Faktaboks

Åskjell Jonsson
Áskell Jónsson, Askjell Jonsson, Askell Jonsson, Åskell Jonsson
Levetid - kommentar
fødsels- og dødsår ukjent; nevnt 1223–1254
Virke
Geistlig og kongelig rådgiver
Familie

Foreldre: Faren het Jon (antakelig Jon Gautsson fra Ornes i Sogn); morens navn er ikke kjent.

Bror av Arnbjørn Jonsson (død 1240) og Gaut Jonsson (død 1270).

Åskjell Jonsson var en norsk geistlig, som var biskop i Stavanger fra 1226 til 1254. Allerede før bispeutnevnelsen var Åskjell en av kong Håkon Håkonssons mest betrodde menn, blant annet som kongens personlige sendemann hos den engelske kongen, og han stod fortsatt kongen nær som biskop i Stavanger fra 1226.

De fleste av de vakre gotiske steinkirkene som ennå står i det gamle Stavanger bispedømme (Avaldsnes, Finnøy, Ogne, Orre, Sola), er oppført i Åskjells tid.

Bakgrunn

Åskjells ætt har i senere år vært omdiskutert. Et av håndskriftene av Håkon Håkonssons saga omtaler ham som bror av lendmennene Arnbjørn Jonsson og Gaut Jonsson. Historikeren P. A. Munch mente disse var sønner av den Jon som etter Flateyjarbóks versjon av Sverres saga var sønn av Gaut på Ænes (i Kvinnherad). Sagaforskeren Hallvard Magerøy har ut fra andre håndskrifter av Sverres saga godtgjort at Ænes er en feilskrivning av Ornes (Urnes) i Sogn. Hans tvil om at Gaut Jonsson på Mel i Kvinnherad (og med ham formodentlig Åskjell) kunne være av Ornesætten, er derimot tilbakevist av middelaldergenealogen Jo Rune Utgulen.

Biskop

Med sin ættebakgrunn og to brødre som fremstående lendmenn i kong Håkons tjeneste er det lett å forstå at den prestevigslede Åskjell var kongens kapellan og rådgiver første gang vi møter ham i kildene (1223). Som erkediakon i Bergen var han to år senere kongens sendemann til den engelske kongen Henrik 3., og i 1226 ble han biskop i Stavanger etter et valg som neppe var upåvirket av kongen. I 1231 oppnevnte paven ham til en kommisjon som skulle undersøke om forholdene lå til rette for å krone kong Håkon, og han var til stede da kroningen omsider fant sted i Bergen i 1247.

En eller annen gang mellom 1226 og 1245 etterkom kong Håkon ønsket fra sin «venn» biskop Åskjell om å stadfeste kong Magnus Erlingssons gave av «selve byen Stavanger» til bispestolen, etter sammenhengen den kongelige myndighet over byen og de inntekter som fløt av den. Fornyelsen av dette enestående privilegiet i norsk middelalderhistorie vitner om Åskjells nære forhold til kongen, men trolig også om kongens vilje til å komme kirken i møte for å oppnå kroning.

Som det første vitnet til stadfestingen av Stavanger-privilegiet stod Håkons dronning Margrete Skulesdatter, som hadde spesielle kirkelige interesser i Stavanger bispedømme. Her godkjente nemlig kardinal Vilhelm av Sabina i forbindelse med kroningen i 1247 hennes og sønnenes patronatsrett (kallsrett) til tre kongelige kapeller det hadde stått strid om mellom henne og biskopen. Kapellene kan ha tilhørt dronningens morgengave, som paven forut for kroningen hadde tatt under sitt vern og pålagt Åskjell å sørge for å få respektert sammen med erkebiskopen og biskopen av Bergen.

Dette tyder på at Åskjell, tross sitt nære forhold til kongen, ikke var noen nikkedukke for kongehuset når det gjaldt sin kirkes rettigheter. Trolig var han en av de biskopene som sammen med erkebiskopen søkte å bruke Håkons kroning til å oppnå innrømmelser til kirken. I løpet av Åskjells lange embetstid foregikk det en omfattende gotisk steinkirkebygging i Stavanger bispedømme.

Død

Siste gang vi hører om Åskjell i live, var da han deltok i kong Håkons leidang til forhandlinger med den svenske regenten Birger jarl ved Göta älv midtsommers 1253. Han døde den påfølgende våren.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • P. A. Munch: Björgynjar Kálfskinn, 1843, s. 122–123, jf. Det norske folks historie, del 4, bind 1, 1857, s. 4–5
  • G. Storm: «Om Lendermandsklassens Talrighed i 12. og 13. Aarhundrede», i Historisk tidsskrift, rekke 2, bind 4, 1884, s. 129–188
  • A.W. Brøgger: biografi (Aaskell Jonsson) i NBL1, bind 1, 1923
  • O. Sandaaker: «Håkon Håkonsson og Stavanger-privilegiet», i Historisk tidsskrift, bind 49, 1970, s. 286–308
  • K. Helle: Stavanger fra våg til by, Stavanger 1975
  • H. Magerøy: «Urnes stavkyrkje, Ornes-ætta og Ornes-godset», i Historisk tidsskrift, bind 67, 1988, s. 121–144
  • J. R. Ugulen: «Kring ætta på Ornes og Mel i mellomalderen», i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST), bind 39, 2004, s. 235–316
  • K. Helle: biografi i NBL2
  • Diplomatarium Norvegicum, bind 1 nr. 36 og 51, bind 19 nr. 172, 175 og 204
  • Norges gamle love, bind 1, s. 448–452
  • Håkon Håkonssons saga
  • Islanske Annaler
  • Regesta Norvegica, bind 1 nr. 621 og 656
  • Sverres saga

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg