Asmus Jacob Carstens

Han studerte i 1776—1780 ved kunstakademiet i København, men fulgte bare undervisningen sporadisk, fulgte ikke regler og kom i konflikt med læreren sin. Ved akademiet ble det avholdt medaljekonkurranser, og da han «bare» vant liten sølvmedalje, nektet han å ta den imot fordi han hadde håpet på stor gullmedalje. Dermed ble han utvist. Det var allikevel på akademiet at han fikk sitt skjellsettende møte med den antikke kunsten, i form av gipsavstøpninger.

Etter utvisningen livnærte han seg som portrettmaler i Lübeck. Han bygget også opp sitt kunstneriske formspråk med inspirasjon fra antikken, preget av tunge former og alvorlige temaer. Etter å ha gjort suksess på en utstilling i Berlin fikk han i 1787 en stilling som professor for gipsklassen ved kunstakademiet der. Her arbeidet han fram til 1792 da han fikk permisjon og et studiestipend i Roma.

I Roma fikk Carstens raskt en stor omgangskrets av danske og tyske kunstnere. Da han i 1795 skulle tilbake til sin professorpost i Berlin, brøt han kontrakten med kunstakademiet i form av et brev. Dette brevet ble berømt blant kunstnervennene i Roma fordi det var formulert som en frihetserklæring. Carstens ville heretter være en fri, skapende kunstner, ikke bundet opp mot regler og akademia.

Carstens ble etter hvert sett på som en slags kultfigur blant sine kolleger i Roma, på grunn av sine antiakademiske kunstteorier og som forkjemper for en ideologisk nyklassisisme, i reaksjon mot rokokko. Billedhuggeren Bertel Thorvaldsen var en av dem som lot seg inspirere, og kopierte flere av Carstens tegninger. Asmus Carstens ble i Roma fram til sin død.