Astrid Døvle Dollis

Astrid Døvle ble født 9. desember 1899 i Nestun ved Bergen. Faren var tannlege og moren sangerinne ved Bergen teater. Hun vokste opp i Oslo. Hun tok artium i 1919, studerte medisin i årene 1921–1922, men avbrøt studiet. Deretter prøvefilmet hun i Sverige. I 1926 startet hun Oslo Folketannklinikk, et selskap som var i drift til 1931. Her ble hun kjent med sin første ektemann, tannlege Leif W. Dollis, som hun fikk to sønner med. I 1939 ble hun separert fra ham, og han reiste til USA.

Miljøet Astrid Dollis tilhørte var sterkt konservativt. Faren Olaf Døvle sto sammen med Anthon B. Nilsen og redaktør Thorstein Diesen i Aftenposten bak den såkalte «11-mannsklubben», der hun var sekretær. Formålet med klubben, ifølge Dollis selv, «var å redde samfundet fra sosial revolusjon». Klubben var hemmelig og rettet mot arbeiderbevegelsen.

Etter å ha gitt opp tannklinikken begynte hun med eiendomshandel i firmaet A/S Gårdsbestyrelsen. Firmaet bygde boligblokker på Marienlyst. Hun drev også eksport/importvirksomhet under firmanavnet Døvle & Co.

I september 1940 ble Dollis medlem av Nasjonal Samling og i mai 1943 av Germanske SS Norge. Hun arbeidet først for politifullmektig Gard Holtskog i Statspolitiet i Oslo med den såkalte «Kringkastningsaffæren», som handlet om korrupsjon i NRK. Dette førte til at Paul Müller-Franken fikk sparken fra NRK.

Holtskog presenterte henne for SS-Sturmbannführer (major) «Fritz» Friedrich Georg Preiss i Gestapo. Dollis ble deretter rekruttert av Preiss. For ham kartla hun korrupsjon i utenrikshandelen som ansatte i det tyske Reichskommissariatet var mistenkt for. Til gjengjeld fikk hun opplysninger av Preiss om NS-innenriksminister Viljam Hagelins industriplaner, som hun var imot. Dollis mente å kunne bevise at han hadde jødisk mor, og brukte dette til å skandalisere ham.

Etter hvert oppsto et nært personlig forhold mellom Preiss og Dollis. Ifølge Preiss selv ble han «fru Dollis' elsker». Hennes første opplysninger til Preiss om illegal virksomhet gjaldt den såkalte Nittedal-saken i 1941. Dette førte til arrestasjoner av sentrale Milorg-folk, blant annet den første Milorg-lederen på Østlandet, major Halfdan Haneborg-Hansen.

Gjennom opprullingen av Max Manus-saken fikk Sipo for første gang håndgripelige bevis for at det fantes en omfattende illegal motstandsbevegelse i Norge. I alt 116 personer ble arrestert med motstandsfolk som Max Manus, Sverre Midtskau og Olav Helset i spissen. De tre ble imidlertid etter hvert løslatt og kom snart inn i aktivt motstandsarbeid igjen.

Allerede høsten 1941 ble beskyldninger om at Dollis var en farlig angiver gjengitt i illegale norske aviser, i bladet Norske Nyheter utgitt i London og i BBC-sendinger fra London. Hun ble også mistenkt av motstandsbevegelsen for å ha infiltrert flyktningtrafikken fra Ålesund til Shetland vinteren 1942. Hun ble mistenkt for å samarbeide med Henry Rinnan. Dette lot seg for øvrig senere aldri bevise.

Astrid Dollis drev også i 1942 et større politisk spill da hun forsøkte å få erstattet Quisling-regjeringen med en ny regjering som skulle ha tyskernes støtte. I den forbindelse hadde hun kontakt med direktør Gunnar Schjelderup på Spigerverket og Kongens kabinettsekretær Georg von Tangen. Dollis hevdet at «Kabinettsekretær von Tangen hadde før han døde [i desember 1941] satt opp en liste over personer som han mente måtte være de beste for landet om det skulle lykkes å få sjaltet ut de fleste av Quislings ministre». I tillegg til Quisling gjaldt det særlig å bli kvitt ministrene Albert Viljam Hagelin og Jonas Lie.

I forbindelse med regjeringsplanen sendte hun Axel Cappelen, som tidligere hadde vært kanadisk sersjant, via Sverige til London. Der skulle han ta kontakt med innflytelsesrike nordmenn. Gestapo-sjefene Preiss og Hellmuth trodde på hennes plan, mens Heinrich Fehlis var skeptisk. Cappelen reiste til England, men ble straks arrestert av den britiske e-tjenesten, som alt i Sverige hadde ham i kikkerten.

Astrid Dollis og Kåberg-Hansen ble avslørt av svensk politi og arrestert ved grensen i Østervall skog 23. februar 1944. Dollis ble dømt til to års fengsel for spionasje i Sverige til fordel for Tyskland av Nordmarks häradsrätt 29. april samme år (Kåberg-Hansen fikk seks måneder). Hennes svenske statsborgerskap reddet henne fra utlevering til Norge i 1945.

Fortsatt hersker det en god del uklarheter i Dollis-saken, både om hva hun gjorde i Sverige og ikke minst i Norge. I Sverige var det atskillig forståelse for at hun var uskyldig i de alvorlige anklagene, ikke minst fra fengselsdirektør Ruth Grubbs side. Hun var sjef for fengslet i Växsjö hvor Dollis sonet.

Landssviksaken mot Dollis ble henlagt i 1954 etter bevisets stilling. I 1979 ble det likevel igjen strid om hennes rolle under krigen i forbindelse med påstander i historikeren Sverre Kjeldstadlis bok Hjemmestyrkene (1959). I boka var det blant annet påstander om at Dollis hadde samarbeidet med Henry Rinnan. Da det ikke var mulig å dokumentere dette, sa Aschehoug forlag seg i 1979 villig til å betale Dollis 25 000 kroner i godtgjørelse ex gratia for å få saken ut av verden. Astrid Dollis døde i Sverige i 1981.

• angiver
• landssvikoppgjøret
• Norge under andre verdenskrig
• samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten i Norge
• spionasje