Iran (geologi og landformer)

Dasht-e Lut er en stor ørken i østlige del av den sentrale høysletta. Dasht-e Lut er hovedsakelig en sandørken, men består også av strekninger med steinørken. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Iran, fjellandsby

Iran består for størstedelen av fjell og høylandsområder med steppe- eller ørkenklima. Bildet viser en landsby i Zagrosfjellene. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Iran er topografisk et svært variert land. Det indre av landet består av en sentral høyslette som nesten helt er omgitt av fjell, som alle er dannet under den tertiære folding. Lavlandet utgjør bare smale striper langs kystene.

Kystlandet langs Det kaspiske hav er meget smalt, og en del ligger under havets overflate. Kystsletta består ytterst ute av sand og klitter, deretter følger en sone med saltsumper og laguner. Den nordvestre delen av kysten mot Persiabukta tilhører Shatt al-Arabs og Karuns deltaer, og er et flatt og sumpet marskområde. Øst for Bushehr stiger fjellene bratt opp fra et smalt kystbelte i kjeder som løper parallelt med kysten.

Landet er ofte hjemsøkt av ødeleggende jordskjelv; i 1968 omkom cirka 20 000 mennesker i Khorasan, i 1972 cirka 5000 i den sørlige Fars-provinsen, i 1990 cirka 40 000 i den nordvestlige Gilan-provinsen og i 2003 cirka 34 000 i Bam.

Geologisk kan Iran deles inn i tre hovedregioner: den sentrale høysletta; Zagrosfjellene og deres østlige fortsettelse; de nordlige fjellkjeder.

Den sentrale høysletta

Den sentrale høysletta består av et grunnfjellsplatå, og dekker cirka halvparten av landets areal. Høysletta har en gjennomsnittshøyde på omkring 1400 meter over havet, men det finnes også lavere forsenkninger, for eksempel i Khorasan.

En stor del av området består av ørken, særlig saltørkenen Dasht-e Kavir og sandørkenen Dasht-e Lut. Begge ørknene inneholder strekninger med steinørken, nakne bakkedrag, sandklitter, saltsjøer og store saltsumper. Elvene på platået har avløp til indre bassenger; de fleste fører vann bare i deler av året.

Zagrosfjellene

Luristan
I Zagrosfjellene finnes også daler med god vanntilgang og rike fjellbeiter.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Zagrosfjellene løper i retning nordvest–sørøst fra Kurdistan ved grensen mot Irak og Tyrkia til Bandar Abbas ved Hormuzstredet. Fjellkjeden er cirka 1300 kilometer lang og 160 kilometer bred, og utgjør en komplisert geologisk sone. Det høyeste punkt er den gamle vulkanen Zard Kuh (4547 meter over havet). Fjellene er oppdelt av tallrike dype daler, foruten større forsenkninger. I en slik ligger Urmiasjøen (4700 kvadratkilometer), den største innsjøen i Midtøsten.

Sørvest for fjellene senker landet seg trinnvis ned mot Khuzestan-lavlandet ved Persiabukta. Karun, som er Irans lengste elv, springer ut i Zagrosfjellene, og er seilbar i sitt nedre løp før den forener seg med Shatt al-Arab ved Khuninshahr (tidligere Khorramshahr). Midt i Iran strekker fjellkjeden Kuh-e Rud seg i retning nordvest–sørøst. Høyeste punkt er Kuh-e Hazaran (4420 meter over havet).

De nordlige fjellkjeder

De nordlige fjellkjeder faller i to hovedgrupper: mot vest og nordvest Elbursfjellene med utløperen Talish, og mot nordøst Kopet Dagh som danner grense mot Turkmenistan. Elbursfjellene har en gjennomsnittlig høyde på over 3300 meter over havet, og kulminerer i den utslokte vulkanen Demavend (5670 meter over havet), landets høyeste fjell.

Kjeden har en bredde på bare 80–150 kilometer, og fjellene stiger steilt opp fra kystlandet langs Det kaspiske hav. En enkelt elv, Safid Rud, gjennombryter den nordvestre delen av fjellkjeden og danner et stort delta i Det kaspiske hav.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg