Området Aserbajdsjan (Azarbaijan) var i oldtiden en del av Media. Senere ble området kalt Atropatene etter en av Aleksander den stores satraper, som landet tilfalt etter rikets deling. Området har hatt en omskiftende historie, men noen aserbajdsjansk statsdannelse eksisterte ikke før på 1900-tallet.

Araberne erobret området på 600-tallet, mongolene på 1200-tallet. I århundrene som fulgte var Aserbajdsjan en del av det persiske imperiet, men samtidig et konfliktfylt grenseområde mellom tyrkisk, persisk og etter hvert russisk innflytelse.

Russland erobret 1813 en del av Aserbajdsjan, og i 1828 ble området delt mellom Russland og Persia ved elven Araks. Den sørlige delen har forblitt en del av Persia (Iran), mens den nordlige delen erklærte seg uavhengig 1918. Den uavhengige staten støttet seg først på tyrkisk, siden britisk innflytelse. Da britene trakk seg ut 1920, rykket Den røde armé inn i landet.

Etter russernes innmarsj 1920 ble sovjetrepublikken Aserbajdsjan opprettet, og i 1922 ble republikken slått sammen med Georgia og Armenia til Den transkaukasiske føderative sovjetrepublikk. I 1936 fikk Aserbajdsjan status som egen unionsrepublikk.

Etter 1920 ble nasjonalistiske og religiøse ledere forfulgt og mange ble drept. Den religiøse forfølgelsen var spesielt alvorlig i 1930-årene, da mange moskeer og andre religiøse steder ble ødelagt. Også tvangskollektiviseringen og Stalins politiske forfølgelser i slutten av 1930-årene rammet republikken hardt.

Fra 1960-årene var Heidar Alijev Aserbajdsjans ledende politiske skikkelse. I 1987, etter at Mikhail Gorbatsjov hadde overtatt som sovjetisk partisjef, mistet han plassen i politbyrået i Moskva. Politisk misnøye gav seg etter hvert utslag i demonstrasjoner mot republikkens styre, men siden februar 1988 var det særlig striden med Armenia om Nagorno-Karabakh som preget Aserbajdsjan. Konflikten har i perioder utviklet seg til ren krigstilstand.

Nagorno-Karabakh var et selvstyrt distrikt innen Aserbajdsjan; 3/4 av befolkningen er armenere. Konflikten startet som et opprør blant armenerne i Nagorno-Karabakh med krav om frigjøring fra Aserbajdsjan og tilslutning til Armenia.

I januar 1990 brøt det ut voldsomme opptøyer over store deler av Aserbajdsjan. Utgangspunktet var den armensk-aserbajdsjanske konflikten. Aserbajdsjans nasjonalistiske folkefront anklaget regjeringen for ikke å gjøre nok for å gjenopprette landets suverenitet over Nagorno-Karabakh. Situasjonen kom raskt ut av myndighetenes kontroll. Folkefronten var nær ved å ta makten i republikken, da store enheter fra sovjetisk hær og marine ankom republikken. Unntakstilstand ble innført i Bakı (Baku) og andre byer, og statsminister Ajaz Mutalibov ble ny partisjef.

Ved valget høsten 1990 fikk det aserbajdsjanske kommunistpartiet 80 prosent av mandatene til republikkens øverste sovjet. Ajaz Mutalibov ble valgt til president, og da forsamlingen trådte sammen i februar 1991, samlet opposisjonspartiene seg i paraplyorganisasjonen Demokratisk blokk.

Aserbajdsjan var blant de republikkene som frem til august 1991 sterkest støttet tanken om en samlet union. Ved folkeavstemningen om ny unionsavtale i mars 1991 stemte et stort flertall av velgerne ja. President Ajaz Mutalibov støttet også kuppforsøket i Moskva august 1991. Opposisjonen protesterte mot denne linjen og boikottet det direkte presidentvalget i september, der Mutalibov – som eneste kandidat – ble gjenvalgt.

I august 1991 erklærte republikken seg uavhengig. Uavhengigheten ble bekreftet av en enstemmig nasjonalforsamling i oktober, da det også ble vedtatt å opprette en nasjonal hær. Etter den endelige oppløsningen av Sovjetunionen ble Aserbajdsjan allment anerkjent som selvstendig stat.

Konflikten med Armenia og den armenske befolkningen i Nagorno-Karabakh ble på nytt opptrappet utover vinteren og våren 1992. Den store armenske fremgangen førte til at president Mutalibov ble styrtet, gjeninnsatt og i mai 1992 styrtet igjen. Den aserbajdsjanske folkefronten grep makten og dets leder, Abulfas Eltsjibej, ble president.

Høsten 1992 hadde Aserbajdsjan militær fremgang i Nagorno-Karabakh. Krigslykken snudde i 1993, og dette fikk politiske følger. Etter en borgerkrigslignende situasjon i mai–juni ble Eltsjibej styrtet. Heidar Alijev ble utnevnt til president. Han hadde etter å ha blitt avsatt 1987 bygd opp en maktbase i den autonome republikken Nakhitsjevan. Ved presidentvalget i oktober 1993 fikk Alijev 98,8 % av stemmene. Han ble gjenvalgt i 1998 med vel 75 % av stemmene. Foran presidentvalget oktober 2003 trakk Alijev sitt kandidatur til fordel for sønnen Ilham Alijev, som ble utropt til vinner med nesten 80 % av stemmene. Valget skapte voldsomme protestaksjoner og ble kritisert av internasjonale valgobservatører for omfattende fusk og voldelige overgrep.

I 1994 inngikk Armenia og Aserbajdsjan en våpenhvile, men konflikten i Nagorno-Karabakh blusset opp igjen i 1997. Ilham Alijev truet under valgkampen 2003 med å sende hæren ut i krig på ny, hvis området ikke lar seg føre tilbake under Aserbajdsjans kontroll gjennom internasjonal meglingsinnsats.

Ved Sovjetunionens sammenbrudd 1991 deltok Aserbajdsjan i opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Men nasjonalforsamlingen ratifiserte i første omgang ikke avtalen med SUS, og lenge tok landets utenrikspolitiske orientering en helt annen retning. Tyrkia var et av de første landene som anerkjente Aserbajdsjan, som bl.a. gikk over til det latinske alfabet for å bedre den kulturelle kontakten med Tyrkia. Iran, Afghanistan og Pakistan søkte også tidlig kontakt med Aserbajdsjan, og i 1992 ble landet medlem av Den islamske økonomiske samarbeidsorganisasjonen (ECO). Heidar Alijevs maktovertakelse i 1993 førte til en nyorientering mot Moskva, og i 1993 ble republikken tatt opp som fullt medlem av samveldet.

Aserbajdsjan ble 2001 medlem av Europarådet. Landet var i 2004 kandidat til opptak i EUs Wider Europe-program. Det betyr mer enn assosiering, men mindre enn medlemskap. EUs lovgivning må innføres på en del områder.

Flere amerikanske og europeiske oljeselskaper (bl.a. StatoilHydro) samarbeider med statsoljeselskapet Socar (The State Oil Company of the Azerbaijan Republic) om utviklingen av landets petroleumsressurser. I 1994 fikk et konsortium av internasjonale oljeselskaper retten til i 30 år å utnytte tre kaspiske oljefelt (Azeri, Chiraq, Guneshli). I konsortiet inngår bl.a. StatoilHydro, det russiske Lukoil og britiske BP. Siden er lignende avtaler inngått med andre konsortier.

I år 2006 åpnet en 1768 km lang oljerørledning fra Baku via Tblisi i Georgia til Ceyhan i Tyrkia. Russland var imidlertid sterkt misfornøyd med at Aserbajdsjan ikke vil la mer av oljen flyte gjennom russiske rørledninger. Samme år ble en ny gassrørledning åpnet for transport av gass til Georgia og Tyrkia. Begge disse rørledningene har bidratt til å styrke Aserbajdsjans økonomiske vekst

Myndighetene i Aserbajdsjan har slått hardt ned på opposisjonelle. I 2005 ble en frittalende journalist drept. Samme år brukte politiet vold ved flere anledninger for å stoppe demonstrasjoner mot myndighetene. I november 2005 vant det styrende partiet med stor margin. Internasjonale observatører mente valget ikke oppfylte demokratiske standarder. Politiet slo hardt ned mot demonstranter som ønsket omvalg.

I motsetning til tidligere valg foregikk presidentvalget i 2008 rolig og uten opptøyer. Alijev vant med 88,7 %. Internasjonale valgobservatører mente at presidentvalget viste klar framgang når det gjaldt avviklingen selve valgdagen, men at det fortsatt er mangel på ytringsfrihet og pressefrihet. Mesteparten av opposisjonen valgte å boikotte valget, noe som gjorde at velgerne hadde få reelle alternativer. Til tross for uttalt ønske om integrering i europeiske og atlantiske strukturer må mye endres før landet når europeisk standard i forhold til korrupsjon og menneskerettigheter.

Krigen om Nagorno-Karabakh er den største utenrikspolitiske utfordringen. I dag er rundt 14 % av landet okkupert av Armenia. Armenske og aserbajdsjanske myndigheter har siden 1994 ført forhandlinger om en fredelig løsning på konflikten. Konflikten i Georgia i august 2008 førte til ny bevegelse i forhandlingene. I november 2008 undertegnet begge lands presidenter for første gang en felles erklæring om at man vil løse konflikten med fredelige midler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.