Atfet, egyptisk oldtidsby. Atfet var hovedstad i den 12. øvreegyptiske nome (Du-ef). Byen og nomen ligger på østbredden av Nilen, like overfor Asyut, sannsynligvis ved en av landsbyene som nå heter et-Atawla og Abnub. Byen gikk også under navnene Niut-bik ("Falkens by"), Per-Hor-nubt ("Den gylne Horus' hus") og Per-Nemti ("Guden Nemtis hus"). 

Regionen består i hovedsak av rike jordbruksområder. Atfet er i liten grad utforsket arkeologisk, og kan ikke lokaliseres med absolutt sikkerhet. Noen få steinblokker med inskripsjoner fra Mellomriket (1980-1760 fvt.) kan være rester av et tempel. Under romersk tid lå landsbyen Hierakon ("Falkebyen") med en tilhørende militærforlegningen  i området.

Atfets gravplass består av bortimot 200 graver i ørkenklippene øst for byen, ved den moderne landsbyen Deir el-Gebrawi. Gravene domineres av guvernørenes dekorerte klippegraver fra slutten av Det gamle riket. Mest kjent er graven til Ibi, som var guvernør under Dynasti 6. (ca. 2250 fvt.). Dekorasjonen består i hovedsak av scener fra dagliglivet; håndverk, fiske, jordbruk, dans og festligheter. Omtrent 1600 år senere reproduserte fyrsten Ibi scener fra graven til sin navnebror i sin egen grav i Theben. 

Vi vet lite om Atfets historie, men inskripsjoner i gravene gir oss et innblikk i sosiale og politiske forhold under Dynasti 6. Med Ibi ble et lokalt fyrstedynasti innledet som var nært forbund med hoffet. Ibis far var den innflytelsesrike vesiren Djau fra Abydos, hvis to søstre ble dronninger av kong Pepi I. Fra og med Ibi viser titlene til de lokale guvernørene i Atfet at flere av disse også var guvernører over den 8. nome, hvor Abydos var en viktig by. Ibi og flere etter ham fungerte også som regenter over hele Øvre Egypt. 

I selvbiografiske inskripsjoner i gravene fremmer guvernørene et godt ettermæle, og gir idealiserte skildringer av en elite som er elsket av konge, familie og folk. I Djaus biografi forteller Djau at han er gravlagt i samme grav som sin far, ikke fordi han manglet midler til en egen, men fordi han ønsket å se sin far hver dag. Mest bemerkelsesverdig er imidlertid biografien til Henqu som forteller om hvordan han arbeidet for sosial rettferdighet for undertrykte og fattige.

Atfet var et kultsted for Horus, særlig manifestert som Den gylne Horus og Nemti. Også Hathor ble dyrket i Atfet, men under navnet Matit som tok skikkelse som løve. Hun ble også identifisert med Isis.

Gull var tilsynelatende tabu i byen, og det verserte forskjellige myter som forklarte hvorfor det var slik. En myte forteller at Horus gjemte seg i Atfet og ble beskyttet av Hathor etter at han hadde blitt skadet i kampene med Seth. Men, en annen myte nedtegnet i papyrus Jumilhac forteller hvordan Nemti kapper hodet av Hathor. Til straff bestemmer gudenes forsamling at Nemti skal flås. Han mister da sin gylne hud. Nemti blir så bandasjert, helbredet og født på ny av Isis, og blir dermed identifisert med Horusbarnet. I en eldre myte, "Striden mellom Horus og Seth", tar Nemti imot en gullring som bestikkelse. Når Nemti straffes av gudenes forsamling, sverger han at gull skal være en vederstyggelighet i hans by.

Davies, N. de G. (1902), The rock tombs of Deir el Gebrawi. Vol. 1 og 2. London, Egypt Exploration Society. (tilgjengelig online)

Garcia, J. C. M. (2012), "Deir el-Gabrawi", UCLA Encyclopedia of Egyptology. (tilgjengelig online)

Steiner, P. (2013), "Striden mellom Horus og Seth", i Det gamle Egypt: myter og rituelle skrifter, De norske bokklubbene, Oslo, s. 337-367.

Strudwick, N., (2005), Texts from the Pyramid Age, Atlanta. Med oversettelser av selvbiografiske inskripsjoner på s. 363-8.

 Vandier, J. (1961), Le Papyrus Jumilhac. Paris.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.