Arkitekter i Norge- historie del 2

Artikkelstart

1945-1989

Gjenreisningstiden.

5 år med manglende bygging og vedlikehold, omfattende forfall og ødeleggelser skulle hentes inn på tross av en sterkt svekket økonomi. Politikken var preget av planøkonomi, sterk statlig styring og - eierskap. Industriarbeidsplasser ble etablert på nye steder og mange var på flyttefot. Tilgangen til kapital og byggematerialer var begrenset. De første årene var det streng rasjonering og stramme prioriteringer, som av boligreisning og industriutbygging, blant annet i Kirkenes, Mo i Rana og Sunndalsøra. Også sykehus, skoler, jernbaneutbygging, havner og etter hvert flyplasser ble vektlagt. De som hadde falt, eller mistet livet ble hedret med krigskirkegårder, som på Tjøtta, tegnet av landskapsarkitekt Karen Reistad.

Slutten på etterkrigstiden

Midt på 1970- tallet var den lange oppgangstiden og gjenreisningen etter krigen slutt. Landet fremsto som en velferdsstat. Mye av etterkrigstidens næringsvirksomhet ble omstrukturert. Oljealderen, handel, service og tjenesteyting avløste mye industrivirksomhet. Store, og spesielt offentlige industrivirksomheter, ble avviklet, andre ble privatisert, omstilt eller flyttet produksjonen til utlandet. For arkitektene var dette en tid da oppgavenes omfang økte. Mens 20.000m2 var et stort bygg rundt 1960 passerte Statoils hovedkvarter på Forus rundt 1990 130.000m2, stort sett med åpne kontorlandskap som ga interiørarkitektene et nytt arbeidsfelt. Også landskapsarkitektenes oppdrag ble trukket opp i skala, spesielt gjennom de nye store kraftanleggene og oppdemte innsjøer.

Skal komme

Hus fra rett etter krigen

Skal komme

Planetveien 12

Boligpolitikk og boligbygging

Oslo Bys vels boligundersøkelse under krigen, fikk stor virkning både på politikk, finansiering, standard og leilighetsstørrelse. Målet var å bygge 40.000 nye boliger i året gjennom samarbeid mellom stat, kommuner, boligbyggelag og private byggherrer. Høyest prioritert var gjenreisningen i Nord Troms og Finnmark. Prisregulerte flerfamiliehus, rekkehus og blokker med tre- og fireroms leiligheter ble normen. For en periode kan vi snakke om en norsk enhetsbolig som ble tilbudt alle. Disse var større med flere rom en i Danmark og Sverige som hadde en bedre økonomi. Velstandsøkningen på 1960- tallet gjorde at mange fikk mulighet til å flytte til villaer eller rekkehus. Eksempler på dette er Tjensvoll i Stavanger, Skjettenbyen utenfor Lillestrøm og Lysejordet i Oslo. Høyest på ønskelisten for mange sto selveierboliger uten arealbegrensninger og prisregulering. Husstandene var også i endring. Husmorens tid var snart forbi. Kvinnefrigjøring, skilsmisser og ferdigmat påvirket utforming av boligene.

Fra 1981 ble boligpolitikken ble lagt om. Husbankens rolle ble redusert, kommunene sluttet å skaffe tomter, kommunenes bånd til boligbyggelagene ble kuttet. Det ble slutt på feltutbygginger og nye drabantbyer i offentlig regi. Boligbyggingen og -omsetningen ble i stor grad privatisert. Nedlagte havne- og industriområder ble attraktive byggeområder. Idealer om byliv og tettere kvartaler erstattet troen på drabantbyer og tur i marka. Boliger, kontorer og forretninger ble nå blandet i samme område. Med økende tetthet i bebyggelsen ble også kravene til hager og parker skjerpet for å tåle mer intensiv bruk.

Nye materialer og konstruksjoner

Også byggeteknikken utviklet seg voldsomt. Håndverk ble erstattet av industriell masseproduksjon, teglvegger ble erstattet av betongelementer, byggmesterhus av ferdighus, møbelproduksjonen ble industrialisert. Nye materialer kom på markedet, noen for å bli, andre for å bli et helse- eller miljøproblem.

Fremskritt og feilgrep preget tiden. Alle nye boliger fikk fra 1950-tallet innlagt vann og avløp, bad ble en selvfølge. Elektriske installasjoner ble mer omfattende, hus ble varmet opp med panelovner eller via mekanisk ventilasjon. Ikke minst kom lette isolasjonsmaterialer og isolerglass til å gjøre dem tettere, varmere og mer komfortable. Økt kompleksitet i byggeprosessen bragte flere fag, spesielt innen elektro- og VVS inn i prosjekteringsprosessen. Dette forsterket en utvikling mot økt tverrfaglighet og en mindre dominerende stilling for arkitekten.

Skal komme

Rasjonell bygging. Kraner

Skal komme:

Tromsdalen kirke

Bankkrise og boligkrakk

1980- tallet blir ofte kalt Jappetiden. Private utbyggere fikk en stadig sterkere rolle og boligprisene steg inntil et nytt krakk rundt 1987-88. Deretter ble det bygget minimalt frem til midten av 1990 årene. Mange arkitektkontorer måtte innskrenke og arbeidsledigheten blant privat ansatte arkitekter, spesielt i de største byene, økte til 30-40%. Men tiden innebar også en gryende miljøbevissthet, symbolisert ved Gro Harlem Brundtlands arbeid og Rio-konvensjonen. De første «grønne arkitektkontorene hadde allerede sett dagens lys. Gasa brukte doble glassvegger for å utnytte solenergi til oppvarming og ventilasjon på Mysen meieri. Gaia tegnet og bygde hus av naturnære materialer; halm, jord og leire.

Byutvikling

Gjenoppbygging av brente steder Bodø, Kirkenes, Molde, Kristiansund etc. Mo i Rana (jernverket), Årdal og Sundal verk ble i stor grad gjennomført etter professor Sverre Pedersens planer utarbeidet av Brente steders regulering. Erik Rolfsen, nå som byplansjef i Oslo, lanserte planer med grønne drag med turveier som skulle gjøre det lett for byens innbyggere å komme ut i Marka. Store områder i og rundt de større byene ble kjøpt eller ekspropriert for å gi rom for nye drabantbyer etter svenske og britiske forbilder. Lambertseter, Manglerud og Oppsal i Oslo, Fyllingsdalen og Åsane i Bergen, Valentinlyst og Kolstad- Saupstad i Trondheim, Misjonsmarka i Stavanger og mange andre vokste frem. Mest eksotisk var nok Hesteskoblokka i værharde Hammerfest bygd i 1965. Bebyggelsen i drabantbyene fikk en annen og åpnere karakter enn på 1920 tallet, store arealer, men lav bearbeidingsgrad.

Offentlige bygg

NRK kunne endelig ta i bruk Marienlyst med Store Studio, brukt som sykehus under krigen. Arbeidet med Regjeringskvartalet (høyblokka) ble igangsatt i 1946, syv år forsinket på grunn av krigen. Det kalles sosialdemokratiets fremste uttrykk i arkitekturen. Like etter begynte også arbeidet med ny sentralstasjon i Oslo. I tiårene som fulgte kom en rekke store offentlige byggverk, som; Universitetsbygg i Bergen, Trondheim, Oslo, og senere i Tromsø, sykehus i Kristiansand, Fredrikstad og på Lillehammer, Tromsdalen kirke (Ishavskatedralen), flyterminaler landet rundt, og etter hvert en rekke teatre, konserthus og kulturhus. Interiørarkitektene fikk en rekke nye oppgaver med å tegne resepsjoner, skranker og annen spesialinnredning til offentlige bygg, biblioteker, banker og skip. Et av de mest ikoniske byggene fra denne tiden; Den nordiske paviljongen i Venezia sto ferdig i 1962.

Etter 1945 har norske byer arrangert Olympiske vinterleker to ganger, 1952 i Oslo og på Lillehammer i 1994. Begge steder ble det bygget store idrettsanlegg, som Holmenkollbakken og Bislet stadion til 1952 og Vikingskipet på Hamar og Lysgårdsbakkene på Lillehammer til 1994. I tillegg kom en rekke bygg som senere fikk andre formål, som Deltakerlandsbyen i -52 som ble studentby på Sogn, og Radio og TV senteret i 94, ombygd til Høyskolen i Innlandet.

Holmenkollbakken før

Holmenkollbakken nå

Industri og næringsbygg

Store industrianlegg ble reist, i Kirkenes, Mo i Rana, på Sundalsøra, Karmøy, Herøya og i Kristiansand. Med oljealderen ble det bl.a. bygd boligkvarter på plattformene, forsyningsbaser og serviceindustri i Dusavika og Tananger, raffinerier på Mongstad, Tjeldbergodden og til sist Melkøya ved Hammerfest. Arkitektenes rolle i disse prosjektene har vært begrenset, blant unntakene var Njål Eide og Geir Grung som også designet og innredet flere skip.

Banker, industri, sjøfart og handel skulle administreres. Først kom store, enkeltstående bygg som Hydrobygget og Elkems bygg i Oslo (nå NHO). Så ble hele områder tatt i bruk; Pipervika i Oslo ble sanert: Opp kom store forretningsbygg. Det samme skjedde med deler av Stavanger sentrum, Etter hvert ble bykjernene for små; Veritas, Statoil, IBM og Shell valgte steder som Sandsli utenfor Bergen, Forus ved Stavanger og Bærum eller Kolbotn utenfor Oslo, alle lett tilgjengelig med bil. Byggene med store, åpne kontorlandskap ga økt etterspørsel etter interiørarkitekter.

Da oljealderen flyttet det økonomiske tyngdepunktet mot Vestlandet hang de større arkitektfirmaene seg på. Oppkjøp, nye samarbeidsmodeller og antall ansatte økte for å holde tritt med større oppdrag og raskere gjennomføringstid.

Eierforholdene til bygg begynte å endre seg. Til nå var det meste formålsbygg som skulle dekke eierens eget behov. Nå ble det vanligere at bygg ble reist av eiendomsselskap for utleie eller salg. Det innebar en gradvis endring av forholdet mellom arkitekt og oppdragsgiver som gradvis i mindre grad var brukere av bygningene. Eiendomsutviklere eller totalentreprenører fikk rollen som mellommenn mot løfte om fast pris.

Dette åpnet for at interiørarkitekter i større grad ble engasjert av leietakerne for å tilpasse og utforme leiearealene til brukernes behov. For å holde tritt med større oppgaver og høyere tempo ble tegneprosessen delvis automatisert (DAK, senere BIM).

Landskap, uterom, hager og parker

Vi har tidligere nevnt hvordan landskapsarkitektenes oppgaver beveget seg fra utforming av hager og kirkegårder til store landskapsbearbeidinger. Nytt på 1960 tallet var også en kunstnerisk bearbeiding av landskap, og integrasjon mot bygninger og billedkunst der parken rundt Hydros nye hovedkvarter i Oslo, utformet av Morten Grindaker, Odd Tandberg og Erling Viksjø var et første eksempel.

Interiør og møbelkunst

Etterkrigstidens interiør var preget av en nøktern enkelhet som fulgte funksjonalismens idealer og økonomisk knapphet. Interiørarkitektenes oppgaver de første årene var dominert av boliginnredning og begynnende industriell fremstilling av møbler og inventar.

Scandinavian Design ble et stilbegrep og norsk møbeleksport tok seg opp. Ponny-stolen til Tormod Alnæs og Sven Ivar Dysthes Laminette-stol er eksempler på nye ideer og teknikker. Større offentlige innredningsoppgaver kom til ettersom nye rådhus, skoler, kontorbygg og sykehjem ble bygget. Finn G. Nilsson ved Arnstein Arnebergs kontor tegnet møbler til Oslo rådhus og innredning til Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York. Bjørn A. Larsen og Birger Dahl bidro til innredningen av Erling Viksjøs Regjeringsbygg.

1970-80-årenes interiør brøt med Scandinavian Design; det var hippietid og nye boformer og møbeltyper oppsto, som det ergonomiske Balans-konseptet ved bl.a. Svein Gusrud og Peter Opsvik. IKEA og platemøbler ble nye begrep. Da tiden ga rom for postmodernisme og scenografiske interiør ble Petter Abrahamsen utelivsbransjens fremste interiørarkitekt.

Arkitekter og deres praksis

I 1945 var det rundt 400 arkitekter og 57 landskapsarkitekter i landet. Samtidig markerte unge interiørarkitekter med bakgrunn fra SHKS sin yrkesgruppe ved å starte foreningen som senere fikk navnet Norske Interiørarkitekters og møbeldesigneres Landsforening. Deres arbeid med boliginnredning hadde på 1930- tallet fått økt betydning gjennom Nanna Brock, Oslos boliginspektør, og hennes Østkantutstillinger. Yrkesgruppen fikk snart stor oppmerksomhet gjennom produktutvikling, helhetlige interiørkonsepter og utstillinger.

Krigen hadde ført til store utskiftinger i arkitektmiljøet. Noen var gått bort, andre var nær pensjonsalderen. Blant unntakene var Erling Viksjø og Nils Holter. Arkitektkontoret FS Platou hadde blitt næringslivets foretrukne arkitektfirma i Oslo med rundt 100 medarbeidere, Aall-Løkeland-Ragde fikk en tilsvarende posisjon i Bergen. Frode Rinnan og Olav Tveten fra Plan-gruppen ble de fremste planleggerne og arkitekter for de nye drabantbyene rundt Oslo. Også Jens Selmer, Preben Krag og Knut Knutsen kom til å dominere boligplanlegging frem til utpå 1960 tallet. Arkitektene Jon Engh og Per Qvam vant oppdraget med å tegne ny sentralstasjon i Oslo. Alf Sture, Rolf Rastad og Adolf N Relling dominerte blant interiørarkitektene med moderne møbeldesign, mens Bjørn Ianke tegnet tidløse møbler til Stiftsgården og Erkebispegården i Trondheim, Kongeskipet Norge og ambassaden i New Dehli.

PAGON, en gruppe yngre arkitekter markerte seg tidlig på 1950 tallet som en opposisjon til etterkrigstidens arkitekter, blant disse var størrelser som Christian Norberg- Schulz, Sverre Fehn, Odd Østby og Arne Korsmo som snart skulle få stor innflytelse. Dels tok de opp arven fra CIAM før krigen, dels var de påvirket av ny amerikansk og japansk arkitektur. Miljøet påvirket både bevegelsen for Scandinavian design og koplingen mellom kunst, arkitektur og landskapsarkitektur.

I tiårene som fulgte ble miljøet utvidet med nye arkitekter og -kontorer som Eliassen og Lambertz- Nilsen, Hoem og Kloster, 4B, Cubus, HRTB, Telje- Torp- Asen, Boarch, Per Knudsen og landskapsarkitektene Sveinung Skjold og Bjarne Aasen. I perioden var spesielt Lund og Slaatto og Niels Torpdominerende arkitektkontorer. Blant interiørarkitektene var Bjørn A. Larsen fremtredende; han var av dem som startet ID-gruppen; industridesignere med basis fra SHKS. Det ble en tydeligere spesialisering av interiørarkitektene mot enten møbeldesign/industridesign eller romdesign. Fra tidligere ansettelse på arkitektkontor, etablerte stadig flere interiørarkitekter egne firma

Som en kan se ved å søke på disse navnene var tiden preget av en utvikling der mange arkitektfirmaer vokste til å ha 15-25 medarbeidere. De fleste var fortsatt sterkt preget av sine gründere. Lenge var det få av disse som tenkte at virksomheten skulle overleve dem selv, eller få en tverrfaglig karakter. Til det var utøvelsen fortsatt regnet som for personavhengig.

Stilarter og uttrykk

Stemningen og materialmangelen rett etter krigen ga en periode med enkle byggemetoder og tradisjonelle, nasjonalt pregede, formuttrykk. Det var dette PAGON, omtalt over, kritiserte.

Christian Norberg- Schulz utviklet teorier som knyttet arkitektur til psykologi og stedskarakter, mens Sverre Fehn gjennom sine arbeider fremmet hva man kalte en poetisk modernisme.

Modernismen var tilbake, som Regjeringsbygget og Ishavskatedralen i Tromsø viser. Arkitekturen måtte hele tiden tilpasses endringer i materialbruk, konstruksjoner, størrelser og sosiale forhold. Uttrykkene skiftet og ble betegnet som brutalisme, strukturalisme og sen-modernisme. Nordisk arkitektur og Scandinavian design ble beskrevet med ord som uformell karakter, funksjonell enkelhet, naturlige materialer, tilpasset til landskap og omgivelser. Innenfor disse rammene kunne den ha et internasjonalt eller regionalt uttrykk.

Eksempel på Scandinavian design

1990-2020

 

Starten på 1990-åra var preget av stillstand i byggenæringen, og for arkitektene. Derfor var oppdrag knyttet til Vinterlekene på Lillehammer i 1994, Oslo hovedflyplass, Hærens nye Rena leir og flere store sykehusprosjekt kjærkomne. Ikke bare på grunn av byggebehovet, men også store landskap og innredningsoppdrag. Lokale myndigheter iverksatte også en rekke oppdrag med nye sykehjem, trygdeboliger etc. disse var avgjørende for at næringen, og arkitektbransjen, kom noenlunde velberget gjennom perioden.

Byutvikling

Tomme havneområder og industrianlegg ga plass til en ny type byutvikling: Blandet bybebyggelse med kvartaler fulle av boliger, forretninger og næringsområder, der det meste av bilkjøring og parkering var flyttet ned under bakkeplan. Store områder som Solheimsviken i Bergen, Nedre Elvehavn i Trondheim, Aker Brygge, Tjuvholmen og området rundt Bjørvika og Bispevika i Oslo skjøt opp. Alle som hadde råd ville til sjøfronten, også i Tønsberg, Kristiansand, Ulsteinvik og i Hammerfest. Utbygginger ble delt i flere mindre enkeltbygg eller byggetrinn for å redusere risiko og skape varierte bymiljøer. Fokus på bilfrie byer ga landskapsarkitektene et sterkt fotfeste med å bearbeide gater, plasser og andre uterom.

De største byutviklingsprosjektene i vår tid, utenom Fornebu og Nord-Jæren, er antakelig utviklingen rundt hovedflyplassen på Gardermoen og planene for å flytte flyplassen i Bodø og bruke området til byvekst

 

Bærekraft og energibruk

Bærekraft og energibruk er nå sentrale forutsetninger for all ny bygging og fysisk planlegging. Lover og forskrifter endres for at flere eldre og uføre skal kunne klare seg på egenhånd, hjemme, utendørs eller i bygg de besøker (universell utforming). Krav til redusert energibruk (varmegjenvinning og mer isolasjon) og tilpassing til et mer uforutsigbart klima 8 tettere bygg) påvirker utforming av våre omgivelser og det skjer en dreining mot økt bruk av gjenvinnbare eller fornybare materialer, som massivtre, også i store bygg. Tilpassing og gjenbruk av bygninger, fremfor å rive og bygge nytt har ført til nye typer oppdrag både for arkitekter og interiørarkitekter. Nye bygg søkes gjort til energiprodusenter fremfor konsumenter av energi. Mål om redusert bilbruk og større evne til å håndtere de klimatiske og økologiske utfordringene har gjort landskapsarkitektenes kunnskap stadig mer aktuell. Denne utviklingen påvirker arkitekturen og fordrer stadig tettere tverrfaglig samarbeid både i prosjekterings- og byggeprosessen.

Offentlig byggevirksomhet

De store statlige byggeprosjektene på 1990 tallet er nevnt. Senere kom en reduksjon av det offentlige engasjementet. Staten solgte en rekke militære og sivile bygg som som etter hvert er solgt. I stedet begynte Stat og kommune å leie lokaler, fremfor å bygge selv. Mange tinghus, politistasjoner, høgskoler og NAV- kontorer er i dag leid.

Samtidig kom store nye investeringer innen kulturfeltet som Operaen i Bjørvika, ny Holmenkollbakke, teatre og konserthus i Kristiansand, Stavanger, Trondheim, Bodø; Harstad og Hammerfest, for å nevne noen, og i tillegg en rekke nye museer som nå er under bygging.

For tiden er det nye Regjeringskvartalet i Oslo en hovedsak.

Boligbygg

Da boligbyggingen tok seg opp, rundt 1995, endret etter hvert nye bygg og boligområder karakter, både som beskrevet i forrige kapittel, men også fordi prisene på boliger og tomter steg. Boligen ble folks viktigste investeringsobjekt og sparebøsse, spesielt i pressområder. For å motvirke prisstigningen ble det bygd stadig mindre leiligheter mens tomteutnyttelse og etasjehøyde økte. Andelen blokkleiligheter i bynære strøk har økt, mens de som vil ha nye villaer eller rekkehus må reise lenger ut fra sentrum enn tidligere. prisforskjellen mellom dyre og mer vanlige boligområder har også blitt større. Mange med midlere og lavere inntekter har måttet finne seg bolig lenger ut fra bykjernene. I distriktene kan det derimot være vanskelig å få lån til nye boliger fordi markedsverdien kan være lavere enn byggekostnadene. Se litteraturliste under artikkelen.

Industri og næringsbygg

Fordi mye av produksjonen er flyttet til utlandet bygges det færre industrianlegg. Derimot bygges store lager, sorterings- og distribusjonssentraler for matvarer, post og annet gods, oftest strategisk plassert langs de største hovedveiene. Kjøpesentre bygges fortsatt ut, på bekostning av handel i eldre bykjerner, men har nådd et punkt der myndighetene søker å begrense dem, og der folks preferanser kan komme til å dreie i andre retninger. Sammenslåing, vekst og digitalisering i de største bedriftene fører til raske endringer i lokalisering og arealbehov. Ønsket om lett tilgang med bil byttes med sentral lokalisering nær kollektivknutepunkter, som Bjørvika i Oslo. Store firmaer flytter til mindre og mer arealeffektive lokaler, mens hjemmekontor på sikt kan få store konsekvenser både for arbeid og bosted.

Arkitekter, arkitektpraksis

Med unntak av den internasjonale finanskrisen i 2007-08 har de siste tjue årene vært en opptur. Færre og større oppdrag har ført til at noen firmaer har vokst, mens andre har slått seg sammen. En håndfull har i dag 100 til 500 medarbeidere, som oftest både tradisjonelle arkitekter, interiør- og landskapsarkitekter. Noen av disse er nært knyttet til dominerende tverrfaglige ingeniørselskap. I tillegg finnes et tyvetalls virksomheter innen alle de tre grenene av arkitekter med 30-100 medarbeidere. Mange av de ledende arkitektvirksomhetene fra tiden før 1990 drives videre, ofte etter generasjonsskifter blant partnerne, noen er eid av medarbeidergrupper. Bransjen har på viktige punkter endret karakter fra å være basert på enkeltpersoner og forsvinne når disse la opp, til å bli permanente og som oftest selvrekrutterende aksjeselskap. Likevel vokser det stadig frem nye virksomheter, oftest basert på unge entusiaster, nyskapende ideer og seire i arkitektkonkurranser. Blant mange som kan nevnes fra denne perioden er: Kari Nissen Brodtkorb, Snøhetta, Lund- Hagem, LPO, Nordic Office of Architecture, Reiulf Ramstad, Knut Hjeltnes, Jensen og Skodvin, A-lab, Kristin Jarmund, 70 grader nord, Pir 2, Gilhari- Hellsten, Helen og Hard og Element arkitekter, videre landskapsarkitektene Bjarne Aasen, Bjørbekk og Lindheim, Dronninga landskap, interiørarkitektene Elisabeth Paus og Beate Ellingsen.

Powerhouse Brattøra

Stilarter og uttrykk 1990-2020.

Avsnittet er ikke skrevet. Vi henviser til disse artiklene i SNL: Arkitektur, Arkitektur i Norge, Landskapsarkitektur og interiørarkitekt

Eksterne nettsteder:

www.utdanning.no – Myndighetenes oversikt over studier og utdanningssteder

www.arkitektur.no – Norske arkitekters landsforbund

www.landskapsarkitektur.no – Norske interiørarkitekters landsforening

www.nil.no - Norske interiørarkitekter og møbeldesigneres landsforbund

Litteraturhenvisninger:

- Utestemmer. Pionertid i norsk landskapsarkitektur 1900-1960. Jenny B. Osuldsen (Red). Orfeus forlag. Oslo 2019.

- Disse arkitektene- en historie om deres liv og virke. Odd Brochmann. NAL (Arkitekturforlaget). Oslo 1986.

- Arkitektur i Norge. Årbøker fra 1988 til nå. Diverse redaktører. Diverse redaktører. Norsk Arkitekturmuseum, senere PAX forlag.

- Plan. Tidsskrift for boligspørsmål og arkitektur. 1933-1926. Carsten Boysen (Red) Fram forlag.

- Arkitektnytt. Ulike årganger. Diverse redaktører. Utgitt av NAL

- Hva er en god bolig? (2018) og Hva koster en god bolig? (2021) av Johan- Ditlef Martens og Ketil Moe. Universitetsforlaget (1) og fagbokforlaget (2)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg