B.E.2 har sin opprinnelse i B.E.1, som ble utviklet i 1911 av flykonstruktørene Geoffrey de Havilland og F. M. Green. Den videreutviklede B.E.2 fløy første gang i 1912, satte britisk høyderekord samme år, og ble tatt i bruk av Royal Flying Corps og Royal Naval Air Service fra 1913. Over 160 B.E.2, B.E.2a og B.E.2b ble bygget frem til til 1916, men de var da allerede utdaterte og ble deretter brukt som treningsfly.
B.E.2c var en modernisert variant som fløy første gang i 1914 og ble begynt levert fronten i slutten av samme år, og den tilsvarende varianten B.E.2d, som hadde større drivstofftank og større rekkevidde ble levert fra våren 1916. Disse var like lite egnet for luftkamper ved fronten som de tidligere variantene, men viste seg effektive som nattjagere i forsvaret av Storbritannia mot tyske bombefly og luftskip, hvor de blant annet ble utrustet med raketter. Omkring 1300 B.E.2c og B.E.2d ble produsert, de siste levert sommeren 1917. I tillegg ble jagerflyvarianten B.E.12, som var en enseteres B.E.2c med kraftigere motor, produsert, men den viste seg lite effektiv mot tyske jagerfly.
B.E.2e var den siste varianten av B.E.2. Den fløy første gang i februar 1916 og ble levert fra sommeren samme år. B.E.2.e hadde noe høyere topphastighet enn de foregående variantene, utover dette viste varianten lite forbedringer i ytelse. Over 1800 ble levert, hvorav halvparten som treningsfly.
I Norge ble i alt 18 B.E.2e kjøpt inn, de første i 1917. De ble brukt som speider- og treningsfly, senere også til luftfotografering. De siste ble utrangert i 1925.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.