Den aller første islandske arkitekten sies å ha vært Rögnvaldur Ólafsson, som på begynnelsen av 1900-tallet tegnet hus som er blant de beste i islandsk bølgeblikkarkitektur.
I 1911 ble det første huset med betongdekke bygd, og da landet fikk nye byggeforskrifter etter en storbrann i Reykjavík i 1915, ble bygging med betong så å si enerådende. På samme tid hadde landets tettsteder nådd et nivå der veksten ikke lenger kunne kontrolleres. I 1921 ble det derfor vedtatt en lov som sa at alle steder med mer enn 500 innbyggere skulle planlegges. Det ble nedsatt et statlig planleggingsråd, og i dette rådet finner vi Gudjón Samúelsson, den første islending som fullførte en akademisk arkitektutdannelse i utlandet. Samúelsson var til å begynne med påvirket både av nasjonalromantiske tendenser og av jugendstilen, slik det kan spores i handels- og kontorbygget for firmaet Nathan & Olsen i Reykjavík fra 1916, men med årene beveget han seg over nyklassisismen mot et mer moderne formspråk, som for eksempel i den svært særpregede boligen med atelier for kunstneren Einar Jónsson, også det i Reykjavík.
Det gis ingen arkitektutdannelse på Island, og de fleste islandske arkitekter er utdannet ved læresteder i de andre nordiske land. Sigurður Gudmundsson var, som de fleste andre på denne tiden, utdannet i København og etablerte i 1925 egen praksis i Reykjavík. Hans viktigste verk fra de første årene, barneskolen i Austurbær (1930), viser tydelig påvirkning fra nordiske nyklassisister som svensken Gunnar Asplund og dansken Hack Kampmann. Men allerede i 1929 tegnet han sammen med den danske arkitekten Johannes Kolborg en funksjonalistisk villa.
Da det så rundt 1930 kom en ny generasjon arkitekter tilbake fra København med impulser fra nyere europeisk arkitektur, ble funksjonalismen befestet som ledende arkitekturretning også på Island. Blant disse var Gunnlaugur Halldórsson. På slutten av 1930-årene tegnet han en rekke arbeiderboliger i et område i utkanten av Reykjavík sentrum som også var planlagt etter funksjonalismens byplanprinsipper, og i 1945 stod Búnadarbankinn i Reykjavík ferdig. Med sine bærende betongsøyler og fristilte pussete fasade med store glassfelt og sitt flate tak har den alle funksjonalismens kjennetegn, og ekspedisjonshallen regnes som det tidligste eksempel på et rent modernistisk utformet rom i islandsk arkitektur.
Parallelt med den internasjonale modernismens gjennombrudd arbeidet Gudjón Samúelsson med et formspråk med klarere referanser til islandsk egenart. Det beste eksempel er nasjonalteateret, Þjóðleikhúsið, som stod ferdig i 1950. Selve formoppbyggingen har forbilder i islandsk natur, og i fasaden utprøves for første gang teknikken med å bruke islandsk jordmateriale som puss på betong, en teknikk som etter hvert ble vanlig som en tillemping av de internasjonale impulser til landets egne betingelser.
I årene etter den andre verdenskrig kom stadig nye arkitekter hjem fra studier i utlandet, ikke bare i Norden, og islandsk arkitektur gjennomgår de samme raske skiftninger som arkitekturen for øvrig. Men samtidig pågår også arbeidet med å nytolke islandsk tradisjon i et samspill med de nyere formimpulsene. Særlig viser det seg i småhusbyggingen, der man tar de eldre islandske bygningstyper som forbilder, både ved volumoppbyggingen og bruk av formale elementer og i materialbruken. Skarphédinn Jóhansson tegnet midt i 1950-årene hus med pulttak med svak helning, og brukte fortrinnsvis treverk og naturstein.
Den samme trang til å finne frem til basiselementene i islandsk byggetradisjon og kombinere dem med konstruktiv ærlighet finner vi hos Manfred Vilhjámsson, som samtidig med Jóhansson særlig etterstrebet letthet i uttrykk, konstruksjon og materialbruk og gav husene flate tak båret på betongvegger i kombinasjon med søyler av tre. En helt særegen nytolkning viste Högna Sigurdardóttir i fire eneboliger fra 1960-årene. Tendensen viste seg også i større bygninger og anlegg, som i Skálholt folkehøyskole fra 1972, også den tegnet av Manfred Vilhjálmsson, sammen med Thorvaldur Thórvaldsson.
I de siste tiårene har islandsk arkitektur fortsatt å vise oss speilbilder av internasjonale strømninger, og stadig i hva som kan kalles et kollektivt forsøk på å begrunne arkitektur og bygninger i lokale og regionale forhold. En viss betydning i så måte har det antakelig hatt at Nordens Hus, tegnet av Alvar Aalto, stod ferdig i 1968. Som ellers i Europa gir dette seg på den ene siden utslag i en nostalgisk tilbakevending til gamle og kjente motiver fra eldre tradisjonell byggemåte. Men samtidig arbeider yngre arkitekter med å lese stedet og bygningene som karakter og historie, ikke som nedarvet form. Gudmundur Jónssons rekkehus på utstillingen Nordforum 90 i Malmö er et forsøk på å tolke det gamle islandske langhuset i ny form av umiskjennelig moderne karakter.
Også rådhuset i Reykjavík, tegnet av arkitektkontoret Stúdió Grandas og ferdig i 1992, er en spesiell tolkning av en offisiell bygning på den aktuelle tomten, ved bredden av Tjörnin midt i sentrum av byen, ikke en ren refortolkning av formale forbilder. De samme arkitektene står bak høyesterettsbygningen fra 1996, som med sin skulpturale massevirkning og sin kledning i kobber har tilknytninger både til det islandske landskapet og til tradisjonen med å kle husene med bølgeblikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.