Arthur Schnitzler

Siden 1886 skrev Schnitzler kortprosa, aforismer og lyrikk som ble publisert i samtidige litteraturtidsskrift. Gjennombruddet kom imidlertid med dramaet Anatol (1893, norsk oversettelse 1990), som ble uroppført i Wien i 1910. Allerede her utviklet Schnitzler sin karakteristiske dramaturgi: en rekke scener som er løst bundet sammen uten det tradisjonelle dramaets symmetri, benyttelse av den lette wienerske konversasjonstonen, typiserte karakterer som levemannen, «das süße Mädl» (søte unge kvinner fra lavere sosiale sjikt) og kunstneren.

I Liebelei (1895, Et flyktig forhold), et drama som er skrevet i tradisjonen til det borgerlige sørgespillet, beskrives forholdet mellom en fattig «süßes Mädl» og en velstående ung mann. Mens den unge mannen er ute etter et tilfeldig eventyr, blir forholdet for den unge kvinnen en personlig katastrofe som ender med at hun tar sitt eget liv. Schnitzlers behandling av det som på den tiden ble sett som et tabutema, skapte en teaterskandale i Wien.

Det samme skjedde i forbindelse med Reigen (1900, norsk oversettelse 1997, Runddans), som først ble uroppført i sin helhet i Berlin i 1920 og som utløste et juridisk etterspill. Gjennom en kjede av parallelt oppbygde scener skildrer Schnitzler den seksuelle runddansen som binder alle samfunnslag sammen: den prostituerte med soldaten, soldaten med stuepiken, stuepiken med husets unge herre, den unge herren med en gift kvinne, den gifte kvinnen med sin ektemann, ektemannen med «das süße Mädl», «das süße Mädl» med en dikter, dikteren med en skuespillerinne, skuespillerinnen med en greve og til slutt greven som går til en prostituert.

Med Reigen vender Schnitzler ryggen til den klassiske dramaformen og skaper en ny dramaturgi. Hans dramatiske språk, preget av Wiens konversasjonstone rundt 1900, er et raffinert kunstspråk som indirekte kritiserer samfunnsmessige konvensjoner og forsøk på å dekke over, fortrenge og holde fasaden. Stykket er en nådeløs kritikk av samfunnets dobbeltmoral og illustrerer datidens erkjennelse av sammenhengene mellom seksualitet og psyke, slik ikke minst Freud beskrev dem.

For Der einsame Weg (1903, Den ensomme veien) velger Schnitzler igjen den klassiske femakteren. Teaterstykket utforsker kommunikasjonsproblemer i en sosialpsykologisk ramme og peker fram mot ekteskapsdramaet Das weite Land (1911), en av Schnitzlers mest spilte tekster. I begge stykkene skaper Schnitzler en fortettet stemning gjennom en svært kunstferdig dialogføring, som Schnitzler selv kalte «Seelenintensität» (sjelelig intensitet). Handlingen ligger ikke på det ytre, men på det indre plan. Personene gjemmer sine følelser og tanker bak masker og konvensjoner, de spiller roller. Kun når man lytter til det som ikke sies, kan man få et blikk bak masken.

Professor Bernhardi (1912) er et av Schnitzlers mest berømte stykker. Legen professor Bernhardi vil ansette en høyt kvalifisert ung, jødisk lege ved sykehuset; han nekter å gi etter for kollegenes argumenter for en annen, ikke-jødisk søker. Konflikten eskalerer dithen at professor Bernhardi blir arrestert for anti-katolsk agitasjon. Da han blir løslatt to måneder senere, får han støtte fra studenter og fra adelig hold, og suspensjonen oppheves. Men selv om Bernhardi til slutt går seirende ut av konflikten, vitner stykket om den økende antisemittismen i Wien, som både Schnitzler selv og hans far hadde fått merke i utøvelsen av sitt legeyrke. Professor Bernhardi er et samfunnskritisk drama, som trass i undertittelen komedie, omhandler et av det 20. århundres mest aktuelle temaer.

Med Leutnant Gustl (1900, norsk oversettelse Løytnant Gustl 1967), som omhandler én natt i livet til løytnant Gustl, innføres den indre monologen i tyskspråklig litteratur. Gjennom denne fortellerteknikken lykkes det Schnitzler å gi leseren direkte innblikk i protagonistens psyke, tanker, assosiasjonsrekker og følelser; også grenselandet mellom drøm og virkelighet kommer umiddelbart til uttrykk. Novellen, som er en skarp kritikk av de hule forestillingene om ære som hersket i det østerrikske militæret rundt århundreskiftet, illustrerer også blant annet Freuds skrifter om det ubevisste og om drømmenes betydning.

Også i Spiel im Morgengrauen (1926, norsk oversettelse Spill i grålysningen 1968) kritiserer Schnitzler et samfunn som går på tomgang: Selv når det ikke er noen ære igjen å forsvare, insisterer de øvre samfunnslag på å opprettholde gamle æreskonvensjoner, som for eksempel duell. Ledemotiv i forfatterskapet, som masker, spill, drøm og virkelighet, tilfeldigheter og skjebnens lune, flettes sammen i en stramt komponert fortelling som demaskerer og utleverer stivnede normer.

Fräulein Else (1924, Frøken Else) forteller om den unge kvinnen Else som oppholder seg på et hotell. Hun kommer fra en gammel adelsfamilie som nå har store økonomiske problemer. For å redde familien fra bankerott skriver moren et brev til henne og ber henne forsøke å få lånt en stor sum fra kunsthandleren Dorsday, en forretningsforbindelse av hennes far, som akkurat i disse dager er på samme hotell som Else. Dorsday sier ja, men stiller et krav: Han vil se Else naken. Else fortviler, men ser ingen annen utvei enn å oppfylle ønsket hans. Hun kler av seg, skjuler seg under en stor kåpe, og til slutt – desperat av skam og redsel – blotter hun seg foran alle hotellets gjester før hun faller sammen. Fräulein Else er en karakterstudie av en følsom ung pike som blir drevet i døden av andres forventninger og krav, av samfunnets dobbeltmoral; fortellingen kan leses både som en psykologisk casestudie og som en besk samfunnskritisk kommentar.

Romanen Therese (1928) skisserer et kvinneliv i Østerrike mellom 1900 og forfatterens samtid. Therese vokser opp med en far som har vært offiser og en mor som er fra gammel adel. Da faren legges inn på psykiatrisk institusjon, endrer de økonomiske forholdene seg til det verre, og det forventes at Therese inngår et godt giftermål for å understøtte familien. Hun ønsker imidlertid å gifte seg av kjærlighet, men drives fra den ene katastrofale forbindelsen til den andre. Hun flytter til Wien hvor hun får jobb som guvernante; sakte, men sikkert drives hun inn i prostitusjon. Therese, et bredt anlagt samfunnsbilde, er historien om en eksemplarisk kvinnes skjebne tidlig i det 20. århundre, om kvinnenes manglende selvbestemmelse og om selvforakten og skammen som står i veien for et selvstendig liv.

Utgangspunktet for novellen Traumnovelle (1926, norsk oversettelse Drømmenovelle 1999), som inspirerte Stanley Kubrick til hans film Eyes Wide Shut (1999), er en uoverensstemmelse mellom det unge ekteparet Fridolin og Albertine. Ekteskapet er tilsynelatende lykkelig, men begge drømmer de i hemmelighet om et eventyr med en annen partner. En natt på vei hjem fra et sykebesøk opplever Fridolin merkelige ting i Wiens natteliv. Mens han forsøker å stille sitt eget seksuelle begjær, observerer han hustruen som del av en annen orgie. Neste dag møter Fridolin og Albertine hverandre beklemte og usikre på hva som har skjedd: Var nattens hendelser virkelige, eller var det bare en drøm?

I Traumnovelle utforsker Schnitzler igjen grenseområdene mellom drøm og virkelighet, mellom seksualitet og kjærlighet, og han tar leseren med ned i det ubevisste sjeleliv. Novellen kan leses som en litterær kommentar til Freuds lære.