De tidligste spor etter monumentalarkitektur i Malaysia er rester av hinduistiske og buddhistiske templer, hovedsakelig på fastlandet. De eldste er fra ca. 500. Mest imponerende er ruinene etter tempelet Candi Bukit Pahat, fra 800- eller 900-tallet, som både har hinduistiske og buddhistiske trekk og som trolig ble reist til minne om en hersker.

De tidligste spor etter islamsk kulturinnflytelse i Malaysia er fra 1000-tallet. De eldste bevarte moskeer i Malaysia er fra 1700-tallet og var opprinnelig bygd av tre etter indonesisk mønster. Alle har avtrappede takkonstruksjoner som blir båret av søyler. I moderne tid er imidlertid enkelte bygningsledd blitt erstattet med stein eller tegl. Et eksempel er Terengkera-moskeen i Melaka (1728). I enkelte tilfeller er også trekk fra samtidig palass-arkitektur innarbeidet i moskeene, f.eks. Langgar-moskeen i Kota Bharn (1871). Et spesielt trekk ved indonesisk og malayisk moské-arkitektur er et verandalignende utbygg som er plassert på den ene siden.

De gamle tre-moskeene i Malaysia hadde opprinnelig ikke minareter. Etter som de er kommet til i senere tid, avviker de ofte i forhold til selve moskeen og er vanligvis bygd av stein eller tegl. Minaretene ved Terrengkera-moskeen er f.eks. bygd som kinesiske pagoder. Riktignok ble det bygd en moské med løkkuppel i Penang (Georgetown) i 1802, men ellers ble dette først vanlig etter 1900, og sammenfaller dermed med et innslag av fundamentalisme blant malayiske muslimer. Et eksempel er Jamek-moskeen i Kuala Lumpur fra 1909. Enkelte moskeer fra koloniperioden innbefatter dessuten trekk fra europeisk arkitektur, f.eks. Abu Bakar-moskeen i nyrenessanse i Johor Baharu (1892).

Den andre sentrale innflytelsen i malayisk monumentalarkitektur er kinesisk og har sammenheng med to bølger av kinesiske immigranter på 1400- og 1800-tallet. Til de fremste eksempler hører en serie tempelbygg som har endret seg lite gjennom århundrene. Cheng Hoon Teng-tempelet i Melaka fra 1645 har f.eks. mange trekk til felles med Tua Pek Kong-tempelet i Sarawak på Borneo fra 1800-tallet.

Den folkelige byggeskikk i Malaysia er preget av forbindelser med rurale kulturer i Indonesia, Filippinene og folkegrupper i Sørøst-Asia. En stor del av dagens befolkning i Malaysia bor forsatt i landsbyer. Ettersom den tradisjonelle bebyggelsen er av tre som råtner raskt i det tropiske klimaet, er det ikke bevart bygninger som er eldre enn fra 1800-tallet. Typiske hus er bygd på peler og er tekt med palmeblad. Bygningene er av ulike lokale treslag og hovedkonstruksjonen består av stolper og dragere med saltak. Veggene består av prefabrikerte elementer av tre eller bambus. På hver side av bygningen er det en tilbygd veranda. I større bygninger er det dessuten et tilbygd kjøkken. I Melaka er det innslag av parallelle bygninger og gårdsrom mellom bygningene.

Også overklassehus var i prinsippet bygd som vanlige hus, men var større og med bruk av flere materialer og dekorert med utskjæringer. Et eksempel er det thai-inspirerte palasset i Terengganu, Istana Satu, som er blitt gjenoppført i nasjonalmuseet i Kuala Lumpur. Enkelte grupper i Sarawak bor også i sine tradisjonelle langhus. Bygningene er opp til 180 m lange og 15 m brede og kan gi rom til mer enn 50 familier.

Den europeiske koloniperioden i Malaysia begynte i 1511, da portugiserne erobret Malakka. Den eldste bygningen fra koloniperioden er imidlertid rådhuset i Malakka (Melaka) fra 1641–60, som hollendere lot bygge etter å ha erobret byen i 1641. I løpet av 1800-tallet ble hollenderne gradvis fortrengt av briter. Et sentralt monument fra perioden er den nyklassisistiske kirken St. George i Penang (Georgetown, 1818). Da den britiske administrasjonen ble flyttet til Kuala Lumpur i 1880, ble den opprinnelige trebebyggelsen i byen erstattet med bygninger av tegl.

Malaysia hadde ingen egne urbane tradisjoner. Kuala Lumpur, som vokste opp som handels- og serviceby for de rike tinngruvene i omegnen, ble i hovedsak bygd av kinesiske handelsmenn. De brakte med seg det såkalte butikkhuset, en bygning i to etasjer som rommet både forretning og bolig, av og til så smalt som 3–4 m bredt og med en dybde innover i kvartalet på opp til 50 m. Butikkhusene var i begynnelsen utpreget kinesiske i sin utforming, men da byens vekst fra og med 1884 ble regulert av det britiske kolonistyret, fikk butikkhusene gradvis et mer vestlig preg.

Offentlige og administrative bygninger fikk fortrinnsvis et preg av europeisk nyklassisisme og nyrenessanse, men det ble også gjort forsøk på å skape en arkitektur som var lokalt tilpasset. Inspirasjonen ble gjerne hentet fra indisk islamsk arkitektur, slik som administrasjonsbygningen for jernbanen i Kuala Lumpur (1900), tegnet av arkitektene Norman og Hubbock.

Etter den annen verdenskrig økte presset på de sentrale byområdene i Kuala Lumpur i takt med den økonomiske veksten i landet, og resultatet var at den eldre tradisjonelle, lave bebyggelsen måtte vike for en mer kompakt bebyggelse. Særlig etter frigjøringen i 1957 førte dette til at det ble reist en rekke fleretasjes nærings- og boligbygg i en internasjonal, modernistisk form.

Det finnes imidlertid malaysiske arkitekter som forsøker en annen tilnærming i spørsmålet om en regional tilpasning av høyhuset som bygningstype. De er mindre opptatt av formale motiver og ser det regionale først og fremst som et krav om klimatisk tilpasning. Ved å gjennomhulle bygningsvolumene åpner de for luftstrømmer som virker avkjølende i det varme, fuktige klimaet. Eksempler på en slik tilnærming er Plaza Atrium i Kuala Lumpur (1983) og MBF-tårnet i Penang (Georgetown), begge tegnet av arkitektene Hamzah & Yeang.

Regionalismen er ellers mest fremtredende i mindre boliganlegg og i anlegg for den voksende turistindustrien. Således arbeider flere yngre arkitekter både med et formspråk som henter trekk fra landets varierte tradisjon og med funksjonelle og byggetekniske løsninger som tar utgangspunkt i de særegne klimatiske forhold og i tropisk landskap og økologi. Som typiske eksempler kan nevnes et bolighus utenfor Kuala Lumpur fra 1983 og et hotell i Pahang, begge tegnet av Jimmy Lim. Som et resultat av interessen for tradisjonell malaysisk arkitektur, har man siden 1980-årene arbeidet med å bevare de gjenstående eksempler av det kinesisk inspirerte butikkhuset i Kuala Lumpur.

Som en følge av Malaysias økonomiske fremgang de senere tiårene, er en rekke store byggeprosjekter blitt gjennomført. To av de mest kjente er Petronas-tårnene, som preger Kuala Lumpurs skyline, tegnet av den amerikanske arkitekten Cesar Pelli, fullført 1998. De var med sine 452 m verdens høyeste bygninger frem til 2004. Pelli bygde planen over islamske prinsipper og markerte avtrappingen av bygningsvolumene på en måte som kan gi assosiasjoner til den buddhistiske tempelbyggertradisjonen. Samme år som Petronas-tårnene stod ferdige, ble Kuala Lumpur International Airport innviet (1998). Dette store, moderne flyplassanlegget ligger i Sepang-området, sør i Selangor, ca. 50 km utenfor Kuala Lumpur. Det har en terminalbygning tegnet av japanske Kisho Kurokawa, med assistanse av malaysiske Akitek Jururancang, og er interessant bl.a. for hvordan man har prøvd å kombinere elementer fra malaysisk tradisjon med moderne teknologiske løsninger. Interiørene i terminalbygget er inspirert av den tropiske regnskogen. Utformingen og den mosegrønne fargen i taket har hentet visuelle elementer fra naturen omkring. Denne kombinasjonen av eldre tradisjon, naturinspirasjon og moderne teknologi er karakteristisk for mye av den moderne malaysiske arkitekturen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.