Shaṭ Gombuj Moshjid av . CC BY-SA 4.0

Bangladesh' historie

Somapura Mahavihara er et arkeologisk kompleks som står på UNESCOs verdensarvliste.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Fort Aurangabad i Bangladesh' hovedstad Dhaka ble påbegynt under Mogul-riket på 1600-tallet.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0

Bangladesh tilhørte som del av Bengal-regionen et større buddhistisk rike fra rundt år 700. Det ble erobret av muslimske inntrengere på 1100-tallet og styrt av lokale muslimske dynastier de følgende århundrene, og innlemmet i mogulriket i 1576. Det britiske East India Company fikk kontroll over området i 1760-årene.

Bangladesh' korte historie som selvstendig land har vært preget av militære statskupp, sterk uro, med flere kupp og politiske attentater. Frem til 1947 var Bangladesh en del av India, før det ble underlagt den nye staten Pakistan, som ble opprettet ved Indias deling i 1947. Øst-Pakistan (dagens Bangladesh) hadde lite til felles med Vest-Pakistan. Det brøt ut en blodig borgerkrig mellom Øst- og Vest-Pakistan, og India grep inn på Øst-Pakistans side. Etter en kortvarig krig fikk Øst-Pakistan sin selvstendighet i desember 1971 og tok navnet Bangladesh, som var navnet området bar da det var en provins i Britisk India.

Eldre historie

Under Gupta-riket (om lag 300–500) hadde Bengal en velstående økonomi og det var stor handelsvirksomhet. Hinduismen ble innført i denne perioden, og sameksisterte med buddhismen i flere hundre år. Etter Gupta-riket fulgte en del århundrer med skiftende herskerdynastier som Pala-dynastiet (800–1200), og Chandra-dynastiet (1000–1100).

Arabiske handelsmenn kom til Bengal fra 900-tallet og bragte med seg islam. Muslimsk styre ble gradvis innført under en rekke muslimske dynastier fra 1200-tallet. I det østlige Bengal ble islam majoritetens religion. De muslimske herskerne i Bengal fremmet et pluralistisk samfunn, og forkynte i liten grad religion. De var mest interessert i å innlemme lokalsamfunn i statens system. Ansatte i administrasjonen hadde ulike religiøse bakgrunner.

I 1576 ble Bengal innlemmet i Mughal-riket av Akbar. I denne perioden ble islam utbredt både ved innvandring knyttet til herskeklassen og også ved masseomvendelser. Hinduer med høy kaste fikk tildelt land under tidlig muslimsk styre, men under Mughal-styret ble muslimske nybyggere i større grad prioritert. Disse nybyggerne utviklet jordbruksøkonomien i Bengal og bidro til å spredning av islam. Under Mughal-dynastiet utvidet de politiske grensene seg til å bli Suba Bangalah (provinsen Bengal), og den økonomiske aktiviteten økte.

Den britiske perioden (1700–1947)

Under keiser Aurangzebs styre (1658–1707) fikk det engelske East India Company lov til å etablere en base i Calcutta (Kolkata). Britene fikk stadig mer makt i regionen, etter hvert som Mughal-imperiet ble svekket. I 1757 ble den herskende fyrsten beseiret av East India Company i slaget ved Plassey. Et britisk styre ble opprettet i Calcutta, som inntil 1912 var hovedstad for hele Britisk India.

I 1905 ble to nye provinser opprettet, tilsynelatende på geopolitisk grunnlag. Dette var provinsene Vest-Bengal, inkludert Bihar og Orissa, og Øst-Bengal og Assam. Med hovedstad i Calcutta hadde Vest-Bengal hinduistisk flertall, mens provinsen Øst-Bengal og Assam, med hovedstad i Dhaka, overveiende var muslimsk. Bortsett fra å øke den administrative effektiviteten, var grepet ment å posisjonere muslimene som en motvekt til hinduene.

Delingen vakte sterke protester i Vest-Bengal, spesielt i Calcutta, der den indiske nasjonale kongressen (Kongresspartiet) spilte en fremtredende rolle. Indiske muslimske ledere støttet for det meste delingen. I 1906 opprettet de Den muslimske liga for å ivareta muslimenes interesser, både i forhold til kolonimakten og i forhold til Kongresspartiet, som fortrinnsvis representerte hindu-flertallet.

I 1912 ble delingen opphevet og Bihar og Orissa ble en ny provins, og Assam gikk tilbake til sin separate status. Etter gjenforeningen av Bengal arbeidet Kongresspartiet og den muslimske liga sammen for selvstyre, til tross for en del konflikter mellom partene. Fazl ul-Haq, sjefsminister i Bengal fra 1937 til 1943, var opptatt av å forene partene i kampen for selvstendighet. Han opprettet derfor et eget parti for bønder og leietakere (Krishak Proja) og dannet en koalisjon med den muslimske ligaen. I 1940, foreslo Fazl ul-Haq den såkalte «Pakistan-resolusjonen», og krevde uavhengige stater for muslimer.

I 1942 startet nye runder med politisk dialog, men ingen enighet ble oppnådd. I august samme år brøt det ut åpen konflikt mellom muslimer og hinduer i Calcutta og opptøyene spredte seg etter hvert langt utenfor Bengals grenser. Flere prominente politiske ledere gjenåpnet forhandlingene om et eget, uavhengig, forent Bengal.

Kampen for selvstyre

Soldater fra Bangladesh' frigjøringshær gjør seg klare til å sloss mot pakistanske tropper i Jessore, Øst-Pakistan, 2. april 1971.
Av /NTB Scanpix.

Ved Indias deling ble Bangladesh i 1947 skilt ut fra den indiske og hinduistiske delen av Bengal og underlagt den nye staten Pakistan som en av fem pakistanske provinser med navnet Øst-Pakistan. Kulturelt og språklig var det store forskjeller mellom Øst-Pakistan og Vest-Pakistan. Urdu ble i 1948 vedtatt som offisielt språk i begge provinsene. Dette skapte store opptøyer i Øst-Pakistan, hvor de fleste snakket bengali og derfor ikke ville godta urdu som offisielt språk.

Befolkningen i Øst-Pakistan opplevde at de ble dominert av Vest- Pakistan. De politiske, etniske og økonomiske motsetninger mellom Øst-Pakistan og det øvrige Pakistan vokste i 1960-årene. Misnøye med den politiske situasjonen var stor blant innbyggerne i Øst-Pakistan.

Awami-ligaen under ledelse av sjeik Mujibur Rahman førte an i agitasjonen for indre selvstyre i Øst-Pakistan. Et valgskred i 1970 ga Awami-ligaen flertall i nasjonalforsamlingen, men myndighetene i Vest-Bengal nektet å anerkjenne valgseieren til Awami-ligaen. Dette førte til voldsom uro, som ble slått ned av pakistanske tropper 25. mars 1971. Neste dag proklamerte Bangladesh selvstendighet. Dette førte til at vestpakistanske militære styrker okkuperte Øst-Pakistan og det ble en svært blodig borgerkrig. Flere millioner av innbyggerne i Øst-Pakistan flyktet til India.

Uavhengighet

Sjeik Mujibur Rahman (til venstre) idet han proklameres som den nye Bangladesh-statens første statsminister 17. januar 1972. I midten Abu Sayeen Chowdhury som ble landets president.

Av /NTB Scanpix ※.

3. desember 1971 grep India inn på Øst-Pakistans side og det brøt ut krig mellom India og Pakistan. De pakistanske styrkene i øst ble nedkjempet etter Indias invasjon og kapitulerte 16. desember. Øst-Pakistan oppnådde dermed uavhengighet og tok navnet Bangladesh, som var navnet området bar da det var en provins i Britisk India.

Voldshandlingene under uavhengighetskrigen i 1971 har kastet skygger i bangladeshisk politikk i flere tiår.

Mujibur Rahman ble løslatt fra pakistansk fangenskap og overtok som statsminister. Han nøt stor popularitet som «landsfaderen», men maktet ikke å skape økonomisk og politisk stabilitet. Gjenreisningen etter krigen ble støttet av mange land. Næringslivet ble delvis nasjonalisert.

Mujibur Rahman innførte i 1974 unntakstilstand og tok nærmest diktatorisk makt; ettpartistaten ble opprettet i februar 1975. I august 1975 gjennomførte en gruppe offiserer et kupp og Mujibur Rahman og de fleste i hans familie ble drept. Flere kupp fulgte under en forvirret periode.

General Ziaur Rahman trådte frem som landets nye «sterke mann» og ble i 1977 landets president. Han opphevet ettpartisystemet og dannet sitt eget parti, Bangladesh Nationalist Party (BNP), som ved valget i 1979 fikk mer enn to tredjedeler av plassene i parlamentet.

1980- og 1990-årene

Khaleda Zia og ektemannen Ziaur Rahman i 1979. Sistnevnte ble drept under et kupp i 1981. Khaleda Zia var statsminister i periodene 1991–1996 og 2001–2006.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Hasina Wajed var, sammen med en søster, den eneste som overlevde da Rahman-familien ble massakrert under et militærkupp i 1975. Deretter overtok hun ledelsen av partiet Awami-ligaen. Hun var statsminister i perioden 1996–2001 og igjen fra 2009. Wajed har fått mye velvilje på grunn av at landets raskt voksende økonomi, men fikk også kritikk på grunn av menneskerettighetsbrudd.
Av /NTB Scanpix.

I mai 1981 ble Ziaur Rahman myrdet under et kuppforsøk som for øvrig slo feil. Hærsjefen, general Mohammad Ershad, tok makten ved et ublodig kupp i mars 1982 og utropte seg senere til president. Parlamentsvalget i 1986 gav Ershads parti, Jatyia Dal, flertall. Opposisjonen boikottet valget i 1988. Islamsk lov ble innført, etter at landet siden løsrivelsen hadde hatt en sekulær forfatning.

To kvinner ledet opposisjonen mot Ershads regime: Hasina Wajed, datter av nasjonens grunnlegger Mujibur Rahman, og Khaleda Zia, enken etter den myrdede lederen Ziaur Rahman. Under en massiv kampanje ble Ershad styrtet i desember 1990. Han ble deretter dømt til 27 års fengsel for korrupsjon og maktmisbruk.

I 1990-årene skjedde en demokratisk utvikling. Flere frie valg ble holdt. I 1991 fikk det høyreorienterte BNP rent flertall, og Khaleda Zia ble statsminister. Etter valgseieren i 1996 overtok Awami-ligaen makten etter 20 år i opposisjon.

Den nye regjeringen, ledet av Hasina Wajed, la stor vekt på å stille de ansvarlige for mordet på Wajeds far i 1975, Mujibur Rahman, for retten. 15 av 19 tiltalte ble dømt til døden, de fleste uten å være til stede. Under Wajeds regjeringstid ble sikkerhetssituasjonen forverret, og det ble slått hardt ned på opposisjonens demonstrasjoner.

Politisk rivalisering

En firepartikoalisjon under BNPs Khaleda Zia kom til makten etter valget i 2001. Skiftet skjedde med fornyet politisk vold og overgrep mot landets hindu-minoritet. Konfrontasjonspolitikken fortsatte mellom Hasina Wajed og Khaleda Zia. Heftig rivalisering preger i høy grad det politiske liv i Bangladesh. Partiene skiller seg ikke så mye fra hverandre, men historiske og personlige motsetninger styrer deres handlemåte.

I regjeringsposisjon har begge partier vært egenmektige og forsøkt å bryte ned opposisjonen. I opposisjon har de gjort gaten til kamparena med stadige streikeaksjoner, til dels av voldelig art. Denne svært spesielle politiske kulturen har skapt en dyptgripende nasjonal konflikt og har blitt et hinder for stabilitet.

En overgangsregjering overtok makten i oktober 2006, med ansvar for å gjennomføre valget som var planlagt i januar 2007. Overgangsregjeringen iverksatte en kampanje for å bekjempe det den betegnet som «korrupsjon, muskelmakt og svarte penger i politikken». Korrupsjon har lenge vært et utbredt problem i Bangladesh. Kampen mot korrupsjon rammet mange i landets politiske og finansielle elite.

Etter to år med unntakstilstand og en sivil overgangsregjering støttet av hæren, ble det i desember 2008 gjennomført parlamentsvalg i Bangladesh. Valget ble gjennomført på en fredelig og rettferdig måte og ble en stor seier for Awami League (AL) og dets allierte. Sheikh Hasina (lederen for Awami League), ble ny statsminister i 2009.

Parlamentsvalget i januar 2014 var preget store uroligheter, og flere titalls mennesker ble drept. Opposisjonspartiet, Bangladesh National Party (BNP), forlangte at det sittende regimet skulle gi fra seg makten til en midlertidig regjering mens valget pågikk. Det regjerende Awami-ligaen nektet, og konflikten førte til en bølge av voldshandlinger. Valgdeltakelsen var svært lav, kun litt over 20 prosent. BNP krevde at valgresultatet skulle gjøres ugyldig, men Sheikh Hasina gikk løs på sin tredje periode som statsminister.

Brudd på menneskerettighetene

Bangladesh er i hovedtrekk et moderat muslimsk land, men det finnes fundamentalistiske strømninger. Religiøs ekstremisme har blitt et problem i Bangladesh, og islamske ekstremister har siden 2015 stått bak en rekke bombeangrep. Arbeid mot ekstremisme og terrorisme er en prioritert oppgave for regjeringen.

I perioden 2016–2017 ble landet kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner for en rekke brudd på menneskerettighetene. Mange mennesker drept av væpnede grupper som hevdet å handle i islams navn. Dette omfattet blant annet utenlandske statsborgere, sekulære aktivister og homofile. Ytringsfriheten ble ytterligere begrenset ettersom regjeringen brukte repressive lover og presset kriminelle anklager mot kritikere.

Rohingya-minoriteten

Mange rohingyaer bor i flyktningleire på begge sider av grensen mellom Myanmar og Bangladesh.
Av .

Situasjonen for rohingya-minoriteten i Myanmar ble kraftig forverret i 2017. Over en halv million rohingya flyktet i løpet av året over grensen til Bangladesh for å unnslippe vold og forfølgelse i Myanmar. Før dette bodde allerede rundt 300 000 rohingya-flyktninger i Bangladesh.

I november 2017 inngikk Bangladesh og Myanmar en avtale for retur av rohingya-flyktninger. De ble også enige om at alle flyktningene skulle tilbake i løpet av to år. Returene har blitt utsatt flere ganger og FN anbefalte ikke at Bangladesh skulle sende tilbake rohingyaene på grunn av den vanskelige situasjonen i Myanmar.

Valget i 2018

Opposisjonsleder Khaleda Zia ble i februar 2018 arrestert for korrupsjon, og dermed satt ut av spill i valgkampen. Flere andre opposisjonspolitikere ble også fengslet eller forsvant under valgkampen. Valgkampen i 2018 var preget av vold og opptøyer. Statsminister Sheikh Hasina stilte til gjenvalg for tredje gang. Hun fikk mye velvilje på grunn av at landets økonomi en blant de raskest voksende i verden, men får og så kritikk på grunn av menneskerettighetsbrudd. Regjeringskoalisjonen ledet av Hasina fikk flertall ved valget i 2018. Opposisjonen hevdet det var valgfusk, men valgkommisjonen godkjente valget.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg