Den britiske visekongen av India og hans hustru rir i seremoniell prakt på en elefant til Durbar-paraden 1903 i Calcutta, den daværende indiske hovedstaden.

KF-arkiv. fri

Episode fra det kortvarige japanske imperiet i Kina. Japanske soldater markerer seieren etter å ha inntatt Hangzhou i desember 1938.

KF-arkiv. fri

Det er særlig Vest-Asia som er utforsket arkeologisk. De meget vekslende naturforholdene og store avstander gjør i tillegg at vi har et differensiert og ufullstendig bilde av kulturutviklingen.

Eldre og midtre paleolittiske funn kjennes fra flere steder i Asia, best undersøkt er de i de østlige middelhavsland (ved Jerusalem, Aleppo, Karkemish osv.) som kan settes inn i den bedre kjente europeisk-nordafrikanske sammenheng. I India har man funn av eldre paleolittisk karakter, dels med flekkeindustri i de nordlige områder og Bakindia, dels med kjerneredskaper i de sentrale og sørlige deler av landet. De tilhører de eldre is- og mellomistider, som man også har kunnet konstatere i det sentralasiatiske høyfjellsområde.

Særlig viktige er skjelettfunnene fra Zhoukoudian ved Beijing i Nord-Kina og ved Trinil på Java. Begge steder har man funnet rester etter en primitiv menneskerase som tilhører den såkalte paleoantropiske type og som må dateres til en tidlig periode av paleolittisk tid. Beijing-funnene har også gitt primitive flekkeredskaper av kvarts.

Yngre paleolittiske og mesolittiske kulturer er rikere representert og noe bedre kjent, særlig i Vest-Asia. Fra siste istid er en rekke sene acheuléen-lokaliteter kjent her. Viktige funn er huleboplassene i Karmelfjellet i Palestina og Zarzi i Nord-Iran. Senpaleolittiske funn er også gjort i Sibir.

Mesolittiske kulturer med mikrolitter (flintredskaper) er kjent fra Sibir (Afontova ved Jenisej), Mongolia, India (Vindhyafjellene), Malaya, Indokina og Indonesia. For en stor del kan disse vanskelig tidfestes; i de mer avsidesliggende strøk av Sørøst-Asia synes slike steinalderkulturer å ha holdt seg meget langt ned i tiden. Hulemaleriene fra Vindhyafjellene i India, som stilistisk er beslektet med jegerkunsten fra siste istid og postglasial tid i Europa og Afrika, skal derfor kanskje gis en forholdsvis sen datering. I Vest-Asia danner de en rekke lokale grupper; funnene består av boplasser ved elver og i oaser, i huler og som kjøkkenmøddinger.

Den mest kjente er natufienkulturen i Palestina. Her var ennå husdyr ukjent, men man har funnet sigder og kvernstein til å skjære og male viltvoksende korn og gress. Man har ingen steder her kunnet følge en sikker utviklingslinje fra mesolittiske til neolittiske kulturer, til tross for at boplassrester fra de to kulturformene ofte er funnet direkte over hverandre. Man mener imidlertid at jordbruk, husdyravl og landsbybosetning er vokst frem i området mellom Egypt og Iran.

De eldste neolittiske funn ligger i Nord-Syria, Nord-Irak og Vest-Iran (Jeriko, Samara, Jarmo, Hassuna, Sialk) og går antagelig tilbake til det 8. årtusen f.Kr. De spesielle bosetningsforhold i Vest-Asia, der landsbyer og byer ble oppført av tørket eller brent leire på de samme steder gjennom årtusener, har gitt de karakteristiske byhauger (tell, tepe, kurgan osv.) som kan være mer enn 20 m høye.

Blant de viktigste og best undersøkte kan nevnes Troja, Alaca Hüyük, Mersin (Lilleasia), Ras Shamra, Jeriko (Syria og Palestina), Halaf, Ninive, Uruk, Susa, Ur (Irak), Sialk, Hissar, Bakun (Iran), Anau (Vest-Turkestan), Rana-Ghundai (nordvestlige India).

Disse kan inneholde atskilte kulturlag og ruiner helt fra tidlig førhistorisk til moderne tid, og derigjennom har man for Mesopotamia og tilgrensende strøk kunnet dele opp forhistorien fra ca. 6000 til ca. 3000 f.Kr. i fire hovedavsnitt: (1) Halaf-perioden med kaldhamrede kobberredskaper og malt keramikk; (2) Al Ubaid-perioden med enkelte bronseredskaper og de første større tempelbygg; (3) Uruk-perioden som med umalt keramikk, graverte sylindersegl og den første skrift markerer et kulturbrudd og antagelig en invasjon av fremmede folk; (4) Jemdet-Nasr-perioden som viser en sammensmelting av de tidligere kulturelementer og ligger på grensen til historisk tid.

Umiddelbart etter 3000 f.Kr. følger den dynastiske tid med de første historisk belagte bystater og kongeslekter. I løpet av dette tidsrommet utvikler landsbysamfunnene seg til byer, med en rekke tekniske oppfinnelser, og forbedringer oppstår: smelting og støping av metall, dreiing av leirkar, plogen osv. Den samme utvikling kan følges over hele Vest-Asia fra Lilleasia til Iran, men den førhistoriske epoke varer her ned gjennom eldre bronsealder, til ca. 2000 f.Kr. eller lenger. Før og under det eldste hettitterrike blomstret det i Lilleasia en rik bronsealderkultur som øvde en sterk innflytelse på samtidige europeiske kulturer.

Bl.a. kan nevnes de rike kongegravene fra Troja og Alaca Hüyük. De mange undersøkelser av byhauger i Syria og Palestina har gitt viktige bindeledd mellom mesopotamisk og egyptisk kulturområde. De hittil eldste funn fra nordvest-indiske landsbykulturer (Quetta, Nal, Amri, Zob) viser tilknytning til persiske kulturer og går tilbake til det 4. årtusen f.Kr. Den rike Induskulturen fra 3. årtusen danner en parallell til de samtidige bysamfunn i Mesopotamia, men er ennå førhistorisk, idet man ikke har kunnet tyde innskriftene fra funnene. Den er kjent siden 1920-årene fra en rekke byhauger, de viktigste er Mohenjo-Daro og Harappa med store, befestede byanlegg, templer og palasser.

Neolittiske funn fra det ennå lite utforskede Sentral-Asia (Anau) og fra provinsen Henan i Kina har gitt malt keramikk beslektet med den eldste vestasiatiske. De neolittiske kulturer i Kina er ennå lite kjent. Den rike kinesiske eldre bronsealderkultur ned til 3. årtusen er ennå førhistorisk og har øvd en sterk innflytelse på kulturutviklingen ellers i Øst- og Sørøst-Asia. Yngre steinalderfunn med keramikk er kjent fra kjøkkenmøddinger i Japan og i Bakindia, Indokina og Indonesia.

Den første bruk av jern viser seg i Lilleasia allerede i slutten av 3. årtusen (Alaca Hüyük), men blir alminnelig først i historisk tid (fra midten av 2. årtusen) i Vest-, senere i Øst-Asia. Allerede i bronsealderen (ca. 2000 f. Kr.) går Induskulturen til grunne; de følgende hundreår til den historiske tids begynnelse på 400-tallet er lite kjent i India. I Japan mangler en egentlig bronsealder; fra den eldste jernalder (ca. 500 f.Kr.–500 e.Kr.) stammer en rekke gravhauger med steinkammer.

I Nord-Sibir har førhistoriske kulturer levd like ned i moderne tider, herfra kjennes spesialiserte fangstsamfunn med stein-bronsealder-redskaper, senere jernredskaper, beslektet med yngre fangstkulturer i Nordøst-Europa og Nord-Amerika, se arktisk steinalder og Nord-Amerika (Forhistorie). For øvrig kan Sibir oppvise en rik bronse- og jernalder, bl.a. Ananino-kulturen i Vest-Sibir og Øst-Russland og den østligere, minusinske bronsealder. Typiske er runde eller firkantete gravhauger (kurganer), ofte med bautastein og med gravsteder for ubrente døde i trekister, med en egenartet keramikk og dyrefigurer i bronse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.