Atlantis, en sagnøy som Platon har beskrevet i dialogene Timaios og Kritias, angivelig etter en 8000 år gammel egyptisk tradisjon som Solon brakte med seg til Athen.

Atlantis skulle ha eksistert for ca. 9000 år siden og hørt under Poseidon, havets gud. Hans sønn Atlas ble atlantidenes stamfar og grunnla deres hovedstad, et egenartet geometrisk anlegg med strimler av land og kanaler konsentrisk ordnet rundt en kongeborg. Landet var rikt på åkerjord, malmer, dyr og vekster, og så lenge atlantidene satte dyden høyere enn rikdommen, var deres stat den mektigste i verden. De utbredte sitt velde helt til Italia og Egypt, men ble stoppet av Ur-Athen, som representerte Platons eget moralske og sterke statsideal. Til slutt ble Atlantis i løpet av bare ett døgn skyllet bort fra jordoverflaten av jordskjelv og oversvømmelser og sank i havet.

De fleste seriøse forskere anser Atlantissagnet for diktning uten tilknytning til noen historisk virkelighet, men mange har gjennom tidene påstått å vite hvor Atlantis en gang lå.

Den svenske lærde Olof Rudbeck d.e. påstod i verket Atlantica (3 bd., 1679–1702) at sagnets Atlantis i virkeligheten var en fjern fortids Sverige, og så sent som i 1962 «beviste» en tysk teolog og amatørarkeolog, Jürgen Spanuth, like uimotsigelig at det sunkne Atlantis befant seg på bunnen av Helgoland-bukta. En sovjetisk fortidsgransker, Ivan Trofimovitsj, fant i 1950-årene ut at Syrte var stedet, mens hans landsmann Lebedev med overbevisning hevdet at Atlantis var å finne i Sahara, fra den tid da den nåværende ørken var et veldig innhav. Også området omkring Azorene har påkalt mange Atlantisforskeres interesse, mens man i Amerika har villet henlegge åstedet til strøk nærmere vestkysten av Atlanterhavet.

Kreta-området har flere ganger vært sterkt i søkelyset, og den greske professor Angelos G. Galanopoulos vakte i begynnelsen av 1960-årene oppsikt ved å påstå at han satt med beviser for at det sunkne Atlantis hadde ligget midtveis mellom Kreta og det greske fastland. Han tidfestet Atlantis' undergang til året 1410 f.Kr. og hevdet at Atlantis hadde vært en øy på 83 km2, da et voldsomt utbrudd av vulkanen Santorin førte til at den forsvant i havet. Utgravninger på øya Thíra (Santorini) fra 1967 av har vist at denne eksploderte ved et voldsomt vulkanutbrudd ca. år 1520 f.Kr. Se Thíra.

Sagnet har inspirert mange diktere. Den uvitenskapelige litteratur om Atlantis er langt større enn den vitenskapelige.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.