Tongmyongs mausoleum. Av . Begrenset gjenbruk

Arkitektur i Korea før 1948

Sommerpalasset Kyongbok
Kyongbok
Av .
Kong Tongmyongs mausoleum er oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Tongmyongs mausoleum
Av .

Kongepalasset i sentrum av Seoul slutter seg til den kinesiske Ming-arkitekturen med enorme tverrhaller på marmorterrasser og med doble takfall. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Nasjonalmuseet i Seoul er et fint eksempel på koreansk arkitektur. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Artikkelstart

Korea er en halvøy i Øst-Asia mellom Gulehavet og Japanhavet. Øya var sete for en eldgammel sivilisasjon, og fra 668 evt. var Korea én stat. I 1948 ble Korea delt i Nord-Korea (Den demokratiske folkerepublikken Korea) og Sør-Korea (Republikken Korea).

Kinesisk innflytelse

Koreas arkitektur fulgte en lignende utvikling som den i Kina og Japan, men viser også visse særtrekk. Innflytelsen fra Kina var sterk i tiden fra år 0 til omkring 650, noe som først og fremst viser seg i tempel- og palassarkitekturen, særlig i forbindelse med innføringen av buddhismen på 300–500-tallet.

Karakteristisk for Koreas arkitektur er at bygningene er friere plassert i terrenget enn i Kina, noe som henger sammen med Koreas kuperte terreng. Tre og granitt var dessuten svært vanlige bygningsmaterialer.

I koguryo-riket (nå i Nord-Korea) ble tempelanlegg oppført med tre haller og en pagode. Fra koguryo-tiden stammer også koguryo-gravene med veggmalerier, blant annet kong Tongmyongs mausoleum, som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Miruksatempelet i Paekche (nå i Sør-Korea) besto av tre haller og tre pagoder. Disse er ikke bevart for ettertiden, men lignende byggverk finnes i Japan, blant annet Horyujitempelet i Nara, oppført av koreanere fra Paekche.

Et typisk buddhisttempel oppført under Sillas hegemoni (650–918) er Pulguksa nær Kyongju, bygd i avsatser på Tohamsanfjellet. Foruten den kraftige granittsokkelen og noen detaljer gjenstår to pagoder i stein. Tempelhaller og korridorer med trepilarer, samt takets konsollsystem, er rekonstruert på 1900-tallet. Mer enn femti tempelanlegg fantes under Sillas hegemoni, men bare et titalls er bevart. Blant de mest særpregede anleggene fra 600–700-tallet er den kunstige, steinlagte bekken i P'osokchong-palasset nær Kyongju samt observatoriet i Punsae, Kyongju.

I Koryo-perioden (918–1392) ble den koreanske arkitekturen på ny påvirket av den kinesiske. Fra denne tiden finnes blant annet tempelhallen Pusoksa fra 1362 og den rikt utsmykkede, ti etasjer høye marmorpagoden som står ved kongepalasset i Seoul.

Fra Chosondynastiet (1392–1910) er tempel- og palassarkitekturen best bevart. I Seoul ble de kongelige palassene Kyongbok reist i byens sentrum og sommerpalasset i utkanten. Kongepalasset slutter seg til den kinesiske Ming-arkitekturen med enorme tverrhaller på marmorterrasser og med doble takfall. Sommerpalasset har en mer koreansk karakter, med flere varierende bygninger i umalt tre, fritt plassert i det kuperte terrenget. Av den opprinnelige bymuren gjenstår porten i sør – et vakkert eksempel på 1400-tallsarkitektur. Under Choson ble det reist en rekke konfutsianske templer og profane bygninger. De fleste er forsvunnet etter japanernes mange invasjoner i Korea, men en del er gjenreist eller restaurert.

Omkring 1900 våknet interessen for vestlig arkitektur, og en rekke offisielle bygninger ble reist i vestlige stiler. Moderne vestlig arkitektur ble introdusert i Korea i 1930-årene; eksempler er varehuset Hwasin i Seoul og Seouls universitet.

Hagekunst

Koreansk hagekunst kan inndeles i tre typer, som gjennom århundrene ble kombinert på forskjellig vis.

Susok er den eldste typen, og består av steinsettinger som er plassert etter en kosmologisk orden på en rett flate, på altere eller på oppbygde topper. De eldste kan spores tilbake til forhistorisk tid og var gjerne forbundet med sjamanistiske kultplasser eller gravplasser, men ble etter hvert særlig vanlige i zenbuddhistiske templer. Koreanske munker førte denne tradisjonen videre til Japan.

Imchon er landskapshager med dammer, oppbygde forhøyninger i terrenget, paviljonger og eksotiske planter. Forbildet til disse landskapshagene ble hentet fra Kina, og de ble vanlige i perioden fra år 0 til omkring 650.

Den tredje typen kalles hwagye, og er terasserte hager, som ble vanlig fra 900-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg