Bangladesh' utenrikspolitikk

Bangladesh tilhører gruppen av alliansefrie nasjoner. Under Mujibur Rahman (1972–1975) fulgte landet en pro-indisk og pro-sovjetisk linje. Senere makthavere distanserte seg fra disse landene. I 1976 ble forbindelsene med Pakistan gjenopprettet. Pakistan sa seg i 1991 villig til å ta imot en del av de 250 000 biharmuslimene som støttet pakistanerne under uavhengighetskrigen, men lite skjedde de påfølgende år. I 2009 levde biharminoriteten fortsatt i svært kummerlige kår i slumghettoer. En avtale med India om deling av vannressursene i Ganges, inngått i 1977, har flere ganger vakt fornyet strid. Enkelte væpnede sammenstøt har funnet sted mellom de to lands tropper i omstridte grensestrøk, der små enklaver ligger inne på motpartens område.

Som et utviklingsland har Bangladesh dratt nytte av en alliansefri politikk som har ført til økonomiske partnerskap med rivaliserende land som USA, Kina, Russland og India.

Det er økende interesse i både USA og Kina for å ha strategisk allianse med Bangladesh i Indo-Stillehavet. Indo-Stillehavsregionen har blitt et svært komplekst sikkerhetspolitisk område og domineres av Kina og allierte på den ene siden, og Vesten med allierte på den andre siden. Dette gjør det utfordrende for Bangladesh å ha en en alliansefri politikk i regionen.

Bangladesh er et av Norges hovedsamarbeidsland for utviklingssamarbeid. Hovedmålet for samarbeidet med Bangladesh er å støtte landets arbeid for å redusere fattigdommen. Utdanning og næringsutvikling er de to hovedsektorene. Styresett er et overordnet hensyn. Landets utviklingsprosjekter finansieres nesten i sin helhet av utenlandsk bistand. Giverlandene har gjentatte ganger bedt landets ledere om å dempe den politiske maktkampen og heller bruke krefter til å utvikle landet.