Da spanierne inntok Peru, møtte de en inkakultur som også omfattet en arkitektur med store og små byer, befestninger, veier og annet. Mye var bygd av soltørket leire, mens mer betydningsfulle bygg og anlegg var kjennetegnet av et høyt utviklet steinarbeid. Det historiske senteret i den gamle inkahovedstaden Cuzco og restene av festningen Machu Picchu (sent 1400-tallet og tidlig 1500-tallet) er blant det som er bevart.

Spaniernes tidligste bebyggelse var i hovedsak konstruert av soltørket leire (adobe). Lite av dette er bevart, men det finnes eksempler på adobe-kirker i Ayacucho, blant annet klosterkirken Santa Clara (1568). Den eldste delen av den nåværende katedralen i Lima, en hallkirke med gotiske ribbehvelv (1598–1622), ble bygd av arkitekten Francisco Becerra. I Cuzco er det dessuten bevart eksempler på profan arkitektur fra 1500-tallet, blant annet renessanse-palassene Casa del Almirante og Casa de los Cuatro Bustos (nå hotellet Liberatador-Mariott). Andre renessansemonumenter i samme by er klostrene San Francisco og Santo Domingo (1550-årene).

Jordskjelvene som rammet Cuzco i 1650 og Lima i 1656, dannet starten på den rike barokkarkitekturen i Peru. Katedralen i Cuzco, som ble innviet i 1668, er blitt stående som et av de første peruanske barokkmonumenter. Andre eksempler er katedralen i Ayacucho (1672) og katedralen i Lima, som ble ombygd i 1755 og fikk flankerende tårn på hver side av hovedfasaden i 1794. Mot slutten av 1700-tallet fikk også rokokkodekorasjoner innpass. Eksempler er palassene Quinta de Presa i Lima (1767) og Casa de Moneda i Arequipa (1794).

Den fremste eksponent for nyklassisismen i Peru var den baskiske arkitekten Matias Maestro, som bosatte seg i Lima i 1793. Blant hans arbeider i Lima er ombyggingen av San Pedro (1800–10) og triumfbuen Portada de las Maravillas (1818). Etter frigjøringen fra Spania i 1822 var det en bevisst motstand mot spansk innflytelse i arkitekturen og en vending mot franske og italienske forbilder. Et eksempel er ombyggingen av katedralen i Arequipa til nyrenessanse (1834–47) av Lucas Poplete.

Rundt midten av 1800-tallet gav stabilitet og en forbedret økonomi grunnlag for omfattende nyanlegg. Monumentene fra perioden er preget av en kombinasjon av historisme og moderne funksjoner og teknologi. Et eksempel er Hospital Dos de Mayo i Lima (1868–75, nå Museo del Hospital Dos de Mayo) i klassisistisk stil av den italienske arkitekten Mateo Craziani. Et annet eksempel er Palacio de la Exposición (1869–72, nå Museo de Arte), som ble bygd til en internasjonal utstilling i 1872, med utstrakt bruk av stålkonstruksjoner.

Omkring 1900 gjorde en nykolonialistisk stilretning seg gjeldende. Et eksempel er Palacio Arzobispal i Lima, som ble ombygd i 1916.

Peruansk arkitektur på 1900-tallet har i hovedsak vært et speilbilde av utviklingen i Europa og Nord-Amerika. 1950-årene var preget av innflytelsen fra Le Corbusier, Frank Lloyd Wright og Mies van der Rohe, men også fra den formale ekspressiviteten i brasiliansk arkitektur. Arkitekturen preges nå i større grad av den Corporate Image-tenkning som var rådende i USA, av etablering av multinasjonale selskaper med bygninger i en internasjonal pregløs modernisme.

Det finnes likevel arkitekter som forsøker å gjenoppvekke prekolumbiske verdier som et grunnlag for en lokal regional arkitektur. Blant disse er Juvenal Baracco; i en rekke enkeltboliger og større anlegg, som offiserskolen for det peruanske flyvåpenet, søker han en sammensmeltning av internasjonale impulser og tradisjonelle verdier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.