Malta er kjent for sine bemerkelsesverdige megalittiske steintempler, bl.a. i Tarxien. De ble reist mellom 3500–2500 f.Kr. og er blant de eldste frittstående steinbygninger man kjenner til. Arkitekturen fulgte en egen utvikling uten påviselig innflytelse utenfra. Templenes fasade består av store steinblokker som veier opptil 19 tonn. Disse enorme bygningene er også avbildet i stein og terrakotta i relieffdekorasjoner.

En annen type tempel, f.eks. Hal Saflieri i Pawla fra omkring 3000 f.Kr., skiller seg fra de øvrige templene ved at det er hugd inn i fjellet; dypeste nivå ligger inntil 10 m under jordoverflaten. Mye tyder på at disse underjordiske bygningene er gravplasser, da man under utgravningene 1905–11 fant levninger etter mer enn 6000 mennesker. Et annet nylig oppdaget underjordisk gravkammer er funnet i Xaghrasirkelen, Gozo.

Omkring 2500 f.Kr. ble det slutt på byggingen av de megalittiske templene. Fra gresk og romersk tid går Malta inn i en nedgangsperiode som varer i omkring tusen år, inntil omkring 1530 da Johannitterordenen (Malteserordenen) overtar herredømmet på øya.

Renessansen i arkitekturen ble innført med Johannitterordenens inntreden på Malta i 1530. Italienske ingeniører planla en renessanseby mellom de to viktigste havnene på øya. Arbeidet ble hindret av den tyrkiske seieren i 1565, men arbeidet ble videreført av Francesco Laparelli (1521–70) og hans maltesiske assistent Gerolamo Cesar (1520–86), som bygde Store Mesteres palass og St John's-katedralen i en streng manieristisk stil, begge i Valletta.

Lorenzo Gafa (1630–1710) gjenoppbygde katedralen i Mdina og en rekke sognekirker med mektige kupler i romersk barokkstil. Snart hadde de fleste byer en stor kuppelkirke, ofte med to vesttårn, og en rekke palasser og kirker i Valletta ble reist i senbarokk stil. Den befestede bakketoppen i Mdina er bevart som en enhetlig barokkby, men er hovedsakelig gjenoppbygd etter et jordskjelv i 1693.

Mot slutten av 1700-tallet ble det utviklet en mer klassisistisk stil med tollhuset (G. Bonici) og biblioteket (S. Ittar), begge i Valletta. En rekke imponerende festninger ble reist på 1800-tallet, bl.a. San Leonardo (1872) sørøst for Grand Harbour og festningene Bingemma, Mosta og Madliena (1878) nær Mosta.

Siden 1960 har man forsøkt å skape en moderne maltesisk arkitektur med nasjonalt særpreg. Richard Englands (f. 1937) bygninger, bl.a. kirken i Manikata, viser tilknytning til øyas prehistoriske megalittiske arkitektur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.