Slottet Schönbrunn i Wien, oppført omkring 1695 etter J. B. Fischer von Erlachs tegninger og ombygd 1744–49 av N. F. Pacassi for Maria Teresia.

iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Benediktinerklosteret i byen Melk, bygd 1702–36. Arkitekt: Jakob Prandtauer. Sørfløyen til høyre er 320 m lang.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Fra karolingisk og ottonsk tid (700–900-tallet) er det bevart små, enskipede kirker, bl.a. St. Benedikt i Hals. Det finnes også rester av romansk bygningskunst; særlig interessante er rundtårnene og rundkirkene langs Donau, f.eks. Starhemberg-slottets rundkirke fra 1100-tallet. I de senere romanske bygninger spores lombardiske elementer, for en vesentlig del forent med tyske trekk. Typisk for gotikken ble den såkalte Hallen-Kirche, en type med jevnhøye skip. Under sengotikken på 1400-tallet ble Stefansdomen i Wien fullført med sitt høye hvelv.

1500-tallet ble en typisk overgangsperiode, da den importerte italienske renessanse rådde; i stor grad var den farget av hjemlig gotikk, f.eks. i det veldige gravmælet keiser Maximilian 1 lot bygge i Innsbruck. Motreformasjonens seier førte til store oppgaver innenfor kirkearkitekturen. Disse ble i vesentlig utstrekning lagt i italienske hender. Utkastet til domkirken i Salzburg, som markerer overgangen til barokken, ble således levert av Vincenzo Scamozzi og utført av hans elev Santino Solari 1614–34.

Det utviklet seg en selvstendig østerriksk barokkarkitektur med Johann Bernhard Fischer von Erlach i spissen; hans hovedverk er Karlskirche i Wien. Til ham sluttet seg bl.a. Johann Lucas von Hildebrandt og Jacob Prandtauer. Disse skapte Wien-barokken, som har vært karakterisert som «heroisk-triumfatorisk». Det ble oppført storslåtte klosteranlegg (Melk, Kremsmünster, Klosterneuburg, St. Florian).

Barokken løp over i en rik, frodig rokokko under Maria Teresia, med Donato Felice Allio som den ledende arkitekt i Wien. Den sentrale personlighet innenfor Louis-seize-arkitekturen var nederlenderen Louis Joseph Montoyer. Under den borgerlige klassisisme 1814–48 utfoldet empirens bygningsidealer sin reneste form hos Peter von Nobile.

Perioden 1848–1916 kjennetegnes innenfor arkitekturen av tidens etterligning av de historiske stilarter, i særlig grad knyttet til de store byggearbeidene rundt Wien etter sløyfingen av vollgravene og anlegget av «Ringen» fra 1857. Hofoper ble bygd av Eduard van der Nüll, og Siccardsburg, parlamentet og en rekke andre store byggverk av dansken Theophilus Hansen, det nygotiske rådhuset og Maria vom Siege-kirken av Friedrich von Schmidt. Med Otto Wagners strenge klassisisme på slutten av 1800-tallet dannes grunnlaget for bruddet med historismen.

Wagner, mester for Postbankhuset (1904–06), og hans elever Josef Olbrich og Adolf Loos utformet i begynnelsen av 1900-tallet en konstruktivt betont arkitektur som fikk internasjonal betydning. Takket være dem, og spesielt Josef Hoffmann, grunnleggeren av Wiener-Werkstätte (1903), ble den betydningsfulle og elegante wienerstilen skapt. Den viser tilknytning til jugendstilen (art nouveau), men var mer arkitektonisk og konstruktiv og peker frem mot funksjonalismen. I 1920-årene ble Wiens boligarkitektur toneangivende i Europa. Blant 1900-tallets arkitekter kan ellers nevnes Clemens Holzmeister, Günther Domenig, Gustav Peichl og Hans Hollein.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.