land. I 1976 ble forbindelsene med Pakistan gjenopprettet. Pakistan sa seg i 1991 villig til å ta imot en del av de 250 000 biharmuslimene som støttet pakistanerne under uavhengighetskrigen, men lite skjedde de påfølgende år. I 2009 levde biharminoriteten fortsatt i svært kummerlige kår i slumghettoer. En avtale med India om deling av vannressursene i Ganges, inngått i 1977, har flere ganger vakt fornyet strid. Enkelte væpnede sammenstøt har funnet sted mellom de to lands tropper i omstridte grensestrøk, der små enklaver ligger inne på motpartens område.

Flere minoritetsfolk i Chittagong-høydene, i første rekke den buddhistiske Chakma-stammen, førte siden 1973 en væpnet kamp for indre selvstyre og mot bengalsk innvandring. Kampen har kostet tusener av menneskeliv.

Økonomien i Bangladesh har de siste årene vokst jevnt med 5-6 prosent årlig. Pengeoverføringer fra bangladeshere i utlandet og økt eksport er viktige faktorer i denne veksten. Tekstiler står for ca. 80 prosent av landets eksport.

For å tiltrekke seg utenlandske investeringer har myndighetene opprettet såkalte eksportsoner (IPZ - Export Processing Zones). Her er forholdene lagt til rette for etableringer av bedrifter. Skatter og avgifter er minimale – og myndighetene sørger for nødvendig infrastruktur. Det har imidlertid vært rettet mye kritikk mot arbeidsforholdene og bruk av barnearbeid i disse sonene.

Bangladesh har de siste tiårene blitt stadig oftere og hardere rammet av oversvømmelser. Den verste katastrofen i landets historie inntraff i 1970 da anslagsvis 300 000 omkom ved en flodbølge etter en syklon. I 1990 omkom ca. 140 000 da en lignende katastrofe rammet det nordøstlige kystlandet og øyene i Bengalbukten. Gjentatte ganger er mer enn halve landområdet blitt oversvømmet under flomkatastrofer, som antas å ha sammenheng med avskogingen i nabolandene Nepal og Bhutan. En sosial bivirkning har vært at mange småbønder er blitt nødt til å selge jorden.

Bangladesh er et av Norges hovedsamarbeidsland for utviklingssamarbeid. Hovedmålet for samarbeidet med Bangladesh er å støtte landets arbeid for å redusere fattigdommen. Utdanning og næringsutvikling er de to hovedsektorene. Styresett er et overordnet hensyn. Landets utviklingsprosjekter finansieres nesten i sin helhet av utenlandsk bistand. Giverlandene har gjentatte ganger bedt landets ledere om å dempe den politiske maktkampen og heller bruke krefter til å utvikle landet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.