Atrå kirke

Atrå kirke ligger i dalbunnen like ved nordvestre ende av Tinnsjøen, med prestegården som nabo. Den avløste stedets gamle stavkirke som var for liten, og som skal ha vært i dårlig stand. Den sto angivelig få meter mot øst fra den nåværende kirken.

1 1825 søkte man om å få bygge ny kirke med korsformet grunnplan, men da dette ble avvist av Kirkedepartementet, besluttet man å avvente de mønstertegningene som slottsarkitekt Linstow hadde under arbeid. Da disse ble forsinket, leverte Linstow en egen tegning i i desember 1827 som viste en upanelt tømmerkirke i empirestil.

Byggekomitéen og sognepresten var ikke fornøyd. De mente kirken ville bli for liten slik den var vist. Om den ble større, om lag 28x20 alen, kunne også galleriet utvides, helst med armer langs sideveggene. De mange vinduene ville svekke lafteveggene. I koret burde prekestolen trekkes lengre til side for alteret og koråpningen markeres med en søyle på hver side. Sognepresten ba også om tegning til hvordan man kunne montere strekkfisker for å holde veggtømmeret i stilling i en kirke som var så lang at tømmeret måtte skjøtes. Bindingsverk var man ikke kjent med, og man ville derfor lafte tårnet. Linstow leverte ny tegning som ble godkjent ved kongelig resolusjon like etterpå, 18. mars 1828.

Kirken ble oppført først i 1833–1834. Ingen i bygda kunne skjøting av tømmer, og man hadde derfor gjort et nytt forsøk på å få bygge korskirke med kortere vegger enn i Linstows tegning. Da byggingen endelig kom i gang, forelå Linstows mønstertegninger ferdig utgitt og bidro tydeligvis med løsninger som supplerte de andre tegningene. Arbeidet ble utført av tømmermennene Christen Aslachsen Rustan (Rugstad) og Christen Andersen Stensaas fra Skien. Førstnevnte påtok seg deretter snekkerarbeidet som sto ferdig i 1836. De var tydeligvis fortrolige med både skjøting av laftetømmer og tårnbygging i bindingsverk. Lafting av kirketårn var for øvrig fortsatt vanlig i Øvre Telemark i flere år fremover. Maler fikk man fra Rollag i Numedal.

Kirken har gjennomgått mange endringer, men kan i stor grad fremdeles oppleves med tydelig preg av empirestil i både helhet og detaljer, slik den var tenkt fra Linstows side og videre fortolket under byggingen. Proporsjonene tyder på at kirken ble oppført noe lavere og med en mindre takvinkel enn vist på tegningen, endringer som kan ha gitt stor innsparing i byggeregnskapet. Tårnet fikk litt større høydevirkning med en liten takrytter med spiss tårnhette som trolig er en lokal fortolkning av en av Linstows andre mønstertegninger.

Reduksjonen av bygningshøyden gjør seg også gjeldende under den flate himlingen innvendig. Etter at sidegalleriene ble fjernet i 1908, har rommet fått en meget stor breddevirkning. Man fikk sine søyler i koråpningen som ønsket i 1828, men de ser ut til å ha blitt utformet etter hjørnepilastrene i en av Linstows andre mønstertegninger.

Av viktigere endringer som avviker fra Linstows planer kan nevnes: 1 1895 ble gangen bak alteret fjernet. I 1908 ble himlingen kledd med strie og delt inn i felt. Galleribrystningen ble påsatt lister som imiterer rammeverk utenpå den opprinnelig glatte fronten. Kirken fikk nye benker med vanger i nyromansk stil i stedet for de opprinnelige rektangulære vangene. Sidegalleriene ble trolig fjernet samme år. Arkitekt for alt dette var Haldor Børve. Til erstatning for det opprinnelige alterkorset ble det nå også anskaffet nytt alterbilde, malt av Lars Osa etter Eilif Peterssens «Måltidet i Emmaus» i Kristiansand domkirke. Den nyklassisistiske rammen er muligens noe yngre.

Sakristi ble bygget til bak koret i kirkens opprinnelige stil i 1922–1924. Da ble det tidligere sakristiet syd for koret omgjort til orgelhus med nyklassisistisk fasade. Arkitekt var nå Ove Bang. I 1951 fulgte nytt gulv og innvendig oppussing. Eldre fotografier viser også tårnluker utført som tre smale spalter som ligner dem Linstows tegninger viser, men det er uklart når disse ble bygget igjen.

De opprinnelige interiørfargene var lys grålilla veggfarge med lysere grå vindusomramninger. I koret var det meste av innredningen, inkludert prekestol og døpefont, elfenbensgul med noe forgylling. Det ble anbefalt å ta opp igjen disse lyse empirefargene, men til Riksantikvarens store fortvilelse, slapp i stedet lokale krefter til en rosemaler fra bygda i 1951. Det ble et riktig spraglete resultat på slottsarkitektens stramme empireformer der lyse stensorter og blek marmor var idealet.

• arkitektur
• arkitektur i Norge
• kirke