Arvid Kleven

Arvid Klevens far døde før sønnen var født, og moren emigrerte til Amerika da Arvid var bare 4–5 år gammel. Hun lot sønnen vokse opp hos besteforeldrene, som var de som vekket hans interesse for musikk.

Arvid Kleven startet som fløytist i guttekorpset i Trondheim, og fikk etter endt grunnutdannelse et stipend for videre musikkstudier i Oslo. Her studerte han fløytespill med Axel Andersen og musikkteori med Gustav Fr. Lange. Han fikk ganske snart ansettelse som andre-fløytist i Nationaltheatrets Orkester. I 1919 ble han sammen med Axel Andersen overflyttet til det nyetablerte Filharmonisk Selskaps Orkester.

I 1920 skrev Kleven sitt første verk, Dæmring, for klaver solo. Dette er et energisk stykke med raske og hyppige stemningsskifter. I tillegg til en del annen klavermusikk komponerte Kleven på denne tiden det Richard Strauss-inspirerte Poeme for obo og klaver, et verk som forelå i 1922.

I tillegg til arbeidet som fløytist i Filharmonisk Selskaps Orkester begynte Kleven å skrive arrangementer for NRK. Som arrangør var han meget aktiv og gjorde i alt opp mot 100 arrangementer. Stykket Lotusland, komponert under et opphold i Paris, og skapt etter inspirasjon av Claude Debussys Faunens ettermiddag, ble uroppført ved «De unges konsert» i 1922. Verket ble godt mottatt og Arvid Kleven ble etter dette betraktet som en av samtidens håpefulle unge komponister, sammen med Fartein Valen og Harald Sæverud.

I 1923 kom det store orkesterverket Skogens søvn (opus 9), som med et mer ekspressivt tonespråk markerer en stilendring i Klevens kunstnerskap. Dissonansbehandlingen er skarpere enn i hans tidligere verker og mottagelsen ble langt mer blandet. Likevel ble Skogens søvn valgt ut til å representere Norge ved den nordiske musikkfesten i Stockholm i 1927, og både Lotusland og Skogens søvn ble fremført flere ganger i 1920-årene. Sistnevnte verk ble dessuten spilt inn for det nystartede NRK.

Midt på 1920-tallet skrev Kleven to kammermusikkverker: sonate for fiolin og klaver, op. 10, og den ufullførte klavertrio op. 12. Etter dette fulgte de romantisk drømmende Tre sanger for sopran og klaver, op. 11 og Tre sanger, op. 14, begge tilegnet Klevens kone.

I februar 1926 ble Klevens neste orkesterverk, Symfonisk fantasi uroppført av Oslo-Filharmonien. Verket ble tatt imot av kritikerne av det som Tidens Tegn beskrev som en «isnende kulde», og oppføringen ble omtalt som 1920-tallets største musikkskandale i Oslo, selv om Klevens ry som dyktig instrumentator og musikalsk talent var intakt.

Arvid Klevens neste orkesterverk kom året etter, i 1927, og bar tittelen Sinfonia libre in due parte, op. 16. Første del var komponert som resultat av et studieopphold i Berlin 1926–27, hvor Kleven hadde søkt seg for å studere Hanns Eisler og Paul Hindemiths musikk, og især tidens atonale stil, nærmere. Den første delen ble uroppført av Oslo-Filharmonien i april 1927, og igjen var de aller fleste kritikere negative.

Etter fremførelsen reviderte Kleven første del samtidig som han arbeidet på andre del av verket. Men han ble rammet av giktfeber under arbeidet og ble innlagt på Røde Kors-klinikken.

Fem dager før han fylte 30 år, døde Arvid Kleven 24. november 1929. Partituret til op. 16 er ikke gjenfunnet etter Klevens bortgang, bare stemmematerialet til første del er bevart.

• Dybsand, Øyvin (2005). Arvid Klevens Symfonisk Fantasi op. 15. I Erling Sandmo (red.) Et eget århundrede – norsk orkestermusikk 1905–2005. Oslo: Forlaget Press (les artikkelen)