Arne Ording var en norsk historiker og politiker. Han ble dr.philos. i 1930 med avhandlingen Le Bureau de police du comité de salut public, med emne fra den franske revolusjon. Ording var lærer ved Oslo Handelsgymnasium i 1931–1935, og foreleser i moderne historie ved Nobelinstituttet i 1935–1940. I årene 1947–1959 var han professor i historie ved Universitetet i Oslo.

I sin forskning konsentrerte Ording seg særlig om moderne sosial og politisk historie. Blant hans skrifter kan nevnes Den første internasjonale (1936). Han var redaktør for og hovedmedarbeider i Aschehougs verdenshistorie (1953–58), og redaktør av tidsskriftet Internasjonal Politikk i årene 1937–1940 og 1947–1959.

Ording var et av de fremste medlemmer av Mot Dag-gruppen, og øvde senere betydelig innflytelse på Arbeiderpartiets utenrikspolitiske orientering. Etter den tyske okkupasjonen i 1940 fulgte Ording med regjeringen til London og var fra 1941 Utenriksdepartementets konsulent i moderne politisk historie. Som regjeringens rådgiver spilte han en stor rolle ved utformingen av norsk utenrikspolitikk under og etter andre verdenskrig. I London holdt han også utenrikskronikker i radio der han analyserte krigens militære utvikling; et utvalg er utgitt i samlingen 100 kronikker (1946). Hans dagbøker er utgitt i 2 bind (2003).

Arne Ording var sønn av teologen Johannes Ording.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.