Maoriene utviklet en særegen trearkitektur, kunstferdig utskåret og dekorert. Whare whakairo (rammehus i tømmer), pataka (oppbevaringshus) og pa (palisade-landsby) er alle opprinnelige bygningsformer hos maoriene.

På 1800-tallet ble vestlig arkitektur introdusert, hovedsakelig britisk inspirert. William Mason var New Zealands første ledende arkitekt. Som Mason var de fleste arkitekter utdannet i Storbritannia, og deres arkitektur avspeiler den britiske imperiekulturen. Særlig utbredt ble trekirker i nygotisk stil; noen er store og flotte og mange står fortsatt. De ledende arkitekter i nygotisk trearkitektur var Frederick Thatcher og Benjamin Woolfield Mountfort samt Thomas Turnbull.

Maoriene utviklet på sin side i samme periode to forskjellige bygningstyper, whare runanga (forsamlingshuset) og whare karakia (kirken), og konkurrerte om å bygge de største og mest imponerende eksemplene. Vestlig teknologi ble brukt i konstruksjonen av disse bygningene, som utmerker seg ved sine fine treskjæringer og dekorasjoner. Etterfølgende maorimotstandsbevegelser dannet grunnlag for noen utmerkede bygninger, slik som forsamlingshusene i Ruatahuna (1870–88), Te Kuiti (1872), Te Teko (1882) og Waituhi (1883).

Inndelingen av New Zealand i provinser utviklet en regionalisme i arkitekturen i Auckland, Wellington, Nelson, Christchurch og Dunedin. Som i kirkearkitekturen ble mange av de mest imponerende verdslige bygningene reist i tre, bl.a. William Masons nye regjeringsbygning i Auckland (1857), reist i en klassisk-inspirert stil. I Christchurch benyttet Mountfort nygotisk stil i flere offentlige bygninger samt i kirker. Gullrushet i Dunedin i 1860-årene gav grunnlag for byens nye arkitektur. Verdt å nevne er Bank of New Zealand (1879–83) tegnet av William Barnett Armson. Robert Arthur Lawson tegnet også en rekke bemerkelsesverdige bygninger i Dunedin, men er også kjent for bankbygninger i Oamaru, utført i en gresk-inspirert stil. William Henry Clayton tegnet regjeringsbygningene i Wellington (1876), som er blant verdens største trekomplekser. Mot slutten av 1800-tallet ble det reist en rekke bygninger i historisme (nygotikk, nyrenessanse, Queen Anne m.m.); samtidig merkes en innflytelse fra Arts and Crafts Movement.

Tendenser etter 1900 kjennetegnes av en søken etter lokal identitet, i kontrast til de britiske forbildene. Innflytelsen fra Arts and Crafts Movement merkes bl.a. hos Samuel Hurst Seager og Basil Bramston Hooper. Offentlige bygninger i nybarokk var preget av britiske forbilder, bl.a. i Dunedin Railway Station (1904–07). Etter den første verdenskrig merkes økende amerikansk påvirkning. Den californiske bungalow ble svært populær i 1920-årene, mens en rekke arkitekter, bl.a. Cecil Walter Wood, foretrakk den amerikanske kolonistilen. Arkitekturen i 1920- og 1930-årene var fortsatt preget av nygotikk og klassisisme. Etter jordskjelvet i Napier 1931 ble det reist bygninger i art deco-stil, noen med dekorative motiver fra maorikunsten. I Hastings ble det reist bygninger i spansk misjonsstil, art deco og klassisistiske stiler.

Modernismen slo først igjennom etter den annen verdenskrig. Verdt å nevne er Minimalist Experimental House (1950), Takapuna, Auckland. Fra 1950-årene dannet en rekke maoriarkitekter et alternativ til den internasjonale modernismen. I Fortuna Chapel (1958–61), Wellington, tegnet av John Scott, merkes en syntese av gotikk, modernisme og elementer fra tradisjonell maoriarkitektur. Karakteristisk for nyere arkitektur er bevisstheten om regional identitet og utvikling av en multikulturell arkitektur som forbinder moderne teknologi med landets kulturarv. New Zealands største og mest ambisiøse prosjekt i 1990-årene er byggingen av Museum of New Zealand Te Papa Tongarewa i Wellington, tegnet av en gruppe arkitekter i Auckland 1990.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.