Bahrains nyere historie er også preget av utenlandske makters interesse for landets strategisk viktige beliggenhet. Flere land, både fra regionen og europeiske stater, underla seg Bahrain. Grunnlaget for den moderne statsdannelsen ble lagt på slutten av 1700-tallet, da familien al-Khalifa tok kontrollen over landet, og etter hvert søkte Storbritannias beskyttelse – og Bahrain ble et senter for britisk styre i Golfen. Bahrain var et britisk protektorat fram til selvstendigheten i 1971. Sammenlignet med andre land i Golfregionen har det moderne Bahrain en tradisjon med et utviklet sivilsamfunn, med fagforeninger og så vel politiske som religiøse grupperinger, som har deltatt i samfunnsutviklingen.

I 1487 ble Bahrain erobret av omanere. Etter at den portugisiske sjøfarer Vasco da Gama seilte i Golfen i 1497, etablerte Portugal i de påfølgende år handelsinteresser i området, også i Bahrain – som ble styrt av Portugal i perioden 1521–1602, og slo i 1556 tilbake et osmansk angrep. Den portugisiske kontrollen endte i 1602, da Bahrain ble inntatt av persiske styrker under sjah Abbas I. Sultanen av Oman tok i 1717 for en kort periode over kontrollen over Bahrain etter å ha invadert landet, før den nye sjahen av Persia, Nadir, med britisk og nederlandsk støtte, tok den tilbake i 1736. Det nye persiske herredømmet ble kortvarig: I 1783 ble perserne drevet ut av den arabiske familien al-Khalifa og dens støttespillere, og den første av dynastiet herskere i Bahrain kom til makten, Ahmed ibn Muhammad ibn Khalifa (også kjent som Ahmed al-Fateh).

Historien til Bahrain som moderne stat starter med al-Khalifa-familiens overtakelse av makten i 1783. I de foregående år hadde familien forflyttet seg Kuwait til Qatar, og derfra til Bahrain, hvor den slo seg ned i 1797. Okkupasjon av Bahrain skjedde med støtte fra al-Sabah-familien i Kuwait, og et omansk angrep i 1801 ble slått tilbake med hjelp fra al-Saud-familien i Najd (dagens Saudi-Arabia); disse tre dynastiene sitter fortsatt med makten i sine respektive land. Etter et kort intermesso i 1810–11, da Bahrain kom under wahhabi-styre, sammen med Qatib (i dagens Jemen) og Qatar, tok al-Khalifa-familien tilbake makten.

Flere stormakter søkte å gjøre sin innflytelse over Bahrain gjeldende; Golf-området var samtidig hjemsøkt av omfattende piratvirksomhet. Britiske styrker grep gjennom 1800-tallet flere ganger inn for å beskytte det bahrainske dynastiet, og en første avtale som regulerte dette forholdet ble inngått i 1820. Fra Bahrains side var det særlig behov for beskyttelse mot Persia. Perserne (Iran) har helt til moderne tid gjort krav på Bahrain, og det er ennå en betydelig minoritet av persisk herkomst i landet. I 1830 gikk Bahrain med på krav fra Egypts hersker Muhammed Ali Pasha om en årlig skatt. Bahrains herskere følte seg også truet av press fra wahhabittene i det senere Saudi-Arabia, som i 1854 angrep landet, hvorpå sjeiken påkalte britisk assistanse, og søkte beskyttelse både fra Egypt og Iran.

Et invasjonsforsøk, støttet av Qatar, fra den rivaliserende arabiske familien ibn Ali, som søkte å ta makten fra al-Khalifa, ble slått ned av britiske styrker. Dette skjedde i henhold til den nye avtalen mellom Bahrain og Storbritannia fra 1861. Denne, formelt en maritim fredsavtale, gjorde Bahrain til et britisk protektorat. Bahrain forpliktet seg til å avstå fra krigføring, piratvirksomhet og slaveri, mot at Storbritannia påtok seg ansvaret for landets sikkerhet samt dets forbindelser med andre land. I en tilleggsavtale fra 1868 forpliktet Bahrain seg til ikke å avstå deler av sitt territorium annet enn til Storbritannia. Avtalen fra 1861 ble revidert i 1892 og 1851. Gjennom slike avtaler med sjeikdømmene i Golfen sikret Storbritannia seg kontroll over størstedelen av området, som var av stor betydning for landets sjøforbindelse med India. Fra slutten av 1800-tallet ble det britiske administrative ansvaret for Bahrain ivaretatt av koloniadministrasjonen i India, for å bli overført til London ved Indias selvstendighet i 1947. Fra 1902 øvde en britisk sendemann i Manama direkte innflytelse på den bahrainske hersker, og Storbritannia hadde en tettere oppfølging av Bahrain enn av de andre Golfstatene med beskyttelsesstatus. Ordningen ble formalisert gjennom etableringen av et styringsråd i 1919, hvorigjennom den britiske utsendingen styrte sammen med representanter for sjeiken. De første lokalvalg ble avholdt samme år. En avtale mellom de britiske og osmanske regjeringer i 1913 anerkjente Bahrains uavhengighet, men landet forble under britisk administrasjon, med forankring i inngåtte avtaler med den bahrainske hersker. Britenes makt ble vist i 1923, da sjeik Isa ibn Ali al-Khalifa ble tvunget til å abdisere; britenes begrensede innflytelse ble samtidig vist gjennom at maktskiftet ikke ble akseptert av befolkningen, som anså den nye herskeren, sjeik Hamad, kun som å representere sin avsatte far.

I 1938 gjorde Storbritannia Bahrain til sin fremste marinebase i Golfen, til 1958. Fra 1946 flyttet den øverste britiske representant i Golfområdet til Bahrain fra Iran, noe som ytterligere understreket den betydning Bahrain ble tillagt.

Moderniseringen av det bahrainske samfunnet på 1900-tallet hang sammen med utvinningen av olje, som startet i 1932, og som tilførte landet inntekter som muliggjorde bredere næringsutvikling. Tidlig i århundret dominerte ennå handel, inklusive med perler. Allerede mens Bahrain var britisk protektorat fant det flere ganger sted demonstrasjoner rettet mot myndighetene. På 1910- og 20-tallet protesterte handelsnæringen mot økonomisk reguleringer innført av britene. Senere sluttet intellektuelle og andre seg til opposisjon mot det britiske styret, med forsterket uro i 1950-årene, ikke minst med deltakelse fra grupper på venstresiden, inklusive National Union Committee (NUC), med tilknytning til fagforeninger; etablert i 1954 – og forbudt to år senere. Arabisk nasjonalisme gjorde seg på 1950-tallet gjeldende også i Bahrain, med krav om selvstendighet. Disse hadde forankring i alle sosiale og religiøse deler av samfunnet. Uroen, med demonstrasjoner og streiker, fortsatte på 1960-tallet, blant annet drevet av de radikale gruppene National Liberation Front (NLF) og Popular Front for the Liberation of Bahrain (PFLB). En demonstrasjon i 1965 rettet seg spesifikt mot britisk styre.

Bahrain deltok i andre verdenskrig på alliert side, og i oktober 1940 ble oljeinstallasjoner i landet bombet av italienske fly, uten å gjøre større skade. I 1968 besluttet Storbritannia å trekke seg ut av Golfen, også fra Bahrain. To år tidligere hadde britene flyttet sin viktigste marinebase i regionen fra Aden (Jemen) til Bahrain, som ledd i avviklingen der.

I 1971 kunngjorde sjeik Isa ibn Sulman al-Khalifa Bahrains selvstendighet, med seg selv som statssjef (emir). Sjeik Isa tok over som hersker over Bahrain i 1961, etter sin far Salman ibn Hamad al-Khalifa. Forut for selvstendigheten, da tittelen emir ble tatt i bruk, bar de bahrainske herskerne tittelen hakim; fra 2002 konge. Bahrain valgte full selvstendighet etter i 1968 først å ha gått sammen med andre stater i regionen i en union, Federation of Arab Emirates, som senere ble til den nye staten Forente arabiske emirater. Ved selvstendigheten i august 1971 gikk Bahrain følgelig ut av unionen.

Forut for selvstendigheten ble det tidligere administrasjonsrådet i 1970 omgjort til et statsråd, som så ved selvstendigheten ble landets regjering. Valg til en grunnlovgivende forsamling ble holdt i 1972, og denne utformet den nye grunnloven, som trådte i kraft i 1973. Valg til en nasjonalforsamling med rådgivende funksjon ble avholdt i desember samme år. Grunnloven forbød politiske partier så vel som fagforeninger. Representantene var formelt uavhengige, men hørte hjemme i to blokker, og da disse ikke fant løsninger på flere sentrale spørsmål, oppløste statsministeren, sjeik Khalifah ibn Salman al-Khalifa, regjeringen. Deretter oppløste emiren nasjonalforsamlingen og tok over styringen, for så å gjeninnsette regjeringen, som ble gitt lovgivende myndighet. Samme år var det ny uro, med demonstrasjoner rettet mot regjeringen, og opposisjonen ble styrket, med forsterket uro senere år. Opposisjonen kom fra flere hold, både sosiale og religiøse – og både fra landet sjia- og sunni-befolkning. Flere opposisjonelle grupper ble dannet, deriblant Social Reform Society, dominert av sunnier, og Islamic Action Organisation (IAO), støttet vesentlig av sjiaer. Sistnevnte, og andre sjia-dominerte grupper, arrangerte våren 1980 demonstrasjoner til støtte for det nye regimet i Iran etter revolusjonen der. Demonstrasjonene ble slått ned av bahrainske sikkerhetsstyrker, og flere ble drept. Etter dette vokste det fram flere undergrunnsgrupper som iverksatte sabotasjeaksjoner. En av disse var Islamic Front for the Liberation of Bahrain (IFLB), med hovedkvarter i Teheran. Gruppen ble i 1981 beskyldt for å ha planlagt et kupp mot emiren, og for å ville innføre en islamsk republikk i Bahrain. De islamistiske gruppene ble i hovedsak bekjempet, og det ble innført restriksjoner mot sjiaer, som blant annet ikke ble tillatt å gå inn i de væpnede styrker.

Ved selvstendigheten ble den anglo-bahrainske beskyttelsesavtalen erstattet av en vennskapsavtale. Samme år, 1971, inngikk Bahrain en avtale med USA som ga amerikanerne anledning til å leie militære fasiliteter i landet; de tok i praksis over de tidligere britiske marineanleggene. Forbindelsene til Saudi-Arabia ble styrket i 1985 da en broforbindelse mellom de to land ble åpnet. Ved opprettelsen av Golfrådet i 1981 var Bahrain blant grunnleggerne. Bahrains strategisk viktige beliggenhet ble ytterligere understreket under Golfkrigen i 1990–91, da Irak okkuperte Kuwait, og en flernasjonal styrke under ledelse av Saudi-Arabia og USA ble satt inn for å frigjøre Kuwait. Bahrain sluttet seg til koalisjonen som del av en styrke fra Golfrådet, samtidig som militærbasene disponert av USA ble benyttet. Senere i 1991 undertegnet Bahrain og USA en forsvarsavtale.

Bahrain har en historie med dypere sosiale og tydeligere politiske motsetninger enn de fleste Golfstatene, samtidig som det er gjort forsøk på liberalisering. Forventningene dette har skapt til økt demokratisering har medført skjerpede motsetninger når disse ikke er blitt innfridd. Det har i senere år vært flere politiske opprør rettet mot kongehuset; opposisjonen er blitt møtt med voldsmakt.

Misnøye med at nasjonalforsamlingen ikke var gjenopprettet etter å ha blitt stengt i 1975, kom til overflaten i form av demonstrasjoner i 1994–96. Regjeringen svarte med å sette inn sikkerhetsstyrker, i 1994 også med støtte fra den saudiske nasjonalgarden, noe som førte til økt voldsbruk og sabotasje de neste årene. Blant annet eksploderte bomber i hovedstaden Manama i 1996. Opprøret i 1994 startet i sjia-landsbyer utenfor Manama, men var like mye rettet mot allmenngyldige politiske og sosiale forhold, som autoritært styre, fravær av sivile rettigheter samt korrupsjon, som mot diskriminering av sjiaene. Like fullt var religiøse sjia-ledere sentrale i å fremme krav om reformer. Flere tusen demonstranter ble arrestert, og opposisjonsledere tvunget i eksil. Regjeringen søkte å knytte opposisjonen til sjia-regimet i Iran, og i 1996 kunngjorde den å ha avdekket et kupp-komplott planlagt av en iransk-støttet gruppe, Hizbollah–Bahrain. I 2003 ble fem bahrainere arrestert, mistenkt for å planlegge terrorhandlinger mot USAs marine i Bahrain.

Da emiren siden selvstendigheten i 1971, sjeik Isa ibn Salman al-Khalifa, døde i 1999 og ble etterfulgt av sin sønn, sjeik Hamad ibn Isa al-Khalifa, ble det iverksatt politiske reformer. Til disse hørte særlig utarbeidelse av en ny grunnlov, som ble vedtatt gjennom en folkeavstemning i 2001, da kvinner for første gang fikk delta i et valg. Grunnloven trådte i kraft i 2002, og innebar at landet ble et konstitusjonelt, arvelig monarki, og emiren utropte seg til konge av. En serie gamle forordninger ble fjernet; det samme ble deler av det undertrykkende sikkerhetsregimet. Større ytringsfrihet og amnesti for politiske fanger ble også vedtatt. Politiske partier forble forbudt, men politiske foreninger ble tillatt, og en rekke frivillige organisasjoner, deriblant menneskerettighetsgrupper, vokste fram. En første opposisjonsavis, al-Wasat, ble også tillatt. Parlamentsvalget i 2002 var det første siden nasjonalforsamlingen ble oppløst i 1975; før disse ble lokalvalg avholdt. Islamistiske grupperinger oppfordret til boikott av parlamentsvalget, blant annet i protest mot at makten skulle deles mellom en valgt del av nasjonalforsamlingen og en annen del utpekt av kongen. For første gang var også kvinner valgbare; ca. 10 % av kandidatene var kvinner, men ingen ble valgt – før under det neste valget, i 2006. Emiren hadde i 2000 for første gang utnevnt kvinner til det konsultative rådet, som virket i perioden da landet var uten nasjonalforsamling. Den første kvinnelige statsråd, helseminister Nada Haffadh, ble utnevnt i 2004. En jødisk kvinne, Houda Nonoo, ble i 2008 utnevnt som Bahrains USA-ambassadør.

Som følge av demokratiseringen fra 1999 ble Bahrain gjerne framholdt som en modell for politisk reform i den arabiske verden. Dette bildet endret seg da det i 2004–05 kom til nye demonstrasjoner. Også denne gang fant det sted voldelige sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker. Årsaken til opptøyene var misnøye med at de politiske endringene som skulle iverksettes som følge av den nye grunnloven ikke ble fulgt opp av kongen; snarere hadde han satt deler av den til side uten at opposisjonen var konsultert. Særlig ble det i 2004–05 stilt krav om et fullt ut valgt parlament, og den politiske spenningen i landet ble ytterligere forsterket. Et framtredende trekk med utviklingen dette tiåret var en tydeliggjøring av marginaliseringen av sjia-befolkningen, og en radikalisering av denne, som kom enda tydeligere til syne under opprøret i 2011. Selv om sjiaene utgjør flertallet i Bahrain, er den herskende eliten, med kongefamilien, sunni – og støttes av de sunni-styrte regimene i regionen. I senere år har kongehuset søkt å øke andelen sunnier gjennom å tildele utenlandske, innvandrede sunnier statsborgerskap.

En politisk gest fra den nye emiren var i 1999 å løslate politiske fanger. Etter hvert fikk eksilpolitikere tillatelse til å vende tilbake og etablere organisasjoner; derunder al-Wifaq, ledet av sjeik Ali Salman, som ble en toneangivende kraft i opposisjonen. Forut for valgene i 2010 ble 20 sjia-opposisjonsledere arrestert, beskyldt for å planlegge å styrte monarkiet. Opposisjonen i Bahrain fordelte seg etter hvert i to blokker. Den ene, med al-Wifaq, har arbeidet for endringer gjennom parlamentet; den andre, med al-Wa’ad, har samlet radikale grupper som har gått inn for åpen konfrontasjon blant annet i form av demonstrasjoner.

Opprøret midt på 1990-tallet er blitt omtalt som Bahrains første arabiske vår. Sammenlignet med andre land i regionen har Bahrain en tradisjon med et bredt sammensatt sivilsamfunn og en høy politisk aktivitet. Særlig opprøret i 2011 har bidratt til å skjerpe de politiske og sosiale motsetninger i landet.

Det mest alvorlige opprøret fant sted under Den arabiske våren i 2011, og også dette ble slått ned – i motsetning til i de andre landene hvor demokratikrav ble fremmet gjennom massedemonstrasjoner. Det skjedde blant annet som følge av militær inngripen fra naboland gjennom Golfrådet, med styrker hovedsakelig fra Saudi-Arabia i midten av mars; én måned etter opprøret startet. I større grad enn i de andre landene med store opprør, er de underliggende konfliktene i Bahrain del av regionale spenninger, særlig knyttet til frykten for Irans innflytelse, herunder støtte til sjiabefolkningen i Bahrian og Saudi-Arabia. Vestens avhengighet av energiforsyninger fra den olje- og gassrike Golfen er en del av denne problematikken, og den militære intervensjonen mot demokratiopprøret i Bahrain ble knapt kritisert fra vestlige land, samtidig med at flere vestlige stater deltok i en militær operasjon til støtte for opprøret i Libya.

Opprøret i Bahrain startet med demonstrasjoner 14. februar, og allerede da ble sikkerhetsstyrker satt inn, noe som skjedde med tiltagende styrke utover våren. Store deler av det bahrainske samfunnet - partier, organisasjoner og ungdom - stilte seg bak opprøret, og deltok i massedemonstrasjonene. Kravene var først og fremst politiske - for reelt demokrati og et parlamentarisk styresett. Det var i utgangspunkt ikke krav om at kongen skulle gå av eller monarkiet avskaffes, selv om dette etter hvert ble fremmet fra noen hold, hvilket skjerpet konflikten. Et viktig underliggende forhold var skiller mellom landets sjiaer og sunnier, hvor sjiaene gjennom mange år var blitt diskriminert av et sunni-mindretall som satt med makten. Riving av en rekke sjia-moskeer i april bidro til å forsterke disse motsetningene.

Protester og sammenstøt fant fortsatt sted etter Golfrådets intervensjon, og myndighetene grep inn både mot partier, politikere og media, samt enkeltpersoner som støttet opprøret. Mange av aktivistene ble stilt for militære domstoler og dømt. Kongen oppnevnte en uavhengig, internasjonal undersøkelseskommisjon - Bahrain Independent Commission on Inquiry (BICI) - som i november 2011 la fram sin rapport som dokumenterte maktovergrep, og avviste at Iran hadde deltatt i opprøret, slik myndighetene hadde påstått. Også opprørere grep til voldelige metoder. Kongen inviterte til en nasjonal dialog, men klimaet for forsoning var dårlig, også som følge av nye sammenstøt i 2012. Amnesty International fastslo i en rapport i november 2012 at menneskerettighetssituasjonen i landet hadde forverret seg merkbart i løpet av året, og at BICI-rapporten og dens anbefalinger knapt ble fulgt opp - og at den så vidt påstartede reformprosessen hadde stanset opp. På toårsdagen for opprørets start, 14. februar 2013, kom det til nye sammenstøt, og en ungdom ble drept. Nye opptøyer brøt ut i forbindelse med et Formel 1 Grand Prix-arrangement i april.

Se også artikkel Opprøret i Bahrain 2011-12

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.