Tin Ujević

Han debuterte med et dikt i et tidsskrift i 1909, men kjent ble han da ti av hans dikt ble inkludert i antologien Mlada hrvatska lirika (‘Ung kroatisk lyrikk’ i 1914). Noen år i Paris (1913–1920) ble avgjørende for hans diktning. Han oversatte blant annet Baudelaire og Rimbaud. I 1920 kom hans første diktsamling, Lelek sebra (‘En slaves klagesang’) og i 1926 Kolajna (‘Halskjede’). Begge ble først utgitt i Beograd på serbisk ekavisk og kyrillisk, visstnok mot dikterens vilje. Dette er dikt som regnes som høydepunkt i kroatisk poesi. I 1932 kom samlingen Auto na korzu (‘En bil på strøket’), i 1933 Ojadjeno zvono (‘Forbitret kirkeklokke’). Hans siste diktsamling kom i 1954, Žedan kamen na studencu (‘Tørst stein ved kilden’).

Han var i utgangspunktet inspirert av den kroatiske poeten Antun Gustav Matoš og den kroatiske mediterrane renessansediktningen, men utviklet sin egen dikterstemme, med en melankolsk sensibilitet. Han følte en sterk samhørighet med Baudelaire. Han skrev symbolske dikt, som Visoki jablanovi (‘Høye popler’), der poplene er symbol på dem som rager høyt i samfunnet. Han er blitt kalt «en av de siste mestrene innenfor europeisk symbolisme» av den britiske poeten Clive Wilmer. Et av hans mest kjente dikt heter Svakidašnja jadikovka (‘En daglig klagesang’), om ensomhet og livslede, et skrik om hjelp. Han er en språkets mester, versene hans er både harmoniske og nyskapende.

Tin Ujević skrev i mange stilarter, det er vanskelig å plassere ham i én litterær bås. I diktene hans er det elementer av ekspresjonisme og surrealisme, men også klassisk renessansediktning. Fra en tidlig periode preget av pessimisme, ble hans diktning mer filosofisk, eksistensialistisk, med et kosmisk perspektiv, som i diktet Pobratimstvo lica u svemiru (‘Ansiktenes brorskap i universet’). Hans kjærlighetsdikt er intense, men nesten metafysiske.

Tin Ujević var svært aktiv som oversetter, blant annet av Walt Whitman, Marcel Proust, Edgar Allan Poe og André Gide. Han skrev en rekke essayistiske bøker og memoarer. Da hans samlede verker ble utgitt på 1960-tallet, omfattet de 17 bind. Et titall av diktene til Tin Ujević hører til det ypperste i kroatisk poesi. Den populære sangeren Arsen Dedić har satt musikk til flere av diktene hans. Tin Ujević-prisen deles ut årlig for beste diktsamling i Kroatia.

Augustin (Tin) Ujević ble født 5. juli 1891 i Vrgorac, en liten by i fjellene innenfor Dalmatiakysten. Han gikk på gymnaset i Split og studerte kroatisk språk og litteratur og klassisk filologi ved Universitetet i Zagreb. På denne tiden var Kroatia en del av Østerrike-Ungarn, noe Tin Ujević var sterk motstander av, han ønsket at Kroatia skulle gå sammen med Serbia. I årene før første verdenskrig var han aktiv i den jugoslaviske ungdomsbevegelsen og ble flere ganger fengslet av myndighetene. Han bodde i flere byer ved kysten, lengst i Split. I 1913 dro han til Paris. Han meldte seg til den franske Fremmedlegionen, men forlot den etter tre måneder.

I perioden 1920–1926 bodde han i Beograd. Der ble han en del av «Beograd-bohemen», en krets av forfattere og intellektuelle som frekventerte kneipene i Skadarlija. Politisk ble han skuffet over at Jugoslavia ble serbisk-dominert, og han sluttet å beskjeftige seg med politikk. I perioden 1930–1937 bodde han i Sarajevo, i Split i årene 1937–1940. I mellomkrigstiden levde han dermed i mange ulike deler av Jugoslavia og ble berømt som dikter og som bohem. Det går mange anekdoter om hans kvikke replikk. Under andre verdenskrig, da Kroatia var okkupert og det fascistiske Ustasja-regimet regjerte, bodde han i Zagreb. Siden han hadde en stilling som oversetter under dette regimet, ble han etter krigen uglesett av de nye kommunistiske makthaverne. Han fikk ikke opptre offentlig eller utgi noe før i 1950. Han døde 12. november 1955 i Zagreb.

• Kroatias litteratur