BCS-teori, kvantemekanisk teori for superledning, fremsatt av John Bardeen, Leon N. Cooper og Robert Schrieffer (B,C,S) i 1957. Ifølge BCS-teorien vil vekselvirkningen mellom metallatomgitteret og elektronene lede til svak tiltrekning mellom elektronene, og føre til at disse beveger seg parvis (Cooper par).

De tre forskerne fikk Nobelprisen i fysikk i 1972 for BCS-teorien.

I BCS-teori oppstår den superledende tilstanden i et materiale av at det eksisterer en svakt tiltrekkende vekselvirkning mellom elektroner, som dermed går sammen og danner såkalte Cooper-par. Elektroner frastøter vanligvis hverandre på grunn av Coulomb-kraften mellom to partikler med lik elektrisk ladning. Når elektronene spres på fononer, som oppstår av gittervibrasjoner i materialer, kan likevel en attraktiv vekselvirkning oppstå.

Dette kan forstås fysisk ved å først betrakte et elektron som passerer et område i krystallstrukturen. På grunn av sin negative elektriske ladning, vil elektronet temporært tiltrekke seg de positivt ladede ionene i nærheten av elektronbanen. Dette skaper en netto positiv ladning i området som elektronet beveget seg igjennom. I sin tur kan denne temporære positive ladningen tiltrekke et annet elektron, slik at to elektroner på denne måten effektivt sett har tiltrukket seg hverandre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.