Arne Ording var en norsk historiker og politiker. Han ble dr.philos. i 1930 med avhandlingen Le Bureau de police du comité de salut public, med emne fra den franske revolusjon. Ording var lærer ved Oslo Handelsgymnasium i 1931–1935, og foreleser i moderne historie ved Nobelinstituttet i 1935–1940. I årene 1947–1959 var han professor i historie ved Universitetet i Oslo.

I sin forskning konsentrerte Ording seg særlig om moderne sosial og politisk historie. Blant hans skrifter kan nevnes Den første internasjonale (1936). Han var redaktør for og hovedmedarbeider i Aschehougs verdenshistorie (1953–58), og redaktør av tidsskriftet Internasjonal Politikk i årene 1937–1940 og 1947–1959.

Ording var et av de fremste medlemmer av Mot Dag-gruppen, og øvde senere betydelig innflytelse på Arbeiderpartiets utenrikspolitiske orientering. Etter den tyske okkupasjonen i 1940 fulgte Ording med regjeringen til London og var fra 1941 Utenriksdepartementets konsulent i moderne politisk historie. Som regjeringens rådgiver spilte han en stor rolle ved utformingen av norsk utenrikspolitikk under og etter andre verdenskrig. I London holdt han også utenrikskronikker i radio der han analyserte krigens militære utvikling; et utvalg er utgitt i samlingen 100 kronikker (1946). Hans dagbøker er utgitt i 2 bind (2003).

Arne Ording var sønn av teologen Johannes Ording.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.