Aserbajdsjans samtidshistorie er landets historie etter 1991, da Aserbajdsjan ble en uavhengig republikk etter å ha vært en del av Sovjetunionen siden 1920.

Tiden etter selvstendigheten har vært preget av konflikten med naborepublikken Armenia om Nagorno-Karabakh, et område som ligger i Aserbajdsjan, men som hovedsakelig har armensk befolkning. I 1992 brøt det ut væpnet konflikt om mellom de to statene. Det ble inngått våpenhvile i 1994, men konflikten er fortsatt uløst. Armenia har de facto kontroll over Nagorno-Karabakh og aserbajdsjansk territorium rundt, mens stort sett hele den aseriske (aserbajdsjanske) befolkningen har flyktet til andre deler av Aserbajdsjan.

I august 1991 erklærte republikken seg uavhengig. Uavhengigheten ble bekreftet av en enstemmig nasjonalforsamling i oktober, da det også ble vedtatt å opprette en nasjonal hær. Etter den endelige oppløsningen av Sovjetunionen i desember 1991 ble Aserbajdsjan allment anerkjent som selvstendig stat.

Ajaz Mutalibov ble (som eneste kandidat) valgt til president.

Armenske styrker i Karabakh i 1994. Konflikten om Nagorno-Karabakh vedvarte etter våpenhvilen samme år, og områdets status er fremdeles uavklart.

av Armdesant. CC BY 2.0

Konflikten med Armenia og den armenske befolkningen i Nagorno-Karabakh, som hadde pågått siden 1980-årene, ble på nytt opptrappet utover vinteren og våren 1992. Den store armenske fremgangen førte til at president Ajaz Mutalibov ble styrtet, gjeninnsatt og i mai 1992 styrtet igjen. Den aserbajdsjanske folkefronten grep makten og dets leder, Abulfas Eltsjibej, ble president.

Høsten 1992 hadde Aserbajdsjan militær fremgang i Nagorno-Karabakh. Krigslykken snudde i 1993, og dette fikk politiske følger. Etter en borgerkrigslignende situasjon i mai–juni ble Eltsjibej styrtet. Hejdar Alijev ble utnevnt til president. Alijev hadde vært leder for Aserbajdsjans kommunistparti i 1969–1982 og politbyrået i Sovjetunionens kommunistparti i 1976–1987. Han hadde etter å ha blitt avsatt i 1987 bygd opp en maktbase i den autonome republikken Nakhitsjevan. Ved presidentvalget i oktober 1993 fikk Alijev 98,8 prosent av stemmene, og ble gjenvalgt i 1998 med vel 75 prosent av stemmene. Foran presidentvalget i oktober 2003 trakk Alijev sitt kandidatur til fordel for sønnen Ilham Alijev, som ble utropt til vinner med nesten 80 prosent av stemmene. Valget skapte voldsomme protestaksjoner og ble kritisert av internasjonale valgobservatører for omfattende fusk og voldelige overgrep.

I 1994 inngikk Armenia og Aserbajdsjan en våpenhvile, men konflikten i Nagorno-Karabakh blusset opp igjen i 1997. Ilham Alijev truet under valgkampen i 2003 med å sende hæren ut i krig på ny, hvis området ikke lar seg føre tilbake under Aserbajdsjans kontroll gjennom internasjonal meglingsinnsats.

Ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 deltok Aserbajdsjan i opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Men nasjonalforsamlingen ratifiserte i første omgang ikke avtalen med SUS, og lenge tok landets utenrikspolitiske orientering en helt annen retning. Tyrkia var et av de første landene som anerkjente Aserbajdsjan, som blant annet gikk over til det latinske alfabet for å bedre den kulturelle kontakten med Tyrkia. Iran, Afghanistan og Pakistan søkte også tidlig kontakt med Aserbajdsjan, og i 1992 ble landet medlem av Den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for muslimske land (ECO). Heidar Alijevs maktovertakelse i 1993 førte til en nyorientering mot Moskva, og i 1993 ble republikken tatt opp som fullt medlem av samveldet.

Aserbajdsjan ble i 2001 medlem av Europarådet. Landet var i 2004 kandidat til opptak i EUs Wider Europe-program. Det betyr mer enn assosiering, men mindre enn medlemskap. EUs lovgivning må innføres på en del områder.

Flere amerikanske og europeiske oljeselskaper (blant annet Equinor) samarbeider med statsoljeselskapet Socar (The State Oil Company of the Azerbaijan Republic) om utviklingen av landets petroleumsressurser. I 1994 fikk et konsortium av internasjonale oljeselskaper retten til i 30 år å utnytte tre kaspiske oljefelt (Azeri, Chiraq, Guneshli). I konsortiet inngår blant annet Equinor, det russiske Lukoil og britiske BP. Siden er lignende avtaler inngått med andre konsortier.

I 2006 åpnet en 1768 kilometer lang oljerørledning fra Aserbajdsjans hovedstad Baku via Tbilisi i Georgia til Ceyhan i Tyrkia. Russland var imidlertid sterkt misfornøyd med at Aserbajdsjan ikke vil la mer av oljen flyte gjennom russiske rørledninger. Samme år ble en ny gassrørledning åpnet for transport av gass til Georgia og Tyrkia. Begge disse rørledningene har bidratt til å styrke Aserbajdsjans økonomiske vekst.

Myndighetene i Aserbajdsjan har slått hardt ned på opposisjonelle. I 2005 ble en frittalende journalist drept. Samme år brukte politiet vold ved flere anledninger for å stoppe demonstrasjoner mot myndighetene. I november 2005 vant det styrende partiet med stor margin. Internasjonale observatører mente valget ikke oppfylte demokratiske standarder. Politiet slo hardt ned mot demonstranter som ønsket omvalg.

I motsetning til tidligere valg foregikk presidentvalget i 2008 rolig og uten opptøyer. Internasjonale valgobservatører mente at presidentvalget viste klar framgang når det gjaldt avviklingen selve valgdagen, men at det fortsatt er mangel på ytringsfrihet og pressefrihet. Mesteparten av opposisjonen valgte å boikotte valget, noe som gjorde at velgerne hadde få reelle alternativer. Til tross for uttalt ønske om integrering i europeiske og atlantiske strukturer må mye endres før landet når europeisk standard i forhold til korrupsjon og menneskerettigheter.

Krigen om Nagorno-Karabakh er den største utenrikspolitiske utfordringen. I dag er rundt 14 prosent av landet okkupert av Armenia. Armenske og aserbajdsjanske myndigheter har siden våpenhvilen i 1994 ført forhandlinger om en fredelig løsning på konflikten, men kampene har vedvart. Separatistene i Nagorno-Karabakh får omfattende støtte fra nabolandet Armenia, og områdets status er fremdeles uavklart.

Nagorno-Karabakh fungerer i dag i praksis som en egen stat, men er tett integrert med Armenia. Armenias tidligere president Robert Kotsjarjan (1998–2008) var for eksempel tidligere president i Nagorno-Karabakh i perioden 1994–1997. I 2017 annonserte myndighetene at staten har endret navn til Republikken Artsakh.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.