Fra Taxila, nær Rawalpindi, og byanleggene Bhir Mound, Sirkap og Sirsukh er det innen et område på over 100 km2 gjort rike arkeologiske funn fra 300-tallet f.Kr. til 400-tallet e.Kr., som gir et overveldende inntrykk av den buddhistiske kultur. Fra samme periode er minnesmerker i området Peshawar. Stupaen som ble reist til minne om Kanishkas omvendelse til buddhismen er nå en ruinhaug. Bedre bevart er ruinene etter de buddhistiske anleggene i Takht-i-Bahi, nordøst for Mardan. Betydelige funn fra Sahri Bahlol, nær ved, er i dag i museet i Peshawar. På Peshawar-sletta ligger også restene av Pushkalavati (nå Charsada), som var hovedstad i Gandhara før Kushana-dynastiet fikk kontroll over den nordlige delen av Pakistan i det første århundre e.Kr. Bare en liten del av byen er imidlertid blitt arkeologisk utgravd.

Relativt lite er bevart av hinduiske minnesmerker. Ruiner i Jhelum-distriktet minner stilmessig om templene i Kashmir med firkantet grunnplan og pyramideformet tak. Lenger vest, langs Indus, var templene av den vanlige indiske typen formet som et tårn (shikkara). En sørlig gruppe i Sind minner om bygningsstilen i Rajasthan i India.

Eksempler på tidlig islamsk arkitektur er best bevart i Sind og i byen Multan. Blant monumentene i Multan er gravmælene til Shah Yusuf Gardizi (1152), Baha al-Haqq (1262) og Shams-al-Din (ca. 1300). Som den vakreste regnes graven til Rukn-i Alam (1320). Anlegget er åttekantet med svakt hellende minareter i de åtte hjørnene. Utsmykningen består av friser skåret ut i tre, og blå og hvite fliser i geometriske mønstre.

Berømt er også den gamle hovedstaden Thatta i Sind (1200–1700-tallet). I 25 kilometers lengde langs Makli Hill utenfor byen strekker det seg en gravplass med mausoleer i gulrød sandstein med fliser i geometriske mønstre dekorert med blomstermotiver. Kanskje fordi Sind er nokså isolert i forhold til resten av det indiske kontinent, ble bygningsstilen i dette området mer påvirket av persisk byggeskikk.

Mughal-tidens arkitektur (se India, arkitektur) er best representert i Lahore. Av bymuren fra Akbars tid er bare fragmenter bevart. Fortet med Perlemoskeen og audienshallen er relativt godt bevart. Utenfor fortet ligger gravmæler og moskeer som representerer det beste av tidens bygningskunst. Den keiserlige moské, Badshahi (1673–74), som er en av de største i verden, er bygd av hvit sandstein og hvit marmor. Berømt er også hageanlegget Shalimar, som ble ferdig 1637.

Den greske arkitekten Konstantinos Doxiadis ble engasjert for å utarbeide byplanen for den nye hovedstaden Islamabad. Bygningene i byen ble i all hovedsak tegnet av landets egne arkitekter under sterk påvirkning fra Le Corbusiers arbeid i Chandigarh i den indiske delen av Punjab.

I arbeidene til pakistanske arkitekter etter frigjøringen ser vi påvirkningen fra vestlig arkitektur. Habib Fida Alis mange bygninger og interiører i den gamle hovedstaden Karachi er preget av en avdempet modernisme, der vekten er lagt på den detaljmessige utførelsen samtidig som han tar hensyn til landets klima. Hans kontorbygning for PB (1976) er mer beslektet med britisk brutalisme. Det samme kan sies om Anwar Saids tilbygg til det britiske konsulat i Islamabad (1993), som ble fullført i samarbeid med de britiske arkitektene Wintersgill og Faulkner. Et eksempel på en mer regional tilnærming, spesielt i materialbruken, finner vi i Nayyar Ali Dadas Alhambra auditorium i Lahore (1980).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.